Fagbevegelsen har naturlig nok reagert kraftig, både på europeisk og nasjonalt nivå. Men det interessante er at arbeidskjøperne også går mot dette. NHOs søsterorganisasjon i Sverige, Svenskt Näringsliv, er mot forslaget siden det å begrense streikeretten kobles sammen med det såkalte utstasjoneringsdirektivet. Dette direktivet skal i prinsippet sikre alle arbeidere i EU ei rimelig lønn i landet de jobber i – enten gjennom tarifflønn eller andre avtaler.

I virkeligheten veit vi at det er motsatt – ei rekke dommer i EU-domstolen (Laval-, Rüffert- og Luxemburg-dommene) har snudd opp ned på hvordan dette direktivet skal forstås. Såkalte utstasjonerte arbeidere kan ikke sikres ei lønn som går utover det domstolen kaller «direktivets harde kjerne», og denne kjernen definerer et lønnsnivå som kan ligge langt under eksisterende tariff.

Men det er en helt annen skål. I saken om streikeretten er det en merkelig allianse som har oppstått for å få stoppet direktivet. Hvis direktivet blir satt ut i livet, vil det også bli en del av norsk lovgivning gjennom EØS-avtalen. Ifølge EØS-avtalen har imidlertid norske myndigheter i prinsippet rett til å legge ned veto mot enkeltdirektiver som en ikke ønsker inn i norsk lov. Etter 18 år med EØS har likevel denne retten fortsatt ikke blitt brukt.

Selv det såkalte vikardirektivet ble banka igjennom av regjeringa, til tross for hard motstand fra fagbevegelsen og dissens fra både SV og SP (Ingen av partiene likevel tøffe nok til å sette hardt mot hardt og reise kabinettspørsmål). Et direktiv som i praksis avskaffer streikeretten vil neppe lide noen annen skjebne enn vikardirektivet dersom det settes ut i livet. Hvordan vil LO, SV og Sp stille seg til det? Vil støtten til Ap fortsette – siden alternativet med Høyre og Frp i regjering visstnok er så mye verre? Eller er det ingen forskjell på de to alternativene lenger?

Det kan synes sånn. Det eneste rette er å organisere seg og slåss – for opprør, revolusjon og kommunisme.

Flere forskere mener at den generelle helsesituasjonen i Hellas er meget bekymringsverdig og at dette er en advarsel til andre land dersom det kuttes i det offentlige helsetilbudet. Les mer her.

Uten noen årsak, uten noe forvarsel, uten noen unnskyldning og uten noen forklaring gikk det regjerende sosialdemokratiske partiet, PASOK, til et blodig angrep på den gigantiske demonstrasjonen den 11. mai i forbindelse med en generalstreik i Aten.

Regjeringen – vettaskremt for «det fiendtlige folket» og vettaskremt for folkets revolt – startet opp med en orgie av statlig vold og en orgie av statlig terrorisme. De ovenfor nevnte «orgiene» ble gjennomført av regjeringens spesialenheter, de ble gjennomført av opprørspolitiet – alt dette ble gjennomført mot det greske folkets kamp.

Det kvartalet vi som skriver dette (Det vil si Hellas’ Kommunistiske Parti (marxist-leninistene) bor i – og også i andre kvartaler – mottok et uprovosert, ondskapsfullt og brutalt angrep fra opprørspolitiet. Opprørspolitiet omringet demonstrasjonen den 11. mai. Dette gjorde de for å forsøke å få oppløst denne demonstrasjonen. Opprørspolitiet gikk til et langvarig angrep mot oss demonstranter. De gjorde dette med bruk av tåregass. De gjorde det med onde og brutale overfall på arbeidere, arbeidsløse, ungdom og kvinner.

Dette angrepet mot det kjempende folket fikk som resultat at flere titalls demonstranter ble sendt til sykehus. Demonstrantene som ble angrepet og som ble skadd fikk hodeskader. En av demonstrantene er på intensivavdelingen på sykehuset. Der kjemper han for livet – etter å ha blitt operert for hodeskader.

Budskapet var klart. Regjeringen og deres «herrer» – imperialistene, det internasjonale pengefondet (IMF) og den europeiske union (EU) – ønsker å sette en stopper for enhver folkelig motstand mot de brutale sparetiltakene som «herrene» har satt i verk og de brutale sparetiltakene de vil sette i verk.

Kapitalistene, imperialistene og de reaksjonære ønsker at folket skal sitte skrekkslagne inne i «sitt hjørne»

De ønsker å sette sin vilje i verk på den måten at folket «må ikke» demonstrere – «må ikke» streike, «må ikke» gå til motangrep på herskerne i Hellas og deres politikk.

Vi «må» finne oss i og akseptere på en fatalistisk måte at regjeringen slakter våre rettigheter. Vi «må» akseptere at de tar fra oss en god fremtid. Vi «må» finne oss i at de ødelegger livene våre. Og: Vi «må» akseptere at de ødelegger for barna våre.

Men de kan ikke knekke det greske folkets kamp! Den brutale virkeligheten som folket i landet vårt lever under, får folket til å begynne å gå motstandens vei.

Den eneste måten vi kan bekjempe den statlige terroren mot folket på, og den eneste måten vi kan bekjempe undertrykking på, er å fortsette med en stadig mer bestemt motstand og en stadig mer bestemt kamp på en massiv måte.Vi vil fortsette med stadig sterkere motstand mot den barbariske politikken satt i verk av en politikk hvor folket blir utnytta. Den rådende politikken er urettferdig. Alle disse måtene å slåss på går vi til fordi vi vil gjøre motstand mot og å vinne over statlig terror og undertrykking – og det er den eneste måten å bekjempe de ovenfor nevnte onde tiltakene på.

Straff de morderiske politifolkene!

Ingen politi i våre demonstrasjoner!

Den barbariske politikken til den greske regjeringen – den barbariske politikken til den europeiske unionen (EU) – den barbariske politikken til det internasjonale pengefondet (IMF) – vil bli overvunnet av massenes kamp!

Publisert den 12. mai 2011 av Hellas’ Kommunistiske Parti (marxist-leninistene)

(Oversettelse og tilretteleggelse for Tjen Folket av S.H.)

Demonstrasjonstog møtt med skarpe skudd

Men arbeiderne lot seg ikke stoppe. Dagen etter var det et stort demonstrasjonsmøte hvor de besluttet at alle ansatte ved stedets sagbruk og fabrikker gikk til streik i protest mot at militæret var tilkalt. Så gikk møtedeltakerne – mellom 3000 og 4000 i tallet – i tog til streikebryternes forlegning i Lunde. Her leste representanter for myndighetene opp den daværende Upprorslagen (Opprørsloven) for demonstrantene tre ganger, noe som innebar at den som ikke etterkom seg påbudet om å fjerne seg, ble regnet som «upprorsman». Loven sa at Den upprorsman dräper, ligge ogill. Det vil si at dersom personer hadde myndighet til å bruke vold mot demonstrantene ikke kunne straffes for det.

To demonstranter ble skutt og drept av en kavalerist da denne sammen med to andre red inn i mengden. I ettertid ble det hevdet av de militære at de så våpen blant demonstrantene, noe hverken politiet eller undersøkelseskommisjonen kunne bekrefte etter demonstrasjonen. Deretter ble to andre demonstranter i tillegg til en tilskuer drept da den kommanderende, kaptein Nils Mesterton, befalte soldatene om å åpne ild mot demonstrantene. De drepte var Erik Bergström, fabrikkarbeider på 31 år, Evert Nygren, en 22-årig arbeider i tillegg til nittenårige Sture Larsson og Viktor Eriksson (35), foruten Eira Söderberg, en tjueårig fabrikkarbeider som var tilskuer til demonstrasjonen. Ytterligere fem demonstranter ble skadd av militærets skudd.

Ulike reaksjoner i avisene

Avisenes reaksjoner på hendelsene i Ådalen 14. mai 1931 var delt etter politiske skillelinjer. Det viser utdrag fra borgerlige og sosialistiske aviser dagen etter. De borgerlige avisene påstod at det var demonstrantene som først hadde løsnet skudd og at militæret måtte besvare denne, og Svenska Dagbladet gikk langt i å antyde at myndighetene ikke hadde noe annet valg:

Under de senaste dygnen ha på vissa ställen i Ådalen härskat ett veritabelt pöbelvälde, underblåst av kommunisternas uppviglingsarbete. Myndigheterna ha praktiskt taget stått maktlösa, och polisen har med korslagda armar sett hur de uppretade folkmassorna på det grymmaste misshandlat en del arbetsvilliga, huru de stormat deras fartyg och under de mest uppseendeväckande former förgått sig mot de arbetsvilliga, som sönderslagna och blodiga, med bakbundna händer, tvingades att marschera framför kommunisternas demonstrationståg – allt medan polisen maktlös stod och tittade på.

Også Göteborgs Stifts Tidning med den nazisympatiserende prosten Ivar Rhedin som skribent presenterte sin analyse av det som hadde skjedd:

I en sinnesförvirring som man gärna ville hoppas vara övergående, men dock har anledning att frukta som ett varsel om andra tider, har folk ryckts med att hylla olyckans offer som hjältar och tillbedja det röda vilddjuret.[ …] Vi blotta också våra huvuden för kapten Mesterton och hans kamrater, som i ett prövande ögonblick icke sveko sin säkert då mycket tunga plikt. Och en av Sveriges i dessa dagar mest hatade och skymfade män bringar vi ett ärligt tack. Det finns ännu svenskar som icke se rött.

Social-Demokraten hadde en annen analyse:

Militären mördar fem arbetare i Ådalen och sårar lika många. Detta fruktansvärda budskap går nu ut över allt Sveriges land, väckande sorg, harm och avsky. En fumlig regering, en svag och omdömeslös länsstyrelse, ett vettlöst militärbefäl, en samvetslös och provokatorisk arbetsgivarepolitik, som opererar med strejkbrytare, där brandämnen bokstavligen hopats . Allt detta bär skulden till det skedda.

Ådalshändelsarna og ettermælet

Militæret ble trukket ut av Ådalen 15. mai. De fire drepte arbeiderne ble gravlagt i en felles grav på kirkegården ved Gudmundrå kyrka. Der står den dag i dag en minneplakett over de falne:

Här vilar
en svensk arbetare
stupad i fredstid
vapenlös värnlös
arkebuserad
av okända kulor
Brottet var hunger
Glöm honom aldrig

Overgrepene i Ådalen 14. mai 1931 førte til store demonstrasjoner i hele Sverige ettersom nyheten ble kjent. Blant annet krevde en stor demonstrasjon i regi av kommunistene i Stockholm 19. mai «Ned med mördarregeringen!». Til tross for at det ble satt ned en kommisjon som skulle etterforske hendelsene i Ådalen, fikk ingen av de ansvarlige for skuddene mot fredelige demonstranter noen straff av betydning. Fire av de ledende demonstrantene ble derimot ilagt fengselsstraffer.

Heller ikke de pårørende fikk noen erstatning for tapet av sine kjære. Etter lang kamp ble de såkalte «Ådalslagarna» innført i svensk lovgivning på 1970-tallet, dette var lover som forbød militæret å gripe inn mot sivilbefolkningen i fredstid. Men i 2006 forsvant denne loven, og det svenske militæret kan nå igjen settes inn mot egen befolkning så lenge de står under politiets kommando.

Hvem hadde skylda?

Flere såkalt «radikale» har i ettertid lagt skylda på hendelsene i Ådalen i mai 1931 på arbeiderne. Hadde de vært bere organisert, ville ikke dette skjedd, har de hevdet. Men dette er å snu saken på hodet. Hele hendelsen var et resultat av ansvarsløs opptreden fra bedriftseiernes side og ikke minst fra myndighetene. Hendelsene i Ådalen skjerpet klassebevissthetet blant svenske arbeidere og sørget også for at det ikke lenger var så lett å hente inn streikebrytere, noe som økte organiserte arbeideres muligheter til å forbedre sin egen situasjon.

En snau måned etter opplevde vi i Norge Menstadslaget, hvor daværende justisminister Vidkun Quisling satte inn soldater mot 2000 demonstrerende arbeidere som ville stoppe streikebryteri ved Norsk Hydros utskipningsanlegg på Menstad ved Skien i Telemark. Den gangen slapp man dødsofre, men 24 arbeidere ble dømt til bøter og fengsel i inntil tolv måneder – mens de ansvarlige for sammenstøtet som vanlig gikk fri.

Filmens hovedpersoner, arbeiderklassen, lever under borgerskapets diktatur – kapitalismen. I dette samfunnet sitter arbeiderklassen igjen med svarteper: gjennom sitt arbeid skaper den verdiene som muliggjør kapitalismen, men blir selv undertrykt av kapitalistene. Kapitalistene beslaglegger arbeidernes arbeidsprodukt og gir dem en lønn mindre enn verdiene de har skapt.

Løsninga virker åpenbar. Arbeiderklassen må organisere seg, gjøre slutt på kapitalismen og erstatte den med et kommunistisk samfunn der kapitalistenes utbytting og undertrykking av arbeiderne er umulig.

«Velg sjefen selv» tar riktignok en annen, mye mindre åpenbar men desto mer «original» vending. Tilsynelatende skal kapitalismens utbytting av arbeiderklassen løses med følgende håndvending i to steg:

1. arbeiderne skal velge sjefen sin selv og gjennom dette skal de
2. bestemme hvordan merverdien, overskuddet som kapitalistene skummer av arbeiderens arbeid, skal brukes.

På sitt mest surrealistiske gir filmen uttrykk for at dette vil være «til gode for alle», til tross for at arbeiderne sitter igjen like utbytta som før(!). Utafor Rød Ungdoms fantastiske fantasiverden tjener denne «løsninga» bare kapitalistene. I beste fall representerer den en klassesamarbeidspolitikk med kapitalisme i nye klær.

Sentralt i Rød Ungdoms sosialdemokratiske politikk er illusjonen om staten og demokratiet som allmenne velgjørere. Alt skal bli så meget bedre, bare staten får mer å bestemme over! Rød Ungdom ser ikke at staten som styrer Norge i dag er et redskap for borgerskapets klassediktatur.

Selv om tanken er veldig fantasifull og kunne vært ganske besnærende, svever ikke demokratiet over samfunnet som et velmenende og allmektig spøkelse som løser alle menneskenes problemer bare det «utvides» og slipper til i flere deler av samfunnet. I Norge i dag er demokratiet et redskap for borgerskapets diktatur. Å utvide det borgerlige demokratiet blir derfor å skyte seg selv i foten når arbeiderklassens beste løsning er å knuse det borgerlige diktaturet og heve seg selv som herskende klasse.

«Velg sjefen selv» er filmen som ønsker mye og klarer noe helt annet. I tragikomisk ironi ender drømmeriet om «arbeidermakt» opp i det motsatte: borgermakt. Rød Ungdoms politikk er fortsettelse av kapitalistisk utbytting. I Rød Ungdoms drømmeverden skal arbeiderklassen få lov til å velge sine egne undertrykkere, og disse sjefene skal finne en måte å utbytte arbeiderne på som «kommer alle til gode». Å stanse den kapitalistiske frarøvinga av merverdi fra arbeiderne kommer derimot ikke på tale. Dette er, i følge Rød Ungdom, arbeidermakt.

RKU ser fram til Rød Ungdoms neste film, oppfølgeren til «Velg sjefen selv»: «Afghanerne må få velge hvem som bomber Afghanistan selv!»

Virkelig arbeidermakt er kommunistisk organisering, ikke kapitalistisk bedriftsdemokrati.

Arbeiderpartiets etterkrigsprogram «Arbeid til alle» var et program prega av flere radikale formuleringer og endog hyllest av planøkonomien og Sovjetunionen, som for eksempel i dette sitatet:

Gjennom sin heltemodige og seierrike innsats i denne krigen har det (Sovjetsamveldet, vår anmerkning) vist utholdenheten og slagkraften i et samfunnssystem bygd på planøkonomi og samfunnets eiendomsrett til produksjonsmidlene.

Likevel var programmet langt fra revolusjonært, men klassisk sosialdemokratisk. Arbeiderpartiet førte raskt Norge inn i Nato (1949). Slik ble Norge raskt en del av imperialismen, som kapitalismen i vår tidsalder alltid har vært knytta sammen med. Samtidig åpna programmet også for statlig lønnsregulering over hodet på fagbevegelsen – og snart skulle også heksejakta på kommunister i regi av Ap være i gang.

Løgner, villeding av arbeiderklassen – og kommunistjakt

I denne perioden holdt Ap på med å villede arbeiderklassen, til tross for at det nærmest er en vedtatt sannhet at det var Arbeiderpartiet som «bygde landet». Heller ikke i denne tidsperioden var Ap bra for folk flest. Heller var det tvert imot: De villeda arbeiderklassen og spredte løgner om hvor bra det skulle bli og overlot «kampen mot øvrigheta» til dem.

Gjennom hele etterkrigstida helt til både NKP og AKP (ml) var knekt, drev Ap-ledelsen med forfølgelse av kommunister samtidig som de tok æra for framskritt som var gjort helt uavhengig av den politiske kursen – den sosialdemokratiske linja. Sosialdemokratiet som Ap la fram i programmet «Arbeid til alle» kan utelukkende eksistere når den foregående perioden er prega av en enorm destruksjon av kapital – noe 2. verdenskrig sørga for.

Kapitalismen var i denne perioden i en enorm oppbyggingsfase med sterk vekst og svake kriseperioder. På mange måter var kapitalismen krisefri de første 25 åra etter 2. verdenskrig. Da kunne velferdsstaten bygges – en velferdsstat Ap de siste tiåra har stilt seg i spissen for å bygge ned med enorme angrep på velferdsgodene.

Utviklinga uunngåelig innafor kapitalismens rammer

Ap har radikalt endra sin politikk siden etterkrigsårene, slik Clemet også påpeker. Men det finnes fortsatt partier som viderefører Aps politikk fra denne tida. Særlig er det partiet Rødt som fører denne tradisjonen videre. Det mest håndfaste beviset på dette er partiets opptrykk av gamle Ap-plakater fra 30- og 50-tallet, og ikke minst uttalelsene nåværende nestleder i partiet, Bjørnar Moxness, kom med da plakatene blei lansert:

Velferdsstaten trenger kraftfulle venstresidepartier for å sikre gode rammevilkår. Dette er særlig viktig når vi går inn i økonomiske krisetider. Hvis Arbeiderpartiet ikke vil videreføre sin stolte arv, må noen andre gjøre det.

Ap forlot sine idealer allerede i 1923, da partiet valgte å bryte med Komintern, og ekte kommunister i Norge stifta Norges Kommunistiske Parti (som siden også skulle forfalle til et revisjonistisk og kanskje også sosialdemokratisk parti sammen med den revisjonistiske utviklinga i Sovjetunionen fra 1956). Siden 1923 har Ap vært partiet for klassesamarbeid, ikke for klassekamp. Allerede før krigen beviste de dette gjennom å overse den fascistiske trusselen i horisonten. Arven etter Ap på 30-, 40- og 50-tallet er ingen stolt arv, men en historisk lærdom for arbeiderklassen og en skole i klassesvik.

Marxist-leninisten Georg Vaagen, som brøt med NKP på begynnelsen av syttitallet for heller å bidra til å bygge opp AKP (ml), oppsummerte sosialdemokratiets karakter slik:

Sosialdemokratiet bygger helt ut på det bestående, borgelige samfunns grunnlag og institusjoner og er en bestanddel av dette samfunn. Sosialdemokratiet søker nok å gjennomføre visse nødvendige reformer gjennom sin parlamentariske politikk og virke, men aldri reformer som endrer eller truer med å endre maktforholdet mellom klassene i vårt kapitalistiske samfunn. Sosialdemokratiet har sine røtter i de øverste og priviligerte lag av arbeiderklassen og fra byråkratiet i parti og fagorganisajonen, fra offentlige tillitsverv og stillinger.

Dette er fortsatt et gyldig sitat og beskriver også hva som er grunnen til at Ap i dag fører den politikken de velger å føre – deres primære hensyn er nemlig ikke å tjene arbeiderklassen og folket, men å tjene borgerskapet og seg sjøl.

8. mars for revolusjon og kommunisme

Kommunisten Clara Zetkin foreslo å gjøre 8. mars til internasjonal kampdag på en arbeiderkongress i 1910. Forslaget satte arbeiderkvinnenes kamp for revolusjon og sosialisme på dagsorden. Og 8. mars i 1917 ble i Russland et forspill til Oktoberrevolusjonen.

8. mars er ikke en kvinnedag for blomster, konfekt og gaver. Det er ikke en valentinsdag nummer to. 8. mars er fremdeles en dag for opprør. Mao Zedong sa: Kvinnene holder halve himmelen oppe.

Dagens verden er ingen himmel for flertallet av jordas mennesker. For milliarder av mennesker kan store deler av livet være et sant helvete. Men forutsetningene for menneskehetens frigjøring finnes. Det som står i veien er kapitalismen.

Kvinnekamp er klassekamp

Men kvinneundertrykkinga rammer langt fra alle kvinner likt. Rike kvinner kan kjøpe au pair og vaskehjelper til seg sjøl og privatskoler til ungene sine. De har høye inntekter som gir økonomisk sjølstendighet og frihet innafor kapitalismens rammer.

For mange kvinner er situasjonen likevel helt annerledes. De fattige, lavtlønte, innvandrerkvinner og arbeiderkvinner kjenner undertykkinga på kroppen. Deres kamp er klassekamp, våre venner i denne kampen er ikke rike kvinner som Celina Midelfart.

De viktigste kvinnekravene i dag er krav som

• Rett til å jobbe heltid, ingen tvungen deltid
• Kortere arbeidsdag uten å gå ned i lønn
• Høyere lønn for de lavtlønte

Også menn i arbeiderklassen tjener på disse kravene. Derfor må arbeidende kvinner og menn stå sammen.

Full kvinnefrigjøring krever revolusjon

Dagens kvinneundertrykking muliggjøres av kapitalismen. Dette er et system hvor noen få gjør seg rike på andres arbeid, noe som skaper fattige og rike. Kapitalismen finner stadig nye måter å splitte og undertrykke folk på.

I et klassesamfunn vil mange sparke nedover istedenfor oppover. De største kapitalistene og staten deres tyner på de små kapitalistene og sine arbeidere. De små kapitalistene tyner sine ansatte arbeidere. Noen hvite arbeidere spytter etter mørkhuda arbeidere. Og alt for mange arbeidermenn tråkker på arbeidende kvinner. Systematisk skeivhet og utsuging fører til systematisk undertrykking.

Kvinneundertrykkinga kan ikke forsvinne uten at kapitalismen blir knust. I dagens verden er kapitalismen et system som dreper millioner og slavebinder milliarder. De som rammes hardest er arbeidende og fattige kvinner i de fattigste landene.

Den norske staten er en kapitalistisk stat som deltar for fullt i kapitalistenes kriger, undertrykking og utsuging. RKU og Tjen folket organiserer folk for å knuse dette systemet og denne staten og sette arbeiderklassen sitt herredømme istedet. Dette er en forutsetning for full kvinnefrigjøring som bare kan realiseres med kommunismen.

Vi er ikke feminister

Tjen folket og RKU er for kvinnekamp. Vi kaller oss likevel ikke feminister. Feminisme blir av mange oppfatta som at man mener kvinner skal ha samme verdi og samme rettigheter som menn. Dette er nesten alle for i teorien – både Siv Jensen og Jens Stoltenberg kaller seg feminister. Hvis nesten alle politiske retninger kan kalles feministiske, trenger vi ikke det ordet for å beskrive hva vi står for.

Feminisme kan også brukes mer snevert om en bestemt ideologisk retning som setter motsigelsen mellom kjønnene over alt annet. For dem blir forholdet mellom kvinner og menn som kjønn, noe som overskygger alle andre forhold – som forholdet mellom imperialistiske land og undertrykte nasjoner, eller mellom borgerskapet og arbeiderklassen.

Enkelte radikale eller røde feminister likestiller kvinnekampen og klassekampen. De kaller seg «feminister og sosialister» og ser på dette som to sider av samme sak. De har dermed en feil analyse av kapitalismen og imperialismen. Selv om arbeiderklassens kvinner, og verdens fattige kvinner, er enda hardere undertrykka av kapitalismen enn menn i samme klasse, kommer kapitalistenes rikdom og makt fra hele arbeiderklassens arbeid. Plyndringen av de fattige landenes ressurser er like mye plyndring av menn som kvinner i disse landene.

Hovedmotsigelsen er ikke mellom kvinner og menn

Den grunnleggende motsigelsen i dagens system går ikke mellom kvinner og menn, men mellom den samfunnsmessige produksjonen og den private tilegnelsen, altså mellom arbeid på den ene sida og kapitalen på den andre sida. Denne grunnleggende motsigelsen viser seg ikke gjennom kjønnsforskjellen på menn og kvinner, men gjennom klassekampen mellom arbeiderklasse og borgerskap. Borgerskapets kvinner er også borgerskap og de er også en del av fienden for oss som jobber for et klasseløst samfunn. Og det gir ingen mening å regne dem som en del av et undertrykt kollektiv bare fordi de er kvinner.

Sjølutnevnte sosialister og feminister har som regel ikke forstått kapitalismens vesen og enda mindre hvordan man kan avskaffe dette råtne systemet og erstatte det med et menneskelig samfunn.

I beste fall er feminismen en utilstrekkelig men stort sett god bevegelse som kan rette på noen av de store skeivhetene fra tusenvis av år med kvinneundertrykking. Men de kan aldri føre til virkelig frigjøring. I verste fall står sjølutnevnte feminister på borgerskapets side i undertrykkingen av verdens fattige og arbeidende kvinner. Bare i et klasseløst kommunistisk samfunn gir det mening å snakke om virkelig frihet for alle mennesker. Vi kommunister kan alliere oss med feminister i enkelte spørsmål og kamper, men så lenge kapitalismen består vil den avle økonomisk, politisk og sosial undertrykking. Den vil utnytte forskjellene på menn og kvinner og den vil avle systematisk diskriminering av kvinner. Og så lenge kvinner føder barn og er fysisk svakere enn menn i gjennomsnitt, vil det være rom for undertrykking i et kapitalistisk samfunn der individualismen, egoismen og konkurransen dyrkes, og der målet for produksjonen er maksimal profitt uansett menneskelige offer.

Tjen folket og RKU kaller oss ikke feminister, men vi er de mest konsekvente forkjemperne for reell kvinnefrigjøring.

Og titusenar av tilsette gjekk til protest! Arbeidarar i både offentleg og privat sektor (med støtte frå mange tilhengarar) tok seg fri frå jobb, trakk ut i gatene og okkuperte bygget til delstatsadministrasjonen i Madison. På det meste deltok over 70 000, og aksjonen er no inne i si andre veke (pr 26.februar). Tusenar har demonstrert til støtte over heile USA. Minst eitt sentralt fagforbund i Wisconsin (Central Labor Council) har kravd generalstreik. Desse motaksjonane (Utan tvil til dels inspirert av dei vellykka folkeopprøra i Tunisia og Egypt) er inspirerande og riktige. Dette står i skarp kontrast til dei tannlause svara frå fagforeiningsleiarane på dei stadig aukande angrepa på fagforeiningar og arbeidarar generelt frå konsern og styresmakter. Desse åtaka kjem i samanheng med finanskrisa, som er eit resultat av grådigskap og spekulasjon, og den massive heim- og arbeidsløysa ho førte med seg. Wisconsin er no ein slagmark der kampen for fagforeiningar sin eksistens over heile USA no står.

Det er no på høg tid at den svake amerikanske arbeidarrørsla vekkast til live og byggast opp at på eit militant, demokratisk og arbeidarstyrt grunnlag. Desse viktige stridene i Wisconsin er eit oppmuntrande skritt i denne retninga. Det er fleire grunnar til at dette er naudsynt:

• Kapitalistar freistar alltid å maksimere profitten, og fagforeiningar står i vegen for dette målet. Einkvar sjanse til å svekke og knuse fagforeiningar, som er viktige sjølvforsvarsorganisasjonar for arbeidarane, vil bli gripen av kapitalistane og velgjerarane deira i regjeringar på ulike nivå.

• Den djupe økonomiske krisa har gjeve nytt drivstoff til sjefane og regjeringa deira som no tek kvelartak. Både Republikanarane og Demokratane har gått saman om billiardkausjon for Wall Street-kjeltringar og millionar i skattelette for dei rikaste. Aksjeverdiane og profitten til selskapa aukar. Kompensasjonar til Wall Street er rekordhøge. Dei imperialistiske okkupasjonskrigane med mål om kontroll over olje og energiressursar trappast opp. Løgner om ”budsjettbalanse”, ”ansvarsdeling”, og ”underskotsreduksjon” er framstøytar på å velte ansvaret for å løyse krisa over på arbeidarane etter ei massiv overføring av verdiar til mellom anna bankar og investeringsfirma.

• Den amerikanske arbeidarrørsla har hatt ein dramatisk nedgang på grunn av at fagforeiningspampar har gjort seg avhengige av dei fagforeiningsfiendtlege (men «det minste av to vonde») partiet Demokratane, og motvilje mot å «organisere dei uorganiserte» (på 60-talet var rundt 35 % fagorganiserte mot 11,9 % i dag. I privat sektor er 6,9 %, og i offentleg sektor 36 % organiserte. Difor er offentleg sektor hovudmålet for åtaka frå kapitalistane).

• Svekkinga av arbeidarrørsla i USA viser seg gjennom storstilt nyinnføring av totrinns lønnsordningar i mange selskap, til og med lønsame, som Caterpillar og Delphi. Den økonoiske krisa blei brukt av føderalregjeringa til å tvinge arbeidarar i bilindustrien til å godta eit permanent lågare lønnstrinn på nivå med arbeidsplassar utan fagorganisering for alle framtidige arbeidarar. Oppofringar og kamp gjennom fleire generasjonar vart viska vekk med eit pennestrøk. Nyleg har dei tre største prdusentane med fagorganisering i Wisconsin – Harley Davidson, Mercury Marine og Kohler – tvangsinnført permanente totrinns lønnssystem. Leiinga i organisasjonen til amerikanske posttilsette ser ut til å slå inn på same sti i dei pågåande kontraktsforhandlingane.

• Fagforeiningsknusarane sin nye splitt- og hersktaktikk er å gi fagorganiserte i offentleg sektor skylda for budsjettunderskota: at offentleg sektor (lærarar, helse og omsorgsarbeidarar og så bortetter) lever på skattebetalarane. Ei undersøking utført av instituttet for økonomisk politikk viser at offentleg tilsette i Wisconsin blir kompensert mindre for enn tilsette i privat sektor på kvart samanliknbare utdannings-/erfaringsnivå.

• To tredelar av selskapa i Wisconsin betalte ikkje skatt i fjor! Det er ikkje tvil om at forholda er like i andre statar.

Den politiske kampen i Wisconsin handlar ikkje om å oppnå budsjettbalanse. Guvernøren har allereie fått støtte frå både Republikanarar, Demokratar og (NB!) delar av fagforeiningsleiinga til dei dikterte enorme kutta i arbeidarane sine gode. Nei – dette er monopolkapitalistane sin kamp for å knuse fagrørsla og å spreie åtaka frå delstat til delstat, inkludert tidlegare fagforeiningsbastionar som Ohio og Michigan.

Revolutionary Organization of Labor USA stør arbeidarane sin rettferdige kamp i Wisconsin. Ikkje fleire nedskjeringar og kompromiss – la dei rike betale. La oss skattlegge selskapa, spekulantane og finanskapitalen på Wall Street. Som del i kampen for å ”redde fagforeiningane våre” bør ein umiddelbar landsomfattande ”Solidaritetsdag III”, leia av arbeidarrørsla, markerast i gatene i Wisconsin. Arbeidarar i kamp for demokratiske rettar kan halde oppe og betre levekåra for arbeidarklassen i dag. Gjennom denne prosessen vill vi sjå trongen til verkeleg arbeidarmakt, sosialisme, og utvikle evna vår til å vinne!

Demonstrantene har også okkupert parlamentsbygningen og varsla at de blir så lenge det er nødvendig. I helga troppa så mye som 70 000 mennesker opp for å vise sin støtte til demonstrantene og for å demonstrere mot guvernørens budsjettforslag.

Vil ha forhandlinger kun om lønn

Grunnen til de kraftige protestene er at Walker kun går med på at fagforeningene skal kunne forhandle om lønn og ingenting annet. Han har også uttrykt ønske om at offentlig ansatte skal betale en større del av inntekta si til egne pensjons- og sjukeforsikringsordninger. De fjorten delstatssenatorene fra Demokratene som har flykta til Illinois vil boikotte møtet som skal behandle dette Walkers forslag.

Og aktivismen ser ut til å spre seg til andre delstater. Også i Indiana har over tredve delstatssenatorer fra Demokratene gjort det samme som sine kolleger i Wisconsin, og i California samla 2500 offentlig ansatte seg i delstatshovedstaden Sacramento for å vise sin solidaritet med kameratene i Wisconsin.

Ikke heller er det første gang delstaten er åsted for en sterk streikebølge, noen har kanskje hørt om melkestreiken i 1933.

Se Tom Morellos støtte til de streikende arbeiderne her:

Ikke er det så lett å være kapitalist heller for Steigan. Han uttaler følgende til Dagsavisen:

– Vi har ildrøde tall. Alt vi har tjent på baromsetningen er fra starten blitt brukt til dekke underskuddet i scenedriften, men likevel går scenen med underskudd. Alle driftsinntektene på scenen går til lønninger, og i tillegg har vi mange andre utgifter. Utgiftene kan ikke øke mer. Derfor må vi jobbe smartere og det er noe vi må snakke med de ansatte om.

Det er kanskje på tide å minne Steigan om gode, gamle Høvlerivisa: