Valerij Khomjakov, leder i Det nasjonale strategirådet, mener at Stalins popularitet ikke dreier seg så mye om hva Stalin gjorde rett og galt som at det faktisk dreier seg om en sosial protest mot forholda i dagens Russland og dermed en protest mot dagens makthavere.

Stalin tredje mest populære russer

I desember var det likevel sånn at russiske TV-seere kåra Stalin til den tredje mest populære russer gjennom tidene. Den gangen måtte det en vanvittig mobilisering til for at Stalin ikke skulle vinne, oppgav vestlige Russland-korrespondenter.

Men mange russere vurderer altså Stalin annerledes enn det som er vanlig her i Vesten. De husker fortsatt innsatsen under andre verdenskrig, forbedringa av fattigfolks kår og overgangen fra bondesamfunn til et industrisamfunn som faktisk var i stand til å ta den hardeste støyten mot nazi-Tyskland.

Arbeiderpartiets etterkrigsprogram «Arbeid til alle» var et program prega av flere radikale formuleringer og endog hyllest av planøkonomien og Sovjetunionen, som for eksempel i dette sitatet:

Gjennom sin heltemodige og seierrike innsats i denne krigen har det (Sovjetsamveldet, vår anmerkning) vist utholdenheten og slagkraften i et samfunnssystem bygd på planøkonomi og samfunnets eiendomsrett til produksjonsmidlene.

Likevel var programmet langt fra revolusjonært, men klassisk sosialdemokratisk. Arbeiderpartiet førte raskt Norge inn i Nato (1949). Slik ble Norge raskt en del av imperialismen, som kapitalismen i vår tidsalder alltid har vært knytta sammen med. Samtidig åpna programmet også for statlig lønnsregulering over hodet på fagbevegelsen – og snart skulle også heksejakta på kommunister i regi av Ap være i gang.

Løgner, villeding av arbeiderklassen – og kommunistjakt

I denne perioden holdt Ap på med å villede arbeiderklassen, til tross for at det nærmest er en vedtatt sannhet at det var Arbeiderpartiet som «bygde landet». Heller ikke i denne tidsperioden var Ap bra for folk flest. Heller var det tvert imot: De villeda arbeiderklassen og spredte løgner om hvor bra det skulle bli og overlot «kampen mot øvrigheta» til dem.

Gjennom hele etterkrigstida helt til både NKP og AKP (ml) var knekt, drev Ap-ledelsen med forfølgelse av kommunister samtidig som de tok æra for framskritt som var gjort helt uavhengig av den politiske kursen – den sosialdemokratiske linja. Sosialdemokratiet som Ap la fram i programmet «Arbeid til alle» kan utelukkende eksistere når den foregående perioden er prega av en enorm destruksjon av kapital – noe 2. verdenskrig sørga for.

Kapitalismen var i denne perioden i en enorm oppbyggingsfase med sterk vekst og svake kriseperioder. På mange måter var kapitalismen krisefri de første 25 åra etter 2. verdenskrig. Da kunne velferdsstaten bygges – en velferdsstat Ap de siste tiåra har stilt seg i spissen for å bygge ned med enorme angrep på velferdsgodene.

Utviklinga uunngåelig innafor kapitalismens rammer

Ap har radikalt endra sin politikk siden etterkrigsårene, slik Clemet også påpeker. Men det finnes fortsatt partier som viderefører Aps politikk fra denne tida. Særlig er det partiet Rødt som fører denne tradisjonen videre. Det mest håndfaste beviset på dette er partiets opptrykk av gamle Ap-plakater fra 30- og 50-tallet, og ikke minst uttalelsene nåværende nestleder i partiet, Bjørnar Moxness, kom med da plakatene blei lansert:

Velferdsstaten trenger kraftfulle venstresidepartier for å sikre gode rammevilkår. Dette er særlig viktig når vi går inn i økonomiske krisetider. Hvis Arbeiderpartiet ikke vil videreføre sin stolte arv, må noen andre gjøre det.

Ap forlot sine idealer allerede i 1923, da partiet valgte å bryte med Komintern, og ekte kommunister i Norge stifta Norges Kommunistiske Parti (som siden også skulle forfalle til et revisjonistisk og kanskje også sosialdemokratisk parti sammen med den revisjonistiske utviklinga i Sovjetunionen fra 1956). Siden 1923 har Ap vært partiet for klassesamarbeid, ikke for klassekamp. Allerede før krigen beviste de dette gjennom å overse den fascistiske trusselen i horisonten. Arven etter Ap på 30-, 40- og 50-tallet er ingen stolt arv, men en historisk lærdom for arbeiderklassen og en skole i klassesvik.

Marxist-leninisten Georg Vaagen, som brøt med NKP på begynnelsen av syttitallet for heller å bidra til å bygge opp AKP (ml), oppsummerte sosialdemokratiets karakter slik:

Sosialdemokratiet bygger helt ut på det bestående, borgelige samfunns grunnlag og institusjoner og er en bestanddel av dette samfunn. Sosialdemokratiet søker nok å gjennomføre visse nødvendige reformer gjennom sin parlamentariske politikk og virke, men aldri reformer som endrer eller truer med å endre maktforholdet mellom klassene i vårt kapitalistiske samfunn. Sosialdemokratiet har sine røtter i de øverste og priviligerte lag av arbeiderklassen og fra byråkratiet i parti og fagorganisajonen, fra offentlige tillitsverv og stillinger.

Dette er fortsatt et gyldig sitat og beskriver også hva som er grunnen til at Ap i dag fører den politikken de velger å føre – deres primære hensyn er nemlig ikke å tjene arbeiderklassen og folket, men å tjene borgerskapet og seg sjøl.

leste i historietimene om hvilke verdensledere som hadde flest menneskeliv på samvittigheten, med Mao på toppen, Stalin på 2.plass og Hitler først på 3.plass, tror ikke krigshandlinger var medregnet, derimot var folkemord om arbeidsleirer medregnet. har dere noen presise tall på dette?

Hei

Takk for spørsmål fra skolebenken!

Dette er typisk banal propaganda mot kommunister og mot Stalin og Mao. Slike tallt får de bare gjennom systematisk fusk, overdrivelser og forvrenginger av statistisk tallmateriale. Det finnes ingen presise kilder på anklagene mot Stalin og Mao. Desverre finnes det ingen presise, hundre prosent pålitelige kilder som motbeviser alle påstandene heller, men det finnes noen presise tall som peker i retning av hvor feil påstandene er.

Vi stoler ikke på Wikipedia, men der finner man blant annet følgende troverdige korrekte opplysning:

«Etter kommunistenes maktovertagelse gikk forventet levealder markant opp for alle aldersgrupper. Et nyfødt barn hadde i 1926-27 en forventet levealder på 44,4 år, opp fra 32,3 år tretti år tidligere. I 1958-59 var den forventede levealderen for nyfødte oppe i 68,6 år.»

Vi finner også oversikt over utviklinga av folketallet i Sovjet som ser slik ut:

January 1897 (Russia): 125,640,000
1911 (Russia): 167,003,000
January 1920 (Russia): 137,727,000* (kommunistene ga selvstendighet til noen land som var underlagt tsar-Russland, f.eks. Finland, og dermed sank befolkningen)
January 1926 : 148,656,000²
January 1937: 162,500,000²
January 1939: 168,524,000²
June 1941: 196,716,000² (Flere land slo seg sammen eller ble underlagt Sovjet)
January 1946: 170,548,000² (26 millioner døde i krigen mot Hitler-Tyskland)
January 1951: 182,321,000²

Stalin var leder av Sovjet fra 1924 til 1953. Som du ser økte befolkninga gjennom hele perioden.

I Kina var befolkningsutviklinga slik i følge Wikipedias kilder:

1. 1950: 552,000,000
   
2. 1960: 648,000,000
   
3. 1970: 820,000,000
   
4. 1975: 924,000,000
   

Mao var leder for Kina fra 1949 til 1976. Som du ser økte befolkninga kraftig også i hans regjeringstid.

I Kina ble forventa levealder nesten doblet fra kommunistene tok makta og til Maos død i 1976.

Disse tallene om befolkning kan ikke motbevise påstander om at flere millioner døde av sult på 20-tallet i Sovjet og på 50-tallet i Kina, men de motbeviser i stor grad påstandene om mange, mange titalls millioner døde og påstandene om at folk levde svært dårlig under regelrette terrorregimer.

Andre ting som taler imot er at alle statistikker viser store framskritt generelt for folket i disse landa:

• Analfabetismen ble bekjempa
• Fattigdommen sank og levestandarden økte altså
• Sult på landsbygda ble så godt som avskaffa
• Produksjonen i industri ble flerdoblet
• Produksjonen i landbruket økte stort sett jevnt

De verdenslederne som har mistet flest av sine innbyggere og borgere (eller undersåtter) til sult og andre strengt tatt unødvendige lidelser, må være dronning Elisabeth av England eller dronning Victoria, som formelt sett er og var overhoder for det britiske Commonwealth (der mange tidligere kolonier formelt er medlem fortsatt) og det gamle britiske koloniimperiet. I dette imperiet og restene av det, har hundretalls millioner mennesker dødd av sult og kolonikriger med tung britisk deltagelse.

Sult og nød var relativt vanlig for store deler av fattigbøndene i Russland og Kina før revolusjonene. 30 år med sosialisme rykket disse menneskene ut av middelalderen og inn i atomalderen. Ingen kapitalistiske land kan skilte med den samme enorme utviklingen de siste hundre årene. Og dermed må Stalin og Mao regnes som de statslederne som de facto har REDDET flest menneskeliv.

Sammenlikningene med Hitlers Holocaust henger ikke på greip. I dette heftet finner man tall som viser den enorme forskjellen på Hitlers rasistiske utryddelsesleire og GULag-systemet av fengsler og arbeidsleire for Sovjets kriminelle: http://www.mariosousa.se/Sanningensomkombort.html

Tallene i dette heftet er publisert i American Historical Review og viser at under en halv million mennesker døde i GULag-systemet, stort sett av sykdom og alderdom. Det er interessant å se at under krigen er dødsprosenten høyest, men den er likevel lavere enn i landet som helhet.

Under krigen var det altså tryggere i GULag enn utenfor – om man setter det på spissen.

Hitler-regimet må holdes ansvarlig for alle som døde i andre verdenskrig, da de sto fullstendig ansvarlige for krigsutbruddet og var angriperen både på vestfronten og østfronten. Man kan ikke se vekk fra denne krigen i bedømmelsen av Hitler kontra andre statsledere.

Skoleboka har aldri gjort noe seriøst forsøk på sammenlikne Mao og Stalin med for eksempel Churchill og alle som døde av sult og undertrykking i de britiske koloniene. Er Nixons forbrytelser mot folkene i Vietnam og Kambodsja med i beregningen? Og hvem bærer ansvaret for de 30-40 millioner som dør av matmangel hvert år i dagens moderne kapitalistiske samfunn? Er det ikke rett å holde dagens verdensledere ansvarlige for disse tallene, som tilsvarer 5-7 Holocaust hvert eneste år, i en verden der det ifølge Verdens Helseorganisasjon blir produsert nok mat til alle?

Svartmalingen og hetsen mot Stalin og Mao er skammelig og forbryterske forsøk på å dra kommunismen ned i søla og dermed opprettholde kapitalismen.

Mvh
Tjen folket

Nitti år før dobbeltsporet blei opna, 21. juli 1919, kom ei stor folkemengde inn på Stavanger stasjon. Dei marsjerte under raude flagg, og sette seg rett ned i skinnegangen. Parolen var: Gjenopprett diplomatiske forbindelser med bolsjevikregjeringen.

Aksjonen var ei lekkje i ein tillyst landsomfattande generalstreik i sympati for det nye Russland. Men det var kun i Stavanger den var effektiv. I tillegg til at jernbanen blei stoppa, var det óg ein effektiv blokade av havna.

Leiar for aksjonen var den eksentriske Adam Egede-Nissen. På den var han tida postmann og ordførar i Stavanger for Arbeidarpartiet, og samstundes ein varm forsvarar for proletariatets diktatur.

Som ordførar hadde han reist til Russland og møtt Lenin. Difor syntes han at det var naturleg at han som ordførar skulle stille seg i spissen for generalstreiken i byen og slik blei det.

Borgarskapet i Stavanger var rysta, makta var trua. Byen som var kjend for bibel, misjon, sjøfart og brisling var på randen av revolt. Noko måtte gjerast. Stavanger Aftenblad kalte dei streikande «mindreverdige individer og barn». Og «alle viste seg å være tidlegere straffede personer, innbruddstyver og lignende».

Og reaksjonane utanfor det verbale lot heller ikkje vente på seg. Alle aviser innførte annonseboikott mot alt som lukta av venstreradikal aktivitet. Og ordførar Adam Egede-Nissen fekk ei bot på 200 kroner, ein stor sum etter datidas målestokk. Helst hadde regjeringa og borgarskapet sett at han hadde havna på vatn og brød, men populariteten hans redda han.

Dei aksjonerande var ikkje snauare . Dei sendte like godt eit telegram til statsminister Gunnar Knudsen:

Arbeiderne i Stavanger, som i dag har lagt alt arbeidsliv i byen øde, har stoppet dampskips og jernbanetrafikk samt telefon, sender regjeringen sin hilsen – som en PÅMINNELSE.

For vår del vil vi gjerne minnast Adam Egede-Nissen. I tillegg til fleire lokale verv sat han på Stortinget for tre ulike parti, Venstre, AP og NKP.

Men han var trufast mot dei kommunistiske ideala sine heile livet. Moralen for andre bør vere: Jamvel om kapitalismen synest som ein uovervinneleg kjempe, kan ting veldig fort snu. Stavanger 1919 er sjølvsagt ei anna tid, men den viser at veien frå bibel og børst til proletariatets diktatur ikkje treng å vere så lang. Difor må vi aldri legge det raude flagget på loftet. Sjå deg rundt i verda, vi treng det kvar dag.

Fra første dag var Sovjetunionen omringet av imperialister. Det kommunistene stod overfor var et land herjet av vold og fattigdom. Det første gjennombruddet for arbeiderklassen var et faktum, deres diktatur var etablert. Men bare noen få tiår senere ble den tidligere katastrofen avløst av en annen: 2. verdenskrig. Over tjue millioner sovjetborgere døde i denne krigen. Hadde ikke Stalin kjempet for industrialisering, med alle de offer som ble krevd, kunne Hitler marsjert helt til Stillehavet. Iallefall ville krigen pågått lenger og krevd enda flere menneskeliv. En av de viktigste lærdommene fra Stalin er at kommunister møter problemer og at det ikke finnes noen perfekt løsning.

Revolusjonen er ingen dans på roser. Vi reiser oss mot hundrevis av år med reaksjonær sosial programmering. Vi reiser oss mot hundrevis av år med reaksjonær kultur og sosial ulikhet. Vi har blitt fortalt at den ene gruppen er bedre enn den andre, at eldre er bedre enn unge, at hvite er bedre enn svarte og at utbytting ikke eksisterer. Kampen for å overvinne det reaksjonære vil bli lang. Det vil oppstå mange problemer. Feil vil bli gjort. Og vi vil stå overfor vanskelige valg. Dette er revolusjonen uten sminke. Dette er virkeligheten.

Tjen folket og RKU opprettholder Stalin på en ikke-dogmatisk måte. Feil som ble gjort i Sovjetunionen er våre feil, men vi ønsker ikke vaske hendene våre. Vi ønsker ikke å la oss stanse her. Som kommunister ser fremover, ikke bakover.

Læreren om den russiske revolusjon:

Under den russiske revolusjon innførte kommunistene planøkonomi.Planøkonomi er slik at staten bestemmer hva som skal produseres, og hvor mye. De har en par folk som sjekker for dem hva folk trenger. Det kan hende de bommer og produserer dobbelt så mye tannbørster som trengs og halvparten så mye sko. Slik at folk ikke får sko de trenger men masse tannbørster. Da dette ikke gikk så bra ble NEP; kapitalismen – innført en liten stund I Russland. De tenkte at, ja vi kan innføre det en liten stund. Dette for å få hjulene i gang.

Er det slik? Hva menes om dette?

Vi svarer:

Dette er så overflatisk at det blir feil.

1. I alle land er det noe planøkonomi. I alle bedrifter bruker de planøkonomi. Under krigen tok mange vestlige land over planlegging av mye mer av økonomien.
2. I Russland var det borgerkrig fra 1917 til 1921. Det var selvsagt noe planøkonomi i denne perioden. For eksempel over militærindustrien. Men det var ikke en periode der kommunistene kunne sette igang en sosialistisk økonomi. Alt handlet om å vinne borgerkrigen. Selv om de selvsagt jobbet for å iverksette noen av sosialismens store fortrinn.
3. NEP ble innført i 1921 (samme året som borgerkrigen ble avslutta). NEP står for «ny økonomisk politikk». Lenin ledet innføringen av NEP ut fra tankegangen «ett skritt tilbake, to skritt fram». Årsaken var at første verdenskrig (1914-1917) og borgerkrigen (1917-1921) la Russland i grus. Millioner av arbeidere var døde. Det meste av industrien var ødelagt. Statsbyråkratiet var svært svakt. For å få igang økonomien tillot de en privatkapitalistisk utvikling, under sterk statlig overoppsyn. Bønder kunne selge varer på markeder i byene. Små bedrifter kunne etablere seg. De som dreiv småkapitalistisk virksomhet fikk fortsette.
4. Begrunnelsen for NEP var at dette var en krisetid. Det var ikke mulig å gå framover med den sosialistiske økonomien før man hadde et utgangspunkt å gå videre fra. Men det var ikke på noe vis en fri kapitalisme som ble sluppet løs, men man tilliot de spirene som fantes å vokse. For å dra en lignelse: Før revolusjonen og under borgerkrigen ble alle plantene i beddet revet opp og trampet ned. Noen få kapitalistiske spirer klarte seg. Et par nye sosialistiske ble plantet, og noen kapitalistiske planter ble bare skadet, men levde fortsatt. I en situasjon der de sosialistiske spirene var unge og svake og enda ikke bar noe frukt, kunne man ikke røske opp alle de kapitalistiske plantene med røtter og det hele. Da ville vinden raskt feid vekk den tørre jorda og de sosialistiske spirene ville dødd. For at de sosialistiske spirene skulle kunne vokse seg store og få så lange røtter at de selv holdt jorda på plass, måtte de andre plantene få leve. Men staten måtte holde et strengt øye med beddet, og luke vekk det verste ugresse, hvis ikke ville de sosialistiske spirene bli kvalt.
5. Etter noen år med NEP var statssosialismen sterk nok til at hele økonomien kunne legges om. Sovjet gikk fra NEP til femårsplaner. NEP hadde betydd en viss økning og forbedring av økonomien. Og ikke minst, en stabil periode etter 7 år med krig. Femårsplanene betydde ENORM vekst i produksjonen av stål, kull og andre industrivarer. Femårsplanene betydde enorm vekst i alle deler av den sovjetiske økonomien – og i samfunnet forøvrig. Dette var den mest planøkonomiske perioden i Sovjetunionens historie, og også den perioden med mest vekst på kortest tid i noe land i historien (kanskje unntatt Kina i sin sosialistiske oppbygging).
6. Læreren din tar feil om han tror statens ledere satt og planla antall sko og tannbørster. Jeg vet ikke engang om man hadde tannbørster i Sovjet i 1928 – eller Norge for den saks skyld. :) De valgte rådene som planla produksjonen, fokuserte på produksjon av produksjonsmidler – det vil si laging av maskiner og redskaper – deretter på generelle industrivarer. Og de la de store linjene, de bestemte ikke de små detaljene.

Jeg spør igjen: Kan vi bruke kommunisme som et felles begrep for alle?

Vi svarer:

Tja – på den ene siden så er kommunisme en måte å leve på som er veldig menneskelig. På den måten er nesten alle mennesker kommunister i hjertet.

På den andre siden er det veldig mange som kaller seg kommunister og kommunistpartier, men som i praksis handler til fordel for kapitalismen. Kan man kalle folk som handler mot kommunister, for kommunister?

For min del vil jeg si at det er ærlige kommunister i mange falske kommunistpartier. Det er ikke så viktig for meg om de kan kalles kommunister. Det viktige er om de i praksis jobber for kommunismen eller ikke.

Vi har ikke noe behov for å gjøre oss til fiender av ærlige folk som ønsker kommunismen, men vi har behov for å si veldig tydelig at partier som Rødt og NKP ikke tjener arbeidet for kommunismen, og at de tvert imot står i veien for kampen.

Vi kan ikke akseptere Rødt og NKP som ekte kommunistpartier.

Mener både maoister, leninister, stalinister osv det samme når det gjelder økonomi, revolusjon osv? Eller går det noe skille her? Som jeg tenker så kan vi ikke det. Det er forskjell.

Vi svarer:

Det er mange skiller i mange syn. Også mellom folk som kaller seg maoister er det mange forskjellige syn.

Vi mener at det viktigste skillet mellom maoister og de som bare kaller seg marxist-leninister eller stalinister – er at maoister er mye mer dynamiske og fleksible, eller rettere sagt, dialektiske. Altså at maoistene er mindre fastlåste og mindre firkanta. Dette påvirker analysene av økonomi og revolusjon og alt egentlig.

I praksis ender man gjerne i flere konkrete uenigheter som ikke nødvendigvis er rotfesta i ideologien. Men en viktig grunnleggende forskjell mellom maoister og de som følger Enver Hoxha (Albania) (de kaller seg bare ML eller stalinister) er at de mener kapitalismen kom tilbake i Sovjet på grunn av ytre press. De mener den kom gjennom agenter for imperialismen, gjennom press fra USA osv. Mens vi maoister mener at ytre påvirkning virker gjennom indre motsigelser og at det var klassekampen i Sovjet sjøl som førte til at kapitalismen ble innført igjen.

Takk for flere spørsmål.

Jeg svarer nedover på hvert spørsmål:

Noe mer jeg lurer på er på nettsiden deres: skriver dere om væpnet revolusjon, at de vil bruke våpen for å få makten. Hvem har dere tenkt bruke våpen mot, for å nå sine mål?

De som har makten i dag vil ikke gi den fra seg frivillig. Den virkelige makten ligger i hendene på de rikeste, på direktører, sjefer og topp-politikere. Selv om flertallet i Norge vil ha kommunisme, kommer disse folka ikke til å gi fra seg makten.

De kommer til å få soldater til å beskytte makten mot folket. De kommer til å få hjelp fra USA og/eller EU – både med våpen og soldater. De kommer til å betale sånne folk som Moland og French og nazister for å bruke våpen mot kommunister.

Derfor må folk ha våpen hvis vi skal ta makta fra de rike. De rike har masse penger og kontakter som gjør det mulig for dem å skaffe seg mange leiesoldater.

Hver gang folket gjør opprør, prøver de som har makt å hindre dem. Dette har vi tusenvis av eksempler på fra historien.

Hva skal skje med dem som ikke er enige med dem og ikke støtter kommunismen?

Så lenge de respekterer det nye systemet og ikke bruker vold eller sabotasje mot det, så får de leve som vanlig med de samme frihetene og rettighetene som andre.

Men vi kommer til å ta bedriftene fra de som eier store bedrifter med mange ansatte.

Og hva synes dere om kommunismen i Sovjet, synes dere den er vellykket,

Ja, den var veldig vellykket i 30 år. Desverre ble Sovjet kuppet av dårlige folk i 1956. Etter det gikk det skikkelig dårlig. Men før dette, under Lenin og Stalin, skjedde det fantastiske framskritt. For eksempel ble industriproduksjonen mangedoblet, levealderen økte, analfabetismen ble avskaffet, kvinner fikk like rettigheter som menn, sult ble avskaffet osv.

og hva med de som ble drept?

Noen ble henrettet for forræderi og terrorisme. Det kan vi forstå, selv om vi ikke er for dødsstraff i dag.

Noen ble uskyldig dømt, det er veldig synd. Derfor sa Mao at dødsstraff ikke er lurt, for gjør man en feil så er det for seint.

Noen ble drept av dårlige ledere lokalt. Dette arbeidet de virkelige kommunistene, som Stalin, mot.

Det store flertallet av de vi får høre om er blank løgn. Noen sier at Stalin drepte halve befolkninga, noen påstår 50 millioner, noen påstår 20 millioner, noen sier 10 millioner – alt dette er løgn for å sverte kommunismen. De som har makten vil lyve om kommunismen for å hindre folk i å bli kommunister.

Mange land og ledere har kalt seg for kommunister, men det har aldri vært i nærheten av å bli så bra som det. hva mener dere om det?

Kommer an på hvilke land du tenker på. I dag kaller Cuba og Nord-Korea seg for sosialistiske land. Vi mener at det er feil. Disse landene er ikke sosialistiske. De er kapitalistiske fordi det er ikke arbeiderklassen og bøndene som har makta. En liten klasse av priviligierte topper sitter med all makt. Og de bruker ikke makta til det beste for folket. Disse landene er statskapitalistiske land i rød forkledning.

Og til slutt hvordan skal de klare å få kommunismen til å fungere bedre i Norge?

Kommunisme fungerer alltid best. Hvis vi kan få til like mye positiv utvikling som Sovjet og Kina klarte de første 30 årene, så blir den norske kommunismen fantastisk.

Kommunisme er ikke noe mystisk og unaturlig. Kommunisme er at vi eier ting felles, at vi bestemmer ting sammen, at alle bidrar så mye de kan og at alle får det de trenger og vel så det. Kommunisme vil bety reell frihet for folk. Og vi kjenner kommunismen godt fordi kommunisme er den menneskelige måten å løse ting på. Det er mennesket i sentrum istedet for pengene. Det er menneskelig fellesskap istedet for ensomhet og egoisme.

Han skreiv flere spennende skildringer av Sovjetunionen da kamerat Stalin leda landet og hele verdenskommunismen. Ei av bøkene til Luihn heter «Sovjetunionen – oplevelser og inntrykk. Fra ophold i 1927-1928, og halvannet års studiereise i 1931-1932». Boka kom ut i 1933. Han skreiv 3 slike reisereportasjer. I 1934 var Luihn og Nordahl Grieg observatører for norske arbeiderlyrikere på den all-sovjetiske forfatterkongressen i Moskva.

Bøkene, og dikta hans, er spennende og nyskapende lesning. Som det følgende diktet viser, skreiv Otto Luihn ikke dikta sine «på rim». Luihn var interessert i flere typer kulturelle uttrykk, f.eks. malerkunst. Dikta hans blei publisert blant annet i «Klassekampen» og i «Norges Kommunistblad». Sine siste aktive år viat han seg til fagforeninga Illustrert presses forfattere, hvor han ble den første formannen. Sommeren 1942 ble han arrestert av Gestapo, men ble løslatt og kom seg over til Sverige, hvor han døde 3. mars 1943 av en hjertesjukdom.

Han fortjener å komme på trykk igjen! Det tar vi hermed initiativ til.

Diktet som følger kunne gjerne vært skrevet i dag. Han ser mot øst. Også i våre dager, med hard klassekamp og folkekrig i India, Nepal og på Filippinene, kunne det gjerne vært den kampen og de seierene han skriver om.

Her kommer diktet:

Det forjettede land

Prolog ved partiets fest igaar

Mot øst gaar mitt sind
mot landet og landene,
hvor folket har reist sig
og slaatt fienden.

Mot øst gaar mitt sind -
mot sletten og steppene.
Mot de gyldne byer
hvor kampen stod.
Der hvor det randt
inn i fortapelsen
det sorte borgerblod.
Der hvor tusen aars aak
blev masakrert
og fete herskerhjerner
knustes og blandet
sitt giftgule spy
med blodets sorte kloak.

Jeg rekker min haand
mot øst
Det er en tom haand
før den har trykket din haand
du som slo slaget.

Du bror i bluse
med mot til hatet.
Med mot til kampen
med mot til seir:
All verdens ære
for et haandtrykk av dig.

Mot øst gaar mitt sind
til landet og landene,
hvor folket har reist sig
og slaatt fienden.
Mitt sind gaar til dem
som speider og venter
paa kampen hos oss,
paa seiren som endelig
besegler vaart haandslag.

Otto Luihn (Norges Kommunistblad. 1925)

slik i «Arbeidernes Leksikon», Oslo 1934, 4. bind, side 440:

«Judénitsj, Nikolai Nikolaievitsj…, russisk general, hadde under Verdenskrigen (dvs. den 1. verdenskrigen, vår anmerkning) overkommandoen i Kaukasus, sluttet sig ved revolusjonen til de hvite og blev medlem av den hvite regjering som blev dannet i Reval (det tyske og mest brukte navnet på Tallinn, hovedstaden i Estland, den gangen her i Vesten, vår anmerkning), rykket i 1919 herfra mot Petrograd (som dagens St. Petersburg het i perioden 1914-24, før byen fikk navnet Leningrad ut Sovjetperioden frem til 1991, vår amerkning) men blev slått.»

Milner, Koltsjak og Wrangel var reaksjonære, de var imperialister eller tjenere for utenlandske imperialistland som sammen med alt slags kontrarevolusjonært pakk – også russere, de såkalte «hvite» – forsøkte å knekke den nye staten, arbeiderstaten, Russland.

Judenisj lå foran Petrograd
med skibe på Nevaens vanne.
Han stirret inn mot den røde stad.
Den skulde han snart overmanne.

Judenisj lå foran Petrograd
for revolusjonen å kue.
All verdens bursjoasi ham bad
å slukke den farlige lue.

Det nyttet ikke hr. Milner i nord,
ei Kolsjaks armeer i østen,
ei Wrangel i syd, tross Englands ord.
De var så for veke i røsten.

Men skulde nu Lenin holde stand,
og ikke der skjedde vidunder,
så vilde der tendes en verdensbrand
og kapitalismen gå under.

Judenisj lå foran Petrograd
og spankulerte på dekket.
Han gned sine hender tilfreds og glad.
Han skulde de røde få knekket.

For hjelper ei krigen med bål og brand
og hundrede tusen i felten,
så er det en makt, de ei holder stand.
Min salighet! – det er svelten.

For hadde ei imperialismen lagt
en sultering som ei var åpen?
- Så lenge kapitalismen har makt,
er sulten dens kraftigste våpen.

Og sulten herjet i Petrograd
de fyrte i mørke fabrikker,
de kjempet og slet, men visste ei hvad
om dagen for døden var sikker.

- Judenisj skibe på Nevaen lå
og de var lastet med føde.
Og alt hvad de trengte skulde de få
hvis Lenin de vilde døde.

Så meldtes derinne fra Petrograd:
«De kommer i tuseners skare!»
Judenisj gned sine hender glad:
«De kommer, de kommer med svaret!»

Ja, svaret kom i den samme stund
fra Petrograds proletarer.
Og svaret kom ifra riflemunn
og pipende kuler var svaret.

Til døden! Til døden hver banditt
som socialismen vil herge.
Hvad vi har kjempet oss til og slitt
er vårt. Og det skal vi verge!

K.O. Thornæs (Arbeideren, 08.11.1934)

Kamper som er kjempa fram i Norge:

• Sjølbestemt abort var en folkelig bevegelse som vant fram.

• Norsk sjølråderett mot EU. Nei i 1972 og 1994 trass massivt press fra næringsliv, politisk elite og media.

• Norsk sjølråderett mot nazismen under 2.verdenskrig.

• Kvinnelig stemmerett.

• 8 timers arbeidsdag, pensjonsordninger m.m.

• Diverse streikekamper.

Verden forøvrig:

• Den afro-amerikanske kampen i USA mot apartheid/rasisme.

• Den Sør-Afrikanske kampen mot apartheid.

• Den Vietnamesiske frigjøringa fra amerikansk imperialisme.

Vi skal se litt på de største forsøkene som er gjort for å skape en annen verden:

Sosialismens erfaringer – en stolt historie!

Mennesker har slåss for frihet i mange tusen år. Først med kapitalismen og den moderne arbeiderklassen har vi fått et samfunn som er så høyt utvikla at det er mulig for flertallet å ta over som økonomisk og politisk herskende klasse. Derfor var det først under kapitalismen, rundt midten av 1800-tallet, at Karl Marx kunne formulerte den moderne sosialismens tanke: Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Den marxistisk inspirerte sosialismen vant enorm oppslutning i europeisk arbeiderbevegelse gjennom siste halvdel av 1800-tallet. Epoken med reelle forsøk på sosialisme er i historisk sammenheng svært kort. Vi vil i denne artikkelen ikke drøfte den negative utviklingen som skjedde i disse landene etter at indre og ytre motsigelser førte til at kontrarevolusjonære fra stats-og partibyråkrati kom til makta. Vi mener at de negative sidene er svært godt belyst i en mengde bøker og artikler. Derimot er det et behov for å belyse noen av de faktiske framskritt som ble oppnådd på ulike områder. Betydningen disse har hatt for både folk i landa som kalte seg sosialistiske og for folk i de kapitalistiske landa er enorme. Etter vår mening viser dette mulighetene som ligger i en organisering av samfunnet som ikke baserer seg på kapitalismens begrensninger.

Sovjet var det første landet som innførte sosialisme, og gjorde voldsomme framskritt. Fra å være et fattig bondeland, hvor tsaren (keiseren) hadde all makt i staten og hvor folk sulta og led nød, skapte arbeiderne og bøndene et sosialistisk samfunn med utdanning, helsevesen og enorme økninger i levestandard og levealder. 5 årsplaner med planlagt industrialisering gjorde at sovjet i løpet av noen tiår kunne utfordre kapitalismen både teknologisk og økonomisk, i tillegg til de enorme sosiale forbedringene. Denne utviklingen førte også til at Sovjet i kraft av sin styrke stod for hoveddelen av krigsinnsatsen som knuste Hitler og nazityskland.

Det samme skjedde i Kina under Mao. Kineserne klarte å kaste ut Japan og andre stormakter som undertrykka Kina og de klarte å ta makta fra de store landeierne og kapitalistene. Dette var en bonderevolusjon og den ble gjennomført etter tjue år med folkekrig. Kooperativene og deretter folkekommunene skapte en helt annen form for demokrati og medbestemmelse for vanlige bønder og arbeidere.

Dette var menneskehetens første erfaringer med sosialisme og det var i hovedsak gode erfaringer. Forutsetningene lå ikke til rette for at dette kunne opprettholdes. Bl.a. intervensjonskriger og fiendtlige kapitaliststater gjorde at Sovjet måtte bruke betydelige ressurser på å forsvare seg sjøl som stat og sitt system. Manglende demokratiske tradisjoner (rester fra Tsar-systemet videreført i statsadministrasjon og byråkrati m.m.), alvorlige feil i den politiske ledelsen og en ny undertrykkerklasse som vokste frem fra byråkrati og statsbedrifter tok knekken på sosialismen. Dette er som nevnt godt dokumentert, men hva de faktisk fikk til er ukjent for flertallet i verden i dag.

Jordreformer, industrialisering, utdanningsrevolusjon, bedre helseforhold og langt større sosial trygghet for arbeidsfolk blei oppnådd i landa der revolusjonene fant sted. Revolusjonene innebar også en eksplosjon i folks skaperkraft og det ble oppnådd mye også i kulturell og demokratisk utvikling. Disse forsøkene dro store områder ut av det kapitalistiske verdensmarkedet og ut av merverdi- og profittskapingen. De internasjonale ringvirkningene av revolusjonene var også betydelige, og de ga inspirasjon og bedre vilkår for frigjøringskamper i den tredje verden. Eksistensen av disse statene var medvirkende til at arbeidere i andre land, i særdeleshet randstatene til Sovjet, lettere kunne kjempe frem sosiale og demokratiske reformer i sine egne land. ”Trusselen” om sosialistisk revolusjon gjorde at borgerskapet måtte gi innrømmelser. Det var alltid en fare for at det skulle oppstå store bevegelser som kunne dra enda noen områder ut av det kapitalistiske verdensmarkedet og svekke kapitalismen slik at den faktisk kunne falle helt sammen som system. Dette var et sterkt press som førte til at de kapitalistiske statene selv tok opp i seg metoder som var blitt utviklet i de sosialistiske statene for å imøtekomme arbeiderklassens behov, det ble et visst sosialistisk innslag også i mange kapitalistiske stater. Vi så utvikling av sosial kapitalisme og til dels velferdskapitalisme noen steder. På den ene siden holdt dette disse statene innenfor den kapitalistiske leiren, på den andre siden la det visse bånd på kapitalen.

Russland og Sovjetunionen

Den russiske revolusjon i 1917 skapte muligheten for menneskelig frigjøring. Det revolusjonære bolsjevikpartiet tok statsmakta under parolen «All makt til sovjetene!» (sovjetene var demokratiske organer på arbeidsplassene, blant bøndene og soldatene, som valgte representanter nedenfra til høyere sovjeter på lokalt og sentralt nivå), og bolsjevikene lovte folket Fred, Jord og Brød. Dermed var det ikke en eierklasse som satt med makta i Russland. Det var et revolusjonært parti, med stor støtte fra både arbeiderne og den overlegent største befolkningsgruppa: bøndene. Den sosialistiske retningen i Sovjet hadde fratatt de gamle jordeierne statsmakten og hindret det svake borgerskapet i å ta den. Isteden opprettet et mindretall på noen ganske få prosent av befolkningen, nemlig arbeiderklassen, sin statsmakt i Sovjet i samarbeid med et folkeflertall som bestod av store deler av bøndene og andre små selvstendige næringsdrivende.

Bolsjevikene skaffa folket fred, og de legitimerte jordreformen som alt var godt i gang på landsbygda, der småbønder konfiskerte og delte opp eiendommene til jordherrene – de ga altså brød. Bolsjevikene gikk inn for ei videreutvikling av rådssystemet (sovjetsystemet) – arbeidsfolk sine egne organer skulle bli ryggraden i den nye staten. Bolsjevikstyret innførte en rekke viktige tiltak – for eksempel sjølbestemt abort og verdens mest progressive familielovgiving allerede i 1918. Revolusjonen skapte ei vårløsning for intens samfunnsdebatt og nyskapende kunstnere.

Framskritt, omveltning og industrialisering

Umiddelbart under revolusjonen, borgerkrigen og opprettelsen av sovjetstaten skjedde enorme forandringer og framskritt i det russiske samfunnet. 8 timersdagen var blant de første dekretene som ble vedtatt, og dette utløste også innføringen av 8-timersdagen i Europa som en del av kampen for å svekke revolusjonsiveren blant arbeiderne og styrke de reformistiske tendensene. (I 1927, på tiårsdagen for revolusjonen, ble 7 timersdagen innført for industriarbeidere, men dette ble trukket tilbake under forberedelsene til 2.verdenskrig.)

Store sosiale framskritt, spesielt for kvinner sine rettigheter. De fikk stemmerett, rett til skillsmisse og Sovjet ble det første landet i verden med sjølbestemt abort. Fokus på familieplanlegging/prevensjon Innføring av omfattende trygderettigheter som alderspensjon og sjukepensjon. Grunnlaget for den moderne velferdsstaten som vi nyter godt av i Norge og store deler av Europa Byplanlegging og bygging av hus ble underlagt politisk kontroll og man eksperimenterte med å skape mer kollektive boformer. Kulturen blomstret og innenfor film, musikk og malerier var sovjetiske kunstnere helt i spissen.

Hele folket hadde stemmerett og valgte medlemmer av sovjetene. Disse kunne kalles tilbake hvis velgerne ble misfornøyde. Arbeidere fikk en rekke rettigheter til å delta i styringen av bedriftene og fagforeningene fikk en selvsagt plass i administrasjon. Skoler, utdanning og alfabetisering ble spredt til hele landet og folket. Altså førte Sovjetstaten til en rekke formelle rettigheter som selv i dag er begrenset i de fleste land. Mye av familie-, sosial- og kulturpolitikken ville fortsatt i dag bli sett på som radikal. Her i Norge har vi mye å takke Sovjetunionen for, for eksempel er enhetsskolen, mange av rettighetene for kvinner, helsevesen, trygdeordninger osv. direkte resultat av Sovjet som var et foregangsland på disse områdene.

Sovjet ble opprettet (i 1923) i et svært tilbakeliggende samfunn. De aller fleste var fattige bønder, levestandarden var svært lav og økonomien var svak. Sovjet satsa på tungindustri og kollektivisering av landjorda. Jorda skulle eies av kollektiver eller staten. Under Stalin ble industrialisering av landet satt som hovedoppgaven. Fra midten av 20-tallet og til andre verdenskrig, økte produksjonen i Sovjetunionen voldsomt. Ingen land har noensinne blitt industrialisert så raskt, og Sovjet gikk fra å være tilbakeliggende og fattig jordbruksland, til å bli en stormakt, både økonomisk og militært, til tross for at staten fra starten av eksisterte i en konstant unntakstilstand omringet av fiendtlige stater. Den økonomiske krisa som rysta Vesten på 30-tallet, rammet aldri den sosialistiske Sovjetøkonomien. Den var frikoplet fra den kapitalistiske verdensøkonomien, mens krakket fikk fatale konsekvenser for eksempel i Tyskland.

Kvinner i Sovjet

Kvinnene var blitt trukket ut i arbeidslivet før og under første verdenskrig. I løpet av krigen ble mennene sendt til fronten, og kvinnene ble så å si alene på fabrikkene. Dette førte til en vesentlig forverring av arbeidsforholdene, og kvinnene begynte å organisere seg rundt krav om kortere normalarbeidsdag, økonomisk støtte til mødre, bedre arbeidsforhold – og slutt på krigen. Det var kvinnelige tekstilarbeidere i Petrograd som tok initiativet til den massive streikebølgen som førte til tsarens fall, opprettelsen av arbeiderråd og endelig oktober-revolusjonen. De samme kvinnene ledet en demonstrasjon med 90.000 arbeidere som fungerte som en enorm inspirasjon for alle russiske arbeidere.

Kvinnenes aktivitet før og under revolusjonen gjenspeilte seg i politikken som ble ført etter at arbeiderne hadde seiret. Skilsmisse ble fridd fra religiøse bånd, og kvinner fikk anledning til å kreve skilsmisse på lik linje med menn. Familiens institusjonaliserte husarbeid og barnepass ble trukket ut av hjemmene og inn i kommunale ordninger som billige vaskerier og spisesteder, gratis barnehager og egne krybberom for spedbarn på arbeidsplassene, slik at mødrene kunne amme når barna trengte det. Kvinner som skulle føde, fikk penger tilsvarende en dagslønn slik at de kunne «kjøpe fri» en venn eller venninne til å være med på sykehuset og støtte henne under fødselen. Det ble innført 16 ukers betalt svangerskapspermisjon, og abort ble legalisert.

Ikke i noe annet land var kvinnene i nærheten av å ha slike rettigheter tidlig i århundret. Som Lenin sa: «Uten at kvinnene trekkes inn som selvstendige mennesker, ikke bare i politisk arbeid men også i de daglige pliktene, er det meningsløst å snakke – ikke bare om sosialisme, men også om et gjennomført og stabilt demokrati.»

Helsevesen

Allerede i 1918 ble det etablert et sentralt sovjetisk helsekommissariat. I forbindelse med første verdenskrig og borgerkrigen var ti millioner mennesker døde av epidemier, og i 1920 erklærte Lenin at «enten vil sosialismen knuse lusa, eller så vil lusa knuse sosialismen!». De ti første årene med sovjetmakt tredoblet antall leger, og på slutten av 1920-tallet var epidemitrusselen i hovedsak borte. Under Stalin ble det lagt fokus på helsetjenester ved bedriftene, med det mål å øke produktiviteten for å nå de ambisiøse industrielle produksjonsmålene. Spedbarnsdødeligheten var lavere på 60-tallet i Sovjetunionen enn den var i vesten.

Det sovjetiske helsesystemet var basert på et høyt antall legesentre i boligstrøk der borgerne kunne få poliklinisk behandling. Innbyggerne kunne velge om de ville motta legetjenester der eller i bedriftshelsetjenestene. Det var ikke brukerbetaling, men for medisiner var det en liten egenandel. Det var sykehus i de fleste byer, selv om kvaliteten kunne være varierende.

Legetettheten var høy i Sovjetunionen. På slutten av 1980-tallet hadde landet dobbelt så mange leger pr. innbygger som USA (dette tallet lyver imidlertid litt, da sovjetiske leger ofte hadde arbeidsoppgaver som i andre land ble utført av annet helsepersonell slik som fysioterapeuter). Legeyrket ble ansett som et kvinneyrke i Sovjetunionen, allerede fra 1930-tallet var over 70 prosent av legene kvinner. Dette tallet holdt seg stabilt helt til 1980-tallet.

Kina

Til tross for mye kritikk fra vesten og borgerlige politikere, er Mao fortsatt svært populær i Kina. Man husker at det under hans ledelse ble satt i gang en rekke velferdstiltak, som blant annet gratis skolegang, gratis helsetjeneste, garantert arbeid. Fattigdommen gikk drastisk ned, den utbredte analfabetismen ble på kort tid kraftig redusert og levealderen steg.

Folkerepublikken Kina ble opprettet 1. oktober 1949. En av de første lovene som ble innført var ekteskapsloven i 1950. Den gikk ut på at menn og kvinner selv kunne bestemme hvem de ville gifte seg med, det var bare lov å ha en ektefelle, og den ga også rett til å skille seg. Livet til millioner av kvinner og menn forandret seg. Drukning av jentebabyer og salg av slaver eller prostituerte var også strengt forbudt. Mao var også fast bestemt på modernisering av Kina. I stedet for at kvinnene skulle gjøre de tradisjonelle arbeidsoppgavene i hjemmet, ville Mao utnytte deres arbeidskraft ute i arbeidslivet, og det skulle menn og kvinner skulle få samme lønn for samme type arbeid.

Bøndene får sin egen jord 1950 – 69

Maos slagord var «jorda tilhører den som dyrker den». Han innførte jordreformloven som gikk ut på at bøndene innenfor spesielle områder selv skulle dele jorden mellom seg. Målet var bl.a. likhet og likestilling i samfunnet. Men alle var ikke like heldige med dyrkingen. De som fikk god jord kjøpte fra andre, dermed begynte det å gå tilbake til «gamle vaner». De som solgte ble til «leid arbeidskraft». Dette ville kommunistpartiet hindre. Pga denne delingen av de rike og «leid arbeidskraft» (selgerne) organiserte Kina kollektivbruk. Bøndene i områder slo sammen jorden sin til kollektivt drevne storgårder for å utnyttejord og redskaper best mulig. De største kollektivbrukene kunne bestå av nærmere 300 familier. Dette økte produksjonen og utjevnet forskjellene dramatisk.

Samtidig økte folketallet raskt. Mye av grunnen til dette var effektiv medisinsk hjelp, bl.a. gjennom såkalte barfotleger. Etter ett 3 ukers kurs som lege, ble de sendt ut å hjelpe trengende mennesker. De var ikke så godt utstyrt og var ofte barbeint, men gikk over hele landet og lærte mennesker om helse og hygiene. I en periode ble barnedødeligheten redusert med 75 %, og var dermed et utrolig effektivt og nyttig tiltak.

I 1957 var mesteparten av kollektivreformen gjennomført. Landet var sterkere enn det hadde vært på 100 år. For første gang på mange år hadde Kina en sterk regjering som kontrollerte hele landet. Jordeierklassen (storbøndene) var borte og kollektivbruk var innført. 80 % av kineserne kunne nå lese. Industrien ble bygd ut kraftig for å reise Kina som en industrinasjon, flere mennesker ble mette og dødeligheten ble redusert. Folk sine liv, og i særdeleshet kvinnenes, var forandret til det positive.

Folkekommunene

Det ble opprettet ca. 30.000 folkekommuner i landet. Hver folkekommune skulle være selvforsynt, og det ble opprettet industri på landsbygda for å hindre tilstrømning til byene, det ble bygd vanningsanlegg, terrasser, fabrikker og kommunikasjoner. Folkekommunene ga folk i hele landet både rett og plikt til å være med å styre fra sitt eget lokalsamfunn, og var et enormt demokratisk fremskritt i et tilbakeliggende føydalt u-land.

Epilog

Stammesamfunn uten organiserte stater har vart i hundretusener av år. Slavesamfunn og føydalisme i 5-10.000 år. Kapitalisme og markedsøkonomi i 250-300 år. De første sosialistiske forsøkene i noen 10år.

Disse samfunnene var preget av hard klassekamp under svært vanskelige forhold og med en ekstremt fiendtlig omverden. De ble gjort som nybrottsarbeid, uten noen erfaringer å trekke på. Her skjedde fantastiske, tragiske, utrolige, idiotiske og geniale ting. Vi prøver ikke her å oppsummere historien, bare å peke på noen av de mer storslåtte resultatene vi kjenner til. Vi trenger kunnskaper og har mye å lære. På mange områder var disse forsøkene langt mer politisk avanserte enn den norske venstresiden er i dag. Å avskrive disse forsøkene og å prøve å forbigå dem i stillhet er en støtte til borgerskapets kampanje for å gjøre opprør vanskelig. Mot frykteliggjøringen av forsøkene med sosialisme, må vi stille kunnskap, ikke begynne å plapre etter borgerskapet. I sin korte historie oppnådde faktisk sosialismen fantastiske resultater!

Alle klassesamfunn har motsetninger som bærer i seg kimen til omveltninger og nye samfunn, også samfunnet vi har i dag, selv om de som sitter med makta ynder å fremstille det som et evig og uforanderlig samfunn. Men vi har ikke kommet til historiens slutt. Menneskets historie er historien om klassekamp, der omveltninger, revolusjoner og endring er det normale, ikke stillstand. Derfor vet vi at en annen verden er mulig.

Les og studer erfaringene.

Noen lesetips:

• John Reed: Ti dager som rystet verden. ISBN 82-530-1219-5 (h.)
• Nikolay Ostrovsij: Hvordan stål ble herdet, Oktober. ISBN 82-7094-044-5
• V. Popov: Stål og slagg, Proletærkultur Gøteborg
• Aleksandr Serafimovitsj: Jernstrømmen, Oktober. ISBN 82-7094-103-4
• S. Mstislavskij: Forårsbebuderen, Oktober, Danmark. ISBN 87-87587-17-3
• Genhardij Fisj: Erobringa av Kimasjärvi, Oktober. ISBN 82-7094-987-6
• Nordal Grieg: Ung må verden ennu være, Gyldendal. ISBN 82-05-17027-4
• Stefan Heym: 5 dager i juni, Oktober. ISBN 82-7094-251-0

• Edgar Snow: Rød stjerne over Kina bind 1 og 2, Oktober. ISBN 82-530-0476-1
• J.S. Horn: Fei vekk alle skadedyr!, Oktober. ISBN 82-7094-059-3
• Han Suyin: Morgonens flod, Nordsted & Söners Förlag. ISBN 91-1-733182-X
• Jan Myrdal: Rapport fra en kinesisk landsby 1969, En kinesisk landsby 20 år efter, En fast i Liu Lin (32 år etter), Oktober. ISBN 82-7094-689-3
• Chu Po: Spor i snøen bind 1 til 3, Oktober

• Lenin: Utvalgte verker i 12 bind, Oktober. ISBN 82-7094-184-0 (h.)
• Mao Tsetung: Verker i utvalg, Oktober
• Stalin: Sovjetunionens Kommunistiske Partis (bolsjevikenes historie), Oktober. ISBN 82-7094-080-1

Nettsteder:

• http://no.wikipedia.org/wiki/Sovjetunionen

• http://no.wikipedia.org/wiki/Kina

• http://www.marxists.org/archive/index.htm#bolsheviks