Men problemet melder seg når en ser på hvem som skal betale for dette. Jo, det er forbrukerne som til sist må betale – kanskje opptil fem øre mer pr kilowattime. Dette kommer på toppen av strømpriser som bare har økt i Norge de siste årene. Og økte strømpriser gjør at flere sliter med å betale strømregninga si, særlig i de kalde vintermånedene. De som profitterer på dette er de som eier kraftverkene, enten dette er private eller offentlige aktører.

Mer kraft skulle betydd lavere strømpriser, men dette blir ikke en realitet med den nye kraftavtalen. Det logiske ville vært at staten med sitt gigantiske oljefond skapt av forurensende oljeproduksjon skulle tatt regninga. Men også den «rødgrønne» regjeringa velter som vanlig regninga over på vanlige folk gjennom økte strømpriser i stedet.

På Jæren har eit kraftutbyggingsprosjekt vekt mykje mindre merksemd. Her skal det byggast eit vindkraftverk med 32 møller. Kvar mølle har ei navhøgd på 80 meter, og ein rotordiameter på 93 meter. Bygginga starta i april 2010, og skal levere straum tilsvarande 11500 hus.

Å bygge miljøvennleg energi er i seg sjølv uproblematisk. Det alvorlege er at alle parti frå Raudt til Frp appluderer prosjektet slik det vart lagt fram, så godt som utan eit einaste krav. Tanken er at lufta og vinden er for alle.

Dette liknar på det som skjedde på slutten av 1800-talet. Då starta spekulantar å kjøpe opp fossefall og utvinnbare fallrettar frå grunneigarar. I Norge var fallrettane i privat eige i motsetnad til resten av Europa. Der var staten den store eigaren.

Denne spekulasjonen i kjøp og sal av fallrettar hadde sin bakgrunn i den profitten som ville komme i kjølvatnet av elektrifiseringa av landet. Den tidlege fasen av kraftutbygginga var prega av at utanlandske kapitalistar eigde 3/4 av fossane som blei bygd ut.

For å motverke det sytte det norske borgarskapet for at vi fekk konsesjonslovene av 1909. Der blei det slått fast at heimfall til staten skulle sikre at private fallrettar etter 60 år skulle få statleg eigarskap. Nå står vi foran eit tidsskille, og diverre ser det ut til historia frå slutten av 1800-talet gjentek seg. Nå er det ikkje vatn, men vind som er ressursen. Også den er som kjent fornybar, og det vil falle profitt på den som spekulerer.

Vindkraftverket på Jæren skal drivast av Jæren Energi. Dette namnet tilslører sanninga. Jæren Energi er eigd av Eurus Energi Europa BV (66 %), Norsk Vindenergi AS (17 %) og Norsk Vind Pro AS (17 %). Begge dei to siste selskapa har betydeleg innslag av utanlandsk kapital, mellom anna tysk.

Jæren Energi, med eit innslag av 80 % utanlandske interesser ser sjølvsagt stor profitt i det fjerne. Og når dei får 511 millionar i statleg støtte frå Enova, ser framtida lovande ut for kapitalen. Vi kan slå fast at Jæren Energi er eit skalkeskjul for utanlandske kapitalistar som vil håve inn ein profitt på å utnytte ein norsk naturresurs.

Tida er moden for å stille krav. Grunnlaget for for norsk kraftpolitikk frå 1909 var nasjonal kontroll.

Men EØS-tilknytninga har endra på dette, no er det marknadsliberalismen som rår.

Men krava bør minimum vere:

• Heile energilova må endrast til fordel for folk og arbeidsplassar.

• Kraftpolitikken må vere tufta på nasjonal kontroll.

• Heimfallsretten må gjelde uinnskrenka og stå over EU-rett.

• Naturvernhensyn må vege tungt.

Dette er enkle og realistiske krav, og ville neppe ryste borgarskapet. Men likevel ser det ut som alle partia søv i timen. På den same puta ligg óg parti som i festtalar (internt) kallar seg revolusjonære. Det er ekstra ille, og det viser at det er kun arbeidarklassas frigjering som kan sikre at store naturressursar bli utnytta til folkets beste.

Regjeringene derimot, som har kommet og gått i India – inklusive den nåværende – har propagandert for en øking av kjernekraftutbyging med flere titalls kraftverk.

I en kystby i den sørøstlige delstaten Maharashtra har den såkalte «kjernekrafrenessansen» først gjort sitt inntog. På de åkrene som tilhører og forsørger rundt 2.000 bønder skal styresmaktene i landet bygge to enorme atomkraftreaktorer.

Tvangsflyttinga i området har allerede starta

Den indiske legen Bhikaji Waghdhare forteller på telefon at han sammen med fire brødre har trusselen om tvangsflytting hengende over seg.

- Penger kan aldri bli noen erstatning for farene ved kjernekraft sier han. Kjernekrafta er en fare på kort sikt, og en ekstrem fare i mange, mange, år framover.

En annen bonde i området fikk til slutt Maharashtras høyeste rettsinstans til å ta opp denne saka. De fikk avslag i 2009.

Det gjorde også en lignende rettssak seinere på året. Da blei det sagt av en av dommerne at Indias skrikende behov for elektrisk kraft er en «nasjonal krisesitasjon». Dette er den dommen styresmaktene i India bruker for å berettige tvangsforflyttninger.

Ifølge kjernekraftsmotstanderen Surenda Gadekhar, som følger kjernekrafta og urangruvedrifta i India, tilbys bøndene i gjennomsnitt 19 rupier (rundt tre kroner!) pr mål jord. De tre kronene utgjør en femtiendedel av markedsverdien for kapitalistene.

Sammenligner vi disse pengesummene så kan vi tenke på at lokale medier melder at regjeringa legger ut drøyt 100 milliarder kroner som skal brukes på dette nye kjernekraftanlegget. Og alle disse mengdene av penger er finansiert ved lån fra franske banker. De som har bodd i områdene som nå skal bli anlegg for kjernekraftanlegg nekter å ta imot pengene de får som erstatning for hus og jord. Dette sier Bhikaji Waghdare stolt. Men som han innrømmer: Ifølge lovene har det ikke noen betydning i det hele tatt om bøndene tar i mot pengene eller ei. Styresmaktene gjør som de vil – og de kan ta jorda fra bøndene – noe de altså har begynt med.

Til høyesterett

Bøndene vil forsøke å ta disse problemene til høyesterett. Det gjør noen av dem, og de trosser blant annet sin egen dårlige helse for å få det til. Men Surendra Gadekhar påpeker blant annet at bøndene ikke har råd til advokater, og han ser det som svært lite sannsynlig at høyesterett vil trosse sentralregjeringa i India.

Mange steder i India, som har blitt øremerka for amerikanske og russiske atomreaktorer , ser man det som usannsynlig at delstatsregjeringene står klare til å forpurre anskaffelsen av jord til nye kjernekraftanlegg.

Kapitalistene påstår at de har valgt ut områder med lite befolkning til bruk for nye atomanlegg. Det de «glemmer» er at dette vil føre til at mange bønder mister levebrødet sitt, nemlig jord til dyrking av mat.

Videre kan det hende at at de marine kystområdene som ligger nær atomanlegg blir ødelagt av utslipp av varmt vann fra kjøleanleggene som brukes i atomkraftverkene. Denne bekymringen har blitt avfeid flere ganger i media av det departementet som styrer dette.

Innbyggerne i de områdene der det etter planen skal bygges ut enda mer atomkraft frykter alvorlige uhell, i likhet med blant annet det som hendte i Tsjernobyl.

Den indiske vitenskapsmannen og kjernekraftmotstanderen M.V. Ramana ved Princetown-universitetet forteller at India har et skremmende rykte på seg når det gjelder sikkerheten – eller rettere mangelen på sikkerhet – ved sine ømfintlige atomanlegg.

Reaktorene er under den standard som kreves, sier Bhikaji Waghdhare kort og greit – og også han minner om den skremmende Tsjernobyl-ulykka.

Denne artikkelen er en oversettelse, forkortelse og tilretteleggelse av en artikkel i ‘Arbetaren’ s nettutgave den 25. august i år. Originalen er skrevet av Ann Törnkvist, og den er omarbeida for Tjen Folket v. S.H.

Det var Bolivia på vegne av 33 andre land som foreslo å utrope retten til rent drikkevann til en menneskerett. Resolusjonen ble vedtatt med 122 mot 0 stemmer. Men 41 land avsto fra å stemme, deriblant USA og andre vestlige industriland. Men FN-vedtaket har – som de fleste andre vedtak i FN – ingen kan møte brudd på retten til rent vann med juridiske sanksjoner. Tilgang til rent drikkevann kan for mange kun oppnås med kamp.

Hvem har skylda?

Man må stille spørsmålet om hvem som har skylda for mangelen på rent drikkevann for en så stor andel av verdens befolkning. En stor del av skylda bærer de internasjonale landbruks- og industrimonopolene, som på verdensbasis ødsler med rent vann. For å fremstille én eneste liter biosprit trenger man for eksempel opptil 9.000 liter vann. Slik pynter kapitalistiske selskaper seg med å være miljøvennlige.

Også drivhuseffekten har innvirkning på vannets kretsløp og dermed også tilgangen på drikkevann for mange i verden. Den globale temperaturøkninga har sørget for at tørkeperiodene i deler av Australia, Afrika og Sør-Amerika har blitt lengre. I Himalaya smelter de store isbreene, noe som berører vannforsyningene til hundervis av millioner mennesker i Bangladesh, Kina, India, Nepal og Pakistan.

Samtidig ønsker sterke krefter i vesten å gjøre vann til en «fri handelsvare» gjennom å privatisere det. Internasjonale storselskaper som Nestlé, Coca-Cola, Pepsi og andre beskjeftiger seg med å sikre seg denne kilden til profitt. De planlegger store rørledninger og oppbygginga av store tankbåtflåter for å kunne drive handel med vann.

35 ganger fortjeneste

Konsernene lover at man vil få opptil 35 dollar fortjeneste for hver investerte dollar. Og denne fortjenesten skal altså komme fra land hvor befolkninga opplever vannmangel – land som i utgangspunktet er de fattigste allerede. Rike storselskaper planlegger å tjene seg enda rikere på andre folks lidelse.

I flere år har både organisasjoner og enkelte regjeringer i fattige land kjempa for å få anerkjent retten til rent drikkevann som en menneskerett. Mot disse står store multinasjonale selskaper og regjeringer i vestlige land som ut fra kapitalismens uunngåelige profittjag ønsker å gjøre drikkevann til en vare på linje med alt mulig annet. Enkelte land – som Bolivia og Uruguay – har gjort det til en del av grunnloven at privatisering av drikkevann er forbudt.

I den bolivianske delstaten Cochabamba førte befolkninga på begynnelsen av 2000-tallet en regelrett «vannkrig» mot privatisering av drikkevannet. Da hadde IMF tvunget på Bolivia privatisering av vannforsyningene. Da den daværende regjeringa gjorde som IMF sa, svarte befolkninga med væpna motstand mot dette. Grunnen var at drikkevann hadde blitt tre ganger dyrere, slik at folk anså det som luksus å unne seg rent drikkevann. I april 2000 måtte regjeringa slå retrett og stoppe privatiseringa. IMF mener fortsatt at Bolivia skylder dem flere millioner dollar i skadeerstatning på grunn av dette avtalebruddet.

Profittbegjæret har ingen grenser

Eksempelet med mangelen på rent drikkevann blant verdens fattige og kapitalistenes ønske om å gjøre et livsnødvendig middel til en vare som omsettes på et marked – noe som uunngåelig vil holde de som ikke har råd utenfor – er et godt eksempel på hvilken virkelighet det kapitalistiske systemet tilbyr en stor del av verdens folk. I stedet trenger vi et system som tar folks behov på alvor og ikke gjør om livsnødvendigheter til handelsvare – kommunismen, det klasseløse samfunn.

Olje- og gasskilden BP nå skal forsøke å utvinne ligger til og med enda dypere enn katastrofestedet i Mexicogolfen – mens ulykkesstedet befant seg på 1500 meters dyp, skal man nå forsøke å utvinne en kilde som ligger på hele 1750 meters dyp. Og de setter i gang med dette prosjektet til tross for at 20. april viste en hel verden at ikke en gang oljegigantene behersker teknologien som er tilgjengelig for å drive med dypvannsboring.

Middelhavet mest oljeforurensa allerede

Den nye kilden, som selskapet begynner å bore etter de nærmeste dagene, ligger bare rundt 200 kilometer fra den libyske kysten. Allerede i dag er faktum at Middelhavet er det mest oljeforurensa havet i verden – det er bare det at forurensinga er ”jevn” og at vi mangler slike store katastrofer som den verden var vitne til i april i år i nettopp Middelhavet.

Men profittbegjæret er så sterkt at all fornuft hva gjelder sikkerhet kastes over bord. For å berolige offentligheten bytter man heller toppledelse i selskapet. Direktør Tony Hayward trekker seg 1. oktober, men får både ei årslønn med seg – samt ny toppjobb i det russiske oljeselskapet TNK-BP, som BP fusjonerte med i 2003.

Den nye konsernsjefen heter Robert Dudley, og han har vist seg fram i media i gummistøvler og forsøker framstå som «krisehåndterer» som kan løse problemene med olje langs kysten i Mexicogolfen. Hovedkvalifikasjonen hans er også at han er fra USA, siden dette er landet som har blitt hardest ramma av forurensinga etter ulykka. Førti prosent av det tidligere britiske statskonsernet (men for lengst privatisert) eies av amerikanske interesser. Største enkeltaksjonær er den mektige amerikanske banken JP Morgan Chase, som eier 28,34 % av aksjene.

Trass i problemene utblåsninga den 20. april forårsaka, fortsetter BP og andre oljeselskaper med sitt ensidige profittbegjær. Dette gjelder også for den norske staten, som med sin økonomiske avhengighet av oljeutvinninga heller ikke «har råd» til å la være når det byr seg en mulighet til å utvinne olje og gass, sjøl om klimaet ikke ligger til rette for det og teknologien fortsatt ikke er godt nok utvikla til å ta seg av utfordringene oljeboring byr på.

Oljeboring på så dypt vann er fremdeles svært risikofylt. Mange av disse boreplattformene er tikkende bomber, noe utblåsninga den 20. april viste. Dette kan skje mange steder allerede i morgen. I tillegg kommer den forurensinga oljeindustrien er ansvarlig for ved at de fortsetter satsinga på fossilt brennstoff uten å ofre ei krone (eller helst en dollar) til utviklinga av fornybart brensel som kan erstatte det fossile.

Norge har store magasiner med vannkraft. Mange steder holder disse på å gå tomme. Grunnen til dette er at det har vært stor kraftproduksjon i hele høst og vinter, mye strøm har blitt eksportert forholdsvis billig til utlandet. Hvorfor ikke spare vannet til man trenger det?

Gjennom EØS-avtalen forplikter Norge seg til å selge strøm til EUs indre marked. Dette er heller ikke noe kraftkapitalistene utsetter noe på, de kan selge strøm hele høsten og vinteren. Når vannet minker og prisene øker, kan de håve inn profitt, på bekostning av vanlige folk. Norge må også importere dyr strøm fra utlandet når dette skjer.

Liten forskjell på statlig og privat

Noen mener at løsningen på dette er å få alle kraftselskapene statlig eid. Tjen Folket mener at dette i seg selv ikke er noen løsning siden statlige selskaper i dag driver etter samme prinsipp som de private. De skal ha mest mulig profitt.

Tjen folket krever:

• Norsk råderett over norsk vannkraft. Norge ut av EØS.
• Rust opp vannkraftverkene.
• Energisparingstiltak i det offentlige.

Tjen folket at vil at folkets velferd skal være målet for kraftproduksjonen, ikke profitt. I dagens samfunn er ikke dette mulig. Vi trenger store omveltinger, revolusjon slik at kraftproduksjon kan styres etter folks behov, ikke hva som måtte passe kraftkapitalistene.