Det var strålende sol i Bergen 1. mai. Statsminister Stoltenberg skulle komme til Bergen og byen skulle gjøres rein slik at han ikke skulle bli konfrontert med ubehagelige sannheter.

Politiet oppsøkte derfor Tjen Folkets talsperson i Bergen, Roger Solsvik (bildet), på Torvallmenningen for å gi ham beskjed om å forlate byen i 24 timer. Her skulle statsministeren holde sin 1. mai-tale.

Solsvik nekter sjølsagt å etterkomme dette. Han ble så slept mot sin vilje av to politimenn tvers over Torvallmenningen, kasta inn i en politibil og så kjørt på glattcelle, der han måtte være i nesten fire timer.

Dette er ulovlig frihetsberøvelse. Politiet har intet grunnlag for å fjerne Solsvik. Han har aldri gjort noe eller planlagt noe som skulle true noens sikkerhet. Den eneste virkelig grunnen til at han skulle nøytraliseres er at han representerer den eneste virkelige systemkritiske organisasjonen i Norge, Tjen Folket.

Når andre regimerer fjerner systemkritiske personer fra gatebildet så er den norske presse med rette sterkt kritiske til dette. Vi mener at det er like ille når akkurat det samme skjer i Norge.

Politiets overgrep klarte ikke å forhindre at Tjen Folket som den eneste organisasjonen pekte på den store, stygge og illeluktende elefanten som var til stede, men som ingen av talerne ville ta, de norske imperialistiske blodige eventyrene i Libya og Afghanistan.

Se og del det følgende Youtube-klippet hvor Solsvik blir dratt mot politibilen:

Det starta i Bergen Studentersamfunn, der Mimir Kristjansson sette seg til bords med Arne Tumyr frå SIAN. Mottoet for møtet var eit sitat frå Tumyr:

Islam er ingen religion, men ein pervers dødskultus.

Vi ser nå den same tendensen i Sandnes. Her har Sandnes lokalradio (Radio Kos) og SIAN innleia samarbeid. Dette har gjort det mogeleg for SIAN å lage nettradio som går utover heile landet.

Lokalradioen med adresse Langgata 87 blir dreven av foreininga Radio Kos. Denne foreininga er registrert i Brønnøysund med kontaktperson Rasmus Alvin Eilertsen.

I lokalmiljøet er han ingen kven som helst. Han har i ei årrekke vore aktivist i romanifolkets sak og aktiv i RV. Ved lokalvalet i 2011 sto han som nummer 15 på Raudt si liste ved fylkestingsvalet.

I desember 2011 var det ein stor motdemonstrasjon mot ei SIAN markering i Stavanger. Folk møtte fram for å bue dei ut, mens Raudt ville at me berre skulle snu rygget til dei.

Å gje SIAN ei viktig talarstol i nabobyen Sandnes er tydeleg ok.

Ved å opptre på denne måten er Raudt med på å legitimere rasistiske ytringar og organisasjonar.

La oss feie bort all tvil om kva SIAN verkeleg er. Organisasjonen er den viktigaste varmestua for nazistar og rasistar. Dei brukar det same trusselbiletet som nazistane på 1920 og 1930 talet, men idag er det muslimane som har overtatt den rolla som jødane tidlegare hadde. SIAN sitt overordna mål er ikkje religionskritikk, men å avle hat mot muslimar generelt.

Difor er det viktig å ikkje la det det gå stille fobi, men i fult offentleg gjere opp den den livsfarlege forsoningslina som Eilertsen og Kristjansson står for.

De herskende tanker er de herskende klassers tanker

sa Karl Marx. Dette er en sannhet som i like stor grad gjelder i Norge i 2012 som i Tyskland i 1846.

Kriminalisering av opposisjonelle fungerer bra fordi det er lettere for herskerklassen å stigmatisere folk som kriminelle enn som politisk opposisjonelle. Er det en mer eller mindre åpen stigmatisering av opposisjonelle fordi de er i opposisjon til herskerklassen, så vil dette slå hull i det bildet de ønsker å skape av et demokratisk samfunn hvor staten forholder seg nøytralt til alle klasser og klassestandpunkt.

Av og til slipper imidlertid den frådende antikommunismen igjennom. Og pressa avslører sin klassekarakter. Et eksempel på dette så vi nylig da Nye SOS Rasisme ble startet som en reaksjon på at staten gjennom sin kriminalisering av og økonomiske angrep på SOS Rasisme, har klart å sette sentralleddet i organisasjonen ute av stand til å ivareta en god oppfølging av lokallagene, samt ikke minst skape en nødvendig økonomisk basis for lokallaga.

Nye SOS Rasisme ble starta etter initiativ av en del lokallag for å bryte ut av denne innringingen av SOS Rasisme som staten har gjort. Fire av initiativtakerne lanserte organisasjonen på en pressekonferanse 29. februar. Dagladet startet umiddelbart opp en kommunistjakt og kunne «avsløre» at to av disse, samt at flere av lokallagslederne kan knyttes til Tjen folket. “Bevisene” er bilder fra en demonstrasjon og av noen som griller sammen(!).

Kommunistene har alltid stått i første rekke i kampen mot rasisme, fascisme og for flyktningers rettigheter. Dette kommer vi sjølsagt fortsatt til å gjøre. Tabloidpressa har vent seg til å dirigere statsapparatet. Når de forteller et departement, en LO-leder eller et politikammer at de skal hoppe, så hopper departementet eller politikammeret. De LO-lederne eller andre som ikke har lært seg å hoppe blir etter en massiv kampanje raskt erstattet av noen som tamme pudler som kan kunsten.

Vi kommunister bryr oss derimot ikke om borgerpressas blodjakt. Vi står oppreist og trosser dette. Vi kommer fortsatt til å stå i første rekke i kampen mot rasisme, fascisme og for flyktningers rettigheter uansett hva hvor mye pressa fråder og svartmaler oss. Vi vil ikke bøye oss for McCarthy-Dagblablas krav om at det antirasistiske arbeidet i dette landet skal domineres av broilere fra nettopp de partiene som utfører den inhumane flyktningpolitikken og som ved hver valgkamp blåser heftig på rasismens glør for å sanke stemmer til sin råtne politikk.

Det antirasistiske arbeidet må gjøres av vanlige folk uavhengig av politisk ståsted. Når antirasister melder seg til tjenste for å organisere seg, sin kreativitet og sin arbeidskraft mot rasisme, så bør det ikke sitte et vokterråd og bedømme om deres partibøker og politiske grunnsyn på andre områder er politisk korrekt nok.

Vi kommunister vil i dag som i 1940 stille oss skulder til skulder ved alle som vi jobbe mot rasisme og fascisme og for en human flyktningpolitikk sammen med alle som er enig på dette feltet. Uavhengig av om de er organisert i noen politisk parti eller ikke. Dette gjør vi uansett skitne pressekampanjer.

I Dagbladet framstilles han som en del av en ”innerste sirkel” i reneste gangster-stil. Det framstilles også som om han har gått ut av Tjen Folket frivillig – og han hevder selv at han fikk moralske kvaler med å være en del av oss. Dette er så langt fra sannheten som man kan komme.

I desember 2011 ble Frantzen ekskludert fra Tjen Folket. Det skjedde fordi han kalte ei jente for hore og ba henne gå og henge seg. Etter hard kritikk fra oss skrev han en beklagelse. I denne står følgende:

Jeg ble på grunn av gjenntagende hets i media og fra statens forskjellige forvaltningsorganer i over to år mot både organisasjonene jeg har lagt ned betydelig mengder arbeid i, folk som står eller har stått meg nær og min egen person revet med av mitt til tider lunefulle temperament.

Nå går han til Dagbladet for selv å hetse de samme organisasjonene.

I brevet, som han offentliggjorde 13. desember 2011, skrev han også følgende:

Jeg skriver ikke dette fordi jeg ønsker å bli tatt opp som medlem i Tjen folket igjen. Det ønsker jeg virkelig ikke.

31. desember – drøyt to uker senere – fikk Tjen Folket en anke på eksklusjonen fra ham. Der ba Frantzen om å bli tatt opp igjen som medlem av Tjen Folket og at eksklusjonen skulle omgjøres til en suspensjon. I denne anken skrev han:

Jeg ønsker ikke å begå faneflukt. Jeg vil ikke se tilbake på livet mitt og tenke, faen for en sviker. Jeg vil bare ha en pause. Til å få hjelp med å heve selvrespekten min, selvforvaltninga mi, dømmekraften min og impulskontrollen min, og til å få suplerende fokus.

Og han skriver:

Jeg mener Tjen folket er det beste stedet å utdanne og utvikle revolusjonære i dagens Norge.

Denne anken ble avvist av ledelsen i Tjen Folket i januar 2012. Kort tid senere løper Frantzen altså til Dagbladet og anklager sine gamle kamerater for grov kriminalitet. Dette er påstander han retter mot ”det beste stedet å utdanne og utvikle revolusjonære”. Om han mener Tjen Folket er det beste utgangspunktet for kommunister, så opptrer han nå objektivt og bevisst som antikommunist.

I beklagelsen sin fra desember underskriver han med ”forhenværende medlem av landsledelsen i Tjen Folket”. I Dagbladet i februar framstilles han som en del av ledelsen og ”den innerste kretsen” i vår organisasjon. Dette er utslag av Frantzens behov for å framheve seg selv og avisas behov for å gi sin elendige kilde et tyngre preg.

I desember 2010 – altså for over ett år siden – ble Frantzen fratatt alle sine sentrale ledelsesverv i Tjen Folket. Dette var en reaksjon på dårlig og uansvarlig oppførsel overfor flere personer. I juni 2011 var det også slutt på hans lokale tillitsverv i Tjen Folket – dette etter nye episoder med skadelig oppførsel. Han har altså ikke hatt et eneste verv i vår organisasjon på over et halvt år.

Med andre ord har ikke Frantzen hatt noen sentral rolle i våre strukturer. Vi har ikke for vane å gå ut med informasjon om vår organisering, men når Frantzen og Flydal påstår at han var ledende hos oss må vi avkrefte dette.

La oss oppsummere:

• Gjennom hele medlemskapet har Frantzen fått nye sjanser etter mange runder med kritikk og selvkritikk.
• I desember 2010 mister Frantzen sine sentrale og regionale tillitsverv etter grov uforstand.
• I juni 2011 blir han fratatt sine siste tillitsverv etter anklager om mobbing.
• I desember 2011 blir Frantzen ekskludert etter sjikane mot en ungdom.
• Samme måned sier han at han ”virkelig ikke” vil bli med i Tjen Folket igjen.
• Fjorten dager senere søker han om å få forbli medlem.
• I januar 2012 avslår vi denne søknaden.
• Samme måned truer han oss med hevn.
• I februar 2012 går han ut i Dagbladet med grov hets.

Denne oppmerksomheten skyldes at Lysbakken og BLD anklages for å ha gitt penger til prosjekter ledet av SVere – uten å følge sine egne regler for tildelinger.

For en tid tilbake tok samme BLD ut et søksmål mot SOS Rasisme fordi departementet mener SOS Rasisme feiltolket et regelverk. Denne regeltolkningen har departementets egne kontrollører selv godkjent gjennom sine kontroller.

Det er nå blitt avslørt at dette departementet på en tvilsom måte har tildelt penger til et underbruk av SVs egen ungdomsorganisasjon (SU).

I april 2010, før det ble satt av midler til selvforsvarskurs for jenter i statsbudsjettet, skrev daværende ungdomsleder Mali Steiro Tronsmoen til SVs statssekretær Henriette Westhrin i departementet:

Nå som SV har inntatt BLD , lurer vi på om noen av dere som sitter der, har mulighet for å gå nøye igjennom hvilke muligheter som kan finnes for å få finansiert et slikt prosjekt (…) Jeg håper du eller noen andre i BLD kan undersøke og tenke kreativt rundt dette, og komme tilbake med noen tips og en vurdering så snart dere får muligheten. ^[1]

Med øynene fulle av bjelker og uten saklig grunnlag tar departementet penger fra en organisasjon den ikke liker, en organisasjon som har kritisert regjeringen knallhardt for deres flyktningpolitikk, mens de gir penger direkte til egne venner.

Vi har sett en rekke drittpakker mot både SOS Rasisme og Tjen Folket de siste årene. Lysbakken har flere ganger bidratt aktivt til disse. I denne tildelingssaken viser han og departementet hvordan de lar politiske føringer styre sitt arbeid. Tjen Folket har hevdet at disse også tidligere har latt antikommunisme og misnøye med regjeringskritikk styre sine handlinger. Vi ser disse siste oppslagene som en bekreftelse på dette.

Desverre er nok dette helt vanlig i Norge. Politikerne gir til sine egne venner, lojalitet mot systemet blir belønnet, mens de som kritiserer og er opposisjonelle får drittpakker og det som verre er.

1. ^«http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7998582»

Det var neppe Stephan Derrick og Harry Klein som var på ferde da de to unge kommunistene ble stoppet i en vilkårlig kontroll på t-banen i München. De to politimennene bestemte seg likevel for å opptre godt på siden av regelverket da de fant REBELL-blader og klistremerker med revolusjonære slagord og organisasjonens logo. Materiellet beslagla de, og nektet samtidig å gi kvittering.

De to aktivistene måtte bli med til politistasjonen og fikk endelig en begrunnelse for beslaget: Materiellet ble tatt fordi de kunne begå kriminelle handlinger med dem – enten kunne de drive ulovlig salg av blader eller henge opp klistremerker hvor det ikke er lov!

Absurd prosjekt gir absurde utslag

Selv ikke i tysk strafferett er salg av et ungdomsblad forbudt, og det gjelder heller ikke innehav av klistremerker – selv om det er et langt strengere regelverk for hvor man kan henge opp dette i Tyskland enn i Norge. Fremdeles har ikke politiet gitt det beslaglagte materiellet tilbake til de to aktivistene. Lokal ungdom i München forteller til tjen-folket.no at vilkårlige kontroller på t-banen i byen øker i antall. Samtidig vokser også overgrepene politiet begår i sammenheng med disse kontrollene.

Dette henger åpenbart sammen med prosjektet «Bayern gegen Linksextremismus» (‘Bayern mot venstreekstremisme’) – et prosjekt som er finansiert av delstatsregjeringa i Bayern og som ifølge deres egen nettside «retter seg mot alle som pedagogisk, politisk og personlig befatter seg med venstreekstremisme». Dette prosjektet hadde fortjent en helt egen artikkel, men her får det bli med noen korte trekk.

Blant gruppene denne nettsida tar for seg, er ikke bare REBELLs moderorganisasjon MLPD (Tysklands Marxist-Leninistiske Parti), men også SVs noe friskere søsterparti Die Linke sammen med veteraner fra kampen mot naziregimet. Sida inneholder også tips til foreldre som opplever at barna deres begynner å orientere seg i venstreradikal retning. Blant noen av tipsene er:

• pass på hvis det er tydelige tegn til endring i barnas klesstil

• ikke se vekk, men konfrontér barnet med deres utsagn

• ta klar stilling for demokrati og toleranse og mot enhver form for ekstremisme og vold som politisk virkemiddel

• vær selv et forbilde

• gjør det tydelig for barnet at det finnes muligheter for å trekke seg ut!

Om dette ikke hjelper, så kan man sende en epost til gegen-extremismus@stmi.bayern.de eller ringe deres egen hotline på 089 / 21 92 21 92 for å få hjelp.

Bayern ikke aleine om kampanjer mot «venstreekstremisme»

Etter at sida ble lansert, har den naturlig nok møtt stor motstand blant folk på venstresida i Bayern. Mange som kjemper i første linje mot fascister og nazister synes naturlig nok at delstatens fokus på venstreradikale heller burde vendes mot den ekstreme høyresida. For konsekvensen av delstatens pengebruk på «venstreekstremisme»-prosjektet er innblanding i folks rett til å gå i fred på gata og å bære med seg lovlige blader og klistremerker.

I delstaten Nordrhein-Westfalen har lokale myndigheter satt i gang et liknende prosjekt. Her satser de på tegneserier mot ekstremisme – les her hvordan helten Andi redder vennen Ben unna de fæle autonome.

Det formelle grunnlaget for å dømme Nielsen til fengselsstraff for sitt solidaritetsarbeid, er at PFLP står på EUs terrorliste. EUs terrorliste er i virkeligheten redskapet imperialistene bruker for å slå ned støtte fra radikale i Vesten til progressive frigjøringsbevegelser i andre deler av verden. PFLP er ikke terrorister, men en nasjonal frigjøringsbevegelse som slåss mot Israels undertrykking av det palestinske folket og for fred, frihet og nasjonal uavhengighet.

Som radikale kan vi ikke endre våre holdninger og meninger etter hvilke lover imperialistene i EU og USA til enhver tid må fatte for å slå ned på frigjøringsbevegelser. Målet med disse lovene er å slå ned på solidaritetsarbeid. Som Anton Nielsen selv uttrykte det i en tale:

Må vi blot erindre om, at stifterne af vor forening også blev hængt ud for terrorisme med fatale konsekvenser for den enkelte. Det var i årene 1940 – 1945.

Anton Nielsen er i tillegg ilagt å sone sin straff i Horserød statsfengsel. Dette fengselet ble i de årene han selv nevnte i sin tale brukt av de nazistiske okkupantene for å fengsle kommunister og andre som viste sin motstand mot de tyske okkupantene og deres danske medløpere og landssvikere. Her satt hans egen far, Martin Nielsen, internert under 2. verdenskrig fordi han var modig og kjempet mot okkupantene i det ufrie Danmark. På samme måte må nå sønnen hans sone i dette fengselet for sitt politiske arbeid og sine politiske ståsteder.

Gjennom et helt liv har Anton Nielsen kjempet for det han mener er rett, drevet solidaritetsarbeid og på andre måter forsøkt å spre budskapet om at det er mulig å gjøre verden til et bedre sted. Fem dager etter at veteranen fikk operert inn en ny hofte, måtte han gå inn fengselsportene for å sone en dom, en dom som er et resultat av terrorlover som mest minner om fascisme satt i system.

Det er på tide å stille spørsmålet: Hvem er det som utgjør den største trusselen i dagens samfunn? Hvem står bak mesteparten av både gjennomførte og ikke gjennomførte terrorhandlinger i vår del av verden? Svaret er klart – det er fascister og andre høyreekstreme som står bak dette. Vi har sett det i Tyskland de siste dagene med opprulling av en gruppe som står bak en rekke drap de siste årene. Vi ser det når russiske nazister bosatt i Norge truer med å drepe navngitte ministere, politikere og aktivister. Og ikke minst så vi det på svært nært hold her i Norge den 22. juli i år.

Samtidig forblir disse som dråper i havet sammenliknet med de som daglig utsetter fattigfolk i andre deler av verden for sin statsterror. USA og deres allierte i Vesten har i ti år drevet en blodig krig i Afghanistan. Land etter land rives i stykker av et oljetørst USA som helst burde brukt kreftene sine på å rydde opp på hjemmebane, hvor de som ikke allerede har merket den økonomiske krisen nå for alvor får føle hva finanselitens herjinger har ført til. Og resten av Vesten følger lydig etter USA – ikke minst Norge og Danmark her i vår del av verden.

Vi i Tjen folket er overbevist om at Anton Nielsen ikke har gjort noe han skal sone for. Heller burde flere gjort som han og vist solidaritet med ofrene for vestlig imperialisme. Et gammelt ordtak sier at når urett blir rett, blir motstand en plikt. Derfor sier vi:

• Solidaritet med Anton Nielsen!

• Det er rett å gjøre opprør mot reaksjonære!

Etter så mye som fire forberedende høringer (den 25. mai, da dommeren i forhørsretten ikke engang møtte opp i retten, og senere, nærmere bestemt den 13. juli, den 15. september og den 21. september) nedla dommeren følgende dom: Kommunister er undergravende elementer som må bli straffet!

Den meget sparsommelige oppmerksomheten som dommeren, Alberto Gamberini, viste overfor forsvarsadvokatenes protester og den meget sparsommelige oppmerksomhet som dommeren viste overfor forsvarsavokatenes argumenter – alt dette beviser at dommen mot våre kamerater var gjort klar før rettssaken startet – enten av dommeren eller, mer sannsynlig, av andre personer innen systemet.

Mens rettshøringen holdt på, arrangerte våre organisasjoner to protestmarsjer samtidig. Den ene protestmarsjen ble arrangert i Piazza Nettuno. Der fortalte vi om rettssaken og vi fordømte denne antikommunistiske rettssaken. Rundt tolv kamerater og sympatisører av oss i CARC, SLL og ASP deltok i denne protestmarsjen. Vi delte ut mer enn et tusen løpesedler og klarte å samle inn mer enn hundre underskrifter for det aktuelle slagordet «Nei til dommen mot kommunister». Vi maktet også å få mange økonomiske bidragsytere til våre kommunistiske organisasjoner.

Den andre protestmarsjen ble avholdt ved inngangen til rettsbygningen i Bologna. Der sang flere kamerater slagord og kampsanger. Kameratenes slagord og kampsanger ble såpass høylydte at de ble hørt helt opp til rettssalen, der våre kamerater var anklaget.

Den aktuelle delen av rettssystemet som her sto i mot oss – og alle undertrykkende krefter i Italia som likeledes sto mot oss – la seg flate for borgerskapet. Borgerskapet ønsker å gjøre oss kommunister fredløse. Borgerskapet forsøkte å finne ut hvem de som aksjonerer mot dem er.

Støyen fra oss og fra våre kamerater ble så plagsom for det de ønsket å gjøre til en «festlig anledning», ja, til et festlig rituale at ifølge de «høye herrer» – det vil si borgerskapet og dets voldsmakt og rettssystem – skulle kommunister og arbeidere, bare tie stille, og fortsette å lide!

Kameratene våre reagerte på dette, umiddelbart og med styrke. Sikkerhetspolitiet - det politiske politiet og andre politifolk hevnet seg på grunn av dette – det vil si våre kameraters reaksjoner og kamp. Måten de gjorde dette på ved slutten av protestmarkeringen der vi deltok, var å forfølge fem kamerater i Milano. De stoppet kameratene våre der. Voldsmakten stoppet kameratene for å finne ut deres identitet - for å finne ut hvem de var. Dette hendte ved ringveien, fordi voldsmakten ønsket å komme ut av Bologna. Dette var latterlig og dette var et lureri – som om politiet ikke visste godt hvem kameratene våre var. Voldsmakten kjente kameratene våre godt nok allerede!

En politisk rettergang begynner.

På den 8. februar neste år, 2012, vil – etter planene til rettssystemet her i Italia - den første høringen i en rettssak mot tolv av våre kamerater begynne. Rettssaken skal holdes i rettsinstansen i Assizes i Bologna. Anklagen lyder som følger: «En undergravende sammenslutning med terroristisk hensikt». Kameratene som skal stilles for retten er tidligere og nåværende medlemmer av følgende organisasjoner: det (nye) Kommunistpartiet i Italia, Sammenslutningen for arbeidersolidaritet, og CARC. Disse organisasjonene kalles «karavanen til det (nye) Kommunistiske Partiet i Italia.» Denne «karavanen» er kallenavnet på kamerater her i Italia som har ventet og «reist» politisk i flere tiår – før de startet det (nye) Kommunistiske Partiet i Italia.

Dette er en politisk rettssak. Den er den første mot det (nye) Kommunistiske Partiet her i landet siden 1999. I 1999 startet anklagerne i rettssystemet i Bologna, Roma, Napoli og Milano å gi hverandre informasjoner fra undersøkelser om en «undergravende sammenslutning» blant våre medlemmer og kamerater. Rettssystemet i Bologna – på vegne av den herskende politiske klassen og på vegne av sikkerhetstjenesten i Italia - gjennomfører nå et virkelig «korstog» mot oss i det (nye) Kommunistiske Partiet i Italia. Dette «korstoget» mot oss har pågått i hele 8 år. Frem til 2008 har dette «korstoget» blitt ledet av statsadokvat Paolo Giovagnoli.

Prosessene mot det (nye) Kommunistiske Partiet, og prosessene mot dette italienske kommunistpartis «karavane» har vært – og er – en «rettslig», politisk forfølgelse. Disse prosessene har blitt utført med en ubegrenset tilgang på de forskjellige ressurser – disse prosessene har likeledes blitt utført med en ubegrenset tilgang på personell og de har også blitt utført med ubegrenset tilgang på utstyr.

Sannheten er at hvis borgerskapet og deres «rettslige» og voldelige løpegutter hadde benyttet en tiendedel av de ressurser på å etterforske og dømme alle profitthaiene som de har benyttet i sakene i retten mot det (nye) Kommunistiske Partiet – og hvis borgerskapet & co. hadde brukt en tiendedel av alt som er brukt i rettssaker mot det (nye) Kommunistiske Partiet, og, videre; hvis borgerskapet og alle deres venner hadde benyttet en tiendedel av ressursene i prosessene mot det (nye) Kommunistiske Partiet i Italia, og hvis borgerskapet og dets tjenere begynner å dømme alle børsspekulantene og alle de"vanlige" kriminelle – som smugler og som velter seg i rikdom innen Bolognas grenser – og videre; hadde borgerskapet og deres «rettslige» og voldelige løpegutter gjort alt dette – ville disse «herrene» blitt hindret i å ture frem med deres heslige sex-kjøp, det vil si såkalt «trafficking» – da er det et faktum at den økonomiske og den finansielle situasjonen innen Bolognas grenser ikke hadde vært en slik katastrofe som den er nå!

Rettergangen mot våre kamerater blir drevet fremover med en særlig stor grad av obsternasitet og med en overlegen holdning.

På en frekk måte bryter «myndighetene» og «rettsvesenet» i Italia sine egne lover og arbeidsmåter. (Det skjer blant annet ved bruk av infiltratører, det skjer videre ved bruk av ulovlig overvåking og ved telefonavlytting. «Rettsvesenet» har beslaglagt datamaskinene til kamerater – og de har hatt disse PC-ene i «varetekt» i flere år.

Videre har myndighetene her i Italia opprettet midlertidige «ad hoc» militærpolitiske organer. Det gjelder for eksempel den «Bilaterale italiensk-franske gruppen mot terrorisme og mot alvorlige trusler». Giovagnoli var en av hovedsponsoren bak denne elendigheten. Myndighetene har trampet på ytringsfriheten. Myndighetene har trampet på retten til å organisere seg for revolusjonære. Ytringsfriheten og organisasjonsfriheten er fastslått i den italienske grunnloven.

Og; myndighetenes undertrykkelse har ført til alvorlige økonomiske ødeleggelser for våre kamerater, enkeltvis, og for deres familier. Myndighetenes undertrykkelse har videre medført alvorlige økonomiske ødeleggelser for organisasjoner og for fagforeninger der kameratene er medlemmer. Dette har ledet til stans i trygdeytelser - videre har det ledet til at kamerater har fått sparken og altså mistet arbeidet sitt. Dette har til og med ført til at myndighetene har beslaglagt eiendeler fra våre kamerater her i Italia.

Den 31. januar 2012, og den 21. februar vil det begynne en rettssak mot følgende kamerater: Angelo D´Arcangeli (medlem i landsstyret i CARC), Vincenzo Cinque (leder i Foreningen for kjempende arbeidere), Rosalba Romano (medlem i CARC) og Fabrizio Di Mauro. Disse kameratene er anklaget for «brudd på og forstyrrelse avprivatlivet».

Kameratene er også anklaget for å ha laget følgende nettsted: La oss jage snuten! På dette nettstedet kan man finne ansiktene til politifolk som spionerer, som kontrollerer andre mennesker, som samler opplysninger om folk og som registrerer disse opplysningene. Videre kan man på nettstedet «La oss jage snuten!» finne ansiktene til politifolk som truer folk og som driver med pengeutpressing. Og enda mer: På dette nettstedet kan man finne ansiktene til politifolk som forbereder provokasjoner mot deres fiender, videre, ansiktene til politifolk som driver med infiltrasjoner, som banker opp folk og, til slutt; man kan på dette «La oss jage snuten»-nettstedet finne ansiktene til politifolk som myrder folk.

I rettsinstansen i Bologna i tidligere år ble det etablert et team av spesialanklagere. Dette ble gjennomført fordi denne rettsinstansen skulle stille for «retten» kamerater som ifølge tiltalen hadde begått «politiske, kriminelle handlinger» (aktiviteter og kamper fra våre kamerater; kommunister, studenter, antifascister, arbeidere med korttidskontrakter og husokkupanter).

Det ovenfor nevnte team av spesialanklagere er virkelig hjelpere og tjenere for det politiske politiet. Disse spesialanklagerne driver på med handlinger beregnet for å hjelpe og støtte den politiske overklassen – og disse spesialanklagerne driver likeledes på med aktiviteter som er ment som en støtte til den reaksjonære høyresiden som styrer her i Italia.

Spesialanklagerne står frem med sin underdanighet og med sitt samarbeid med statens sterke makt (derfor er de stolte for å bli kalt «tjenere av staten»). De nevnte spesialanklagerne står frem med sin arroganse og de står frem med deres voldsbruk mot arbeiderne i Italia, mot massene, mot kommunister og mot deres politiske fiender her i landet.

Spesialanklagerne er en del av de styrkene som er blitt utvalgt, og som også blir trenet av, regjeringen og dens forskjellige instanser – for å banke opp, arrestere, torturere og stille for retten de arbeidere som slåss for å få beholde sitt arbeid (se f.eks. den prylingen som arbeidere ansatt i bilprodusenten FIAT og i bussfabrikken IRISBUS – en bussfabrikk i Iveco-konsernet – i Roma mottok i går). Den samme behandlingen mottok innvandrere som reiser seg til revolt mot de avskyelige forholdene de blir tvunget til å eksistere under på Lampedusa-øyen. Og, videre; den samme behandlingen har studenter, arbeidsløse og pensjonister mottatt.

Denne umenneskelige behandlingen har blitt «gitt» alle dem som reagerer, gjør opprør, og alle dem som slåss under parolen «ikke betal for sjefenes krise».

De to rettssakene mot våre kamerater er deler av et digert prosjekt. Prosjektet består av hele 42 rettssaker som ligger på vent. Rettssakene er mot ca. 180 av våre kamerater. I mange av disse rettssakene som ligger på vent, er flere kamerater involvert i flere saker: Menn, kvinner, ungdommer, arbeidere, studenter og arbeidere som jobber på korttidskontrakter.

De er alle med i – i forskjellig grad – karavanen til kommunistpartiet (n) PCI, og organisasjoner og partier knyttet til (n) PCI.

Anklagene i rettssakene går fra «undergravende sammenslutning» til «opprørske møter», «motstand mot offentlig politioffiser», «vold mot privatlivet og dets fred» (dette kaller retten her i Italia de streikevakter som slåss for å forhindre stenging og rasering av et sykehus!).

Videre går anklagene i rettssakene mot våre kamerater ut på «ulovlig demonstrasjon», og så videre.

For å si det i korthet: Alt som har med personlig engasjement i politiske og sosiale kamper i de senere år – og alt som har med en bredere kamp for å forandre det økonomiske og sosiale systemet her i landet å gjøre – alt dette er under etterforskning.

Forholdene som disse rettssakene – og som de anklagede bekjemper – er følgende; et samfunnssystem preget av kapitalens kriser, et samfunnssystem for de få priviligerte i landet, et samfunnssystem der massemord ikke straffes, et samfunnssystem for finansakrobatene og for smuglere, for kriminelle og for torturister.

Vi er i ferd med å slåss for – og å undersøke forholdene for kampen for – et nytt samfunnssystem hvor arbeiderne og arbeidernes organisasjoner har makten og styrer landet – et nytt samfunn hvor gjensidig forståelse, planlegging, og et kollektivt styresett tar over, og hvor et kollektivt styresett erstatter pengeøkonomien.

Vårt fremtidige, kommunistiske samfunn vil blant annet bli preget av følgende: Menneskene vil bestemme åpenlyst og nøyaktig hva de skal produsere, og menneskene vil bestemme åpenlyst og nøyaktig hva de skal bruke det de produserer til. Dette er noen trekk ved det kommunistiske samfunn.

Sosialismen er perioden hvor mennesket «går på skolen», dvs. lærer seg mer og mer hva fremtidens kommunistiske samfunn vil innebære. Sosialismen er et overgangssamfunn hvor vi steg for steg – og gjennom prøvelser – vil lære å leve uten kapitalen og uten produksjon for en bytteøkonomi (og dermed vil sosialismen også være et samfunn uten vareproduksjon) (dvs. uten at varene produseres av et stort flertall av undertrykte og utbyttede mennesker, og uten at varene produseres for overklassens profitt. Oversetters anmerkning). Sosialismen vil også bli et samfunn uten pengeøkonomi. Vi – som før var arbeidere og undertrykte – vil lære å styre samfunnet selv.

Ledere vil bli valgt etter hvert som sosialismen utvikler seg. De vil når som helst bli kunne miste sine lederposisjoner når de som har valgt dem ønsker det. De vil når som helst kunne bli «kalt tilbake» av dem som har valgt dem.

Menneskesamfunnet vil bli en verdensomspennende «sammenslutning av mennesker, hvor den enkeltes frihet vil være forutsetningen for alles frihet»(…) (fra programmet til det (nye) Kommunistpartiet i Italia – utgave nr. 24. 22. juli i år).

Vi møter den nye strid med hevet hode. Vi skal føre denne striden i de kommende månedene for å bygge det eneste virkelige alternativ for menneskene til det kaoset som den pågående finanskrisen har skapt: Oppbygging av en ekstraordinær regjering, - bygget av arbeiderne og folket her i Italia. I dag betyr altså dette etablering av av en ekstraordinær folkets regjering, som kan fjerne i alle fall noen av de værste effektene av krisen, en folkets ekstraordinære regjering som kan utelukke rasisme og krig. Vi vil sette igang en «gjenfødelse» av landet vårt.

Vi har sagt det før, og vi gjentar det gjerne: Ja, vi er undergravende. Vi ønsker å undergrave den kapitalistiske samfunnsformen. Vi ønsker å erstatte denne rådende samfunnsformen med et system hvor målestokken som måler den sosiale fremgang ikke er en økning i «nasjonalproduktet» – vi ønsker et system hvor aksjemarkedets svingninger og indisier ikke er målestokken som måler den sosiale fremgang – og; vi ønsker å erstatte denne rådende samfunnsformen med et system hvor målestokken som måler den sosiale fremgang ikke er bedriftseieres og finansspekulanters profitt. I stedet ønsker vi å skape et samfunn med forbedring av massenes levestandard. Videre ønsker vi å skape et samfunn hvor massene deltar i styringen av samfunnet. Massene må få tilgang til de forskjellige aktiviteter i samfunnet, slike som planlegging av økonomien, kulturelle aktiviteter, forskning, kunst og arbeid med de sosiale forhold. Massene må få tilgang til å arbeide med å forbedre miljøet rundt oss.

Det er også det de mest bevisste og militante av folkets masser ønsker. Det å bygge opp et nytt økonomisk og samfunnsmessig system er et stadig økende behov for majoriteten av folket i Italia – og det er likeledes et stadig økende behov for majoriteten av folket i resten av verden.

Dette er tvingende nødvendig for å hindre at et stadig voksende antall menn, kvinner og barn blir overlatt til å leve et liv i fattigdom – til å dø av sult, til å fryse ihjel, og dette er tvingende nødvendig for å forhindre at folk vil emigrere fra Italia. Det er også tvingende nødvendig med en ny samfunnsform for å forhindre at mennesker dør av for hardt arbeid. Dette gjelder såvel i de undertrykte landene, som i de «utviklede» landene.

Videre: Vi vil gjøre de ovenfor nevnte tiltakene for å stoppe forurensing og for å stoppe utplyndringen av planeten. Forurensingen og utplyndringen av planeten truer med å utrydde hele menneskeheten. Vi vil gjøre de ovenfor nevnte tiltakene for å forhindre, og for å stoppe kriger. Vi vil ha en verden uten en økning av disse ødeleggende faktorene som drar oss alle med i den «globale konkurransen» som kapitalistene bedriver.

Vi kommer også til å benytte «rettssaken» i Bologna til å stille de virkelige terroristene for retten, og vi kommer til å stille dem ansvarlig for deres handlinger. Disse virkelige terroristene er blant annet herskerne i den pavelige republikk – de sitter der, altså i Vatikanet. Vi finner de virkelige terroristene i de internasjonale finansinstitusjoner (dvs. IMF (Det internasjonale pengefondet), Verdensbanken, ECB (dvs. Den europeiske sentralbanken) og i EU (altså i «Den europeiske union»). De virkelige terroristene finner vi også blant toppsjefene i de store kapitalistiske firmaene, i de store kapitalistiske bankene, og vi finner også virkelige terrorister i de store kapitalistiske pengefirmaene.

De virkelige terroristene finner vi også blant toppsjefene i etterretningstjenesten - dvs. i overvåkingspolitiet. Vi finner dem også blant de såkalte «Carabinieri» - dvs. den spesielle italienske militærpolitistyrken, vi finner dem blant toppsjefene i det «vanlige» politiet; – ja, vi finner dem blant topplederne i de forskjellige nasjonale og internasjonale institusjonene til det imperialistiske systemet!

Vi ser klart resultatene av de ovenfor instansenes nevnte reaksjonære, borgerlige politikk. Her følger eksempler på deres råtne politikk og her følger eksempler på hva denne politikken fører til: Innvandrere som myndighetene lar drukne i Sicilia-stredet, innvandrere som er avstengt fra verden utenfor «fangeøyen» Lampedusa og som er innestengt dér, skjebnen til ofrene for jordskjelvet i L´ Aquila, arbeiderne som ble brent ihjel i Thyssen-Krupps fabrikk i Torini, arbeiderne i Irisbus og i Termini Imerese som ble banket opp av det italienske borgerskapets voldsmakt i Roma og på Sicilia, befolkningen i Val di Susa som ble angrepet av voldsmakten fordi de forsvarer miljøet. Til slutt: Vi ser resultatene av kapitalismens og imperialismens polititikk : Folk som blir drept i Libya, i Afghanistan, i Irak og i Palestina!

Vi vil ikke gi vårt samtykke til «herskernes» hyklerske unnskyldning om at det er «likhet for loven».

Her i Italia består landets regjering og dets forskjellige instanser blant annet av åpne kriminelle (som f.eks. massemordere, finansspekulanter, profittjegere og folk som driver med avskyelig salg av kvinner til prostitusjon). I Italia kjøper «herskerne» jenter, tjenere og villaer.

Dette gjør «herskerne» i det skjulte, og;- det er mot deres egen lov.

Her i landet tjener en liten klikk med finansspekulanter og profittjegere på å nedlegge fabrikker og bedrifter. Her i landet kvitter disse typene seg med arbeiderne som har arbeidet for dem (noen eksempler på disse fyrene som kvitter seg med arbeiderne som har arbeidet for dem, er bilfabrikken FIAT´S direktør Marchionne & Co).

Vi lever i ett land hvor torturistene og morderne som deltok på «G8»-møtet i Geneve i 2001 blir belønnet for sitt «arbeid». Skal vi virkelig finne oss i dette ?

En stat der rettferdighet og rettferdig lovgivning virkelig finnes er en umulighet i en situasjon hvor en liten del med rikinger og hvor en liten del med superrikinger kjøper alt og alle (f.eks. parlamentet her i Italia, lovene i landet, de forskjellige instanser i staten, dommere, politiet, journalister og advokater).

Videre; en stat hvor rettferdig lovgivning finnes er umulig så lenge de ovenfor nevnte rikinger og superrikinger sikrer sine interesser og sine privilegier – mens folkets store flertall lider og hvor folkets store flertall blir forsøkt tvunget til å tie. Hvis noen protesterer mot det herskende regimet her i landet – eller hvis noen organiserer seg for å slåss, blir man isolert og undertrykket på det groveste. Dette foregår til og med hvis man ikke gjør annet enn å forsvare opparbeidede og fremkjempede rettigheter. En stat der rettferdighet og rettferdig lovgivning finnes er umulig uten økonomisk, kulturell og samfunnsmessig likhet. Dette er årsaken til at den «loven» som er her i Italia er en «lov» som tjener de undertrykkende klassene for bedre å undertrykke og underlegge seg de «lavere» klassene. Dette er jammen noe helt annet enn en stat hvor det eksisterer «likhet for loven»!

Kampen fortsetter! Vi forsvarer de rettigheter og den politiske frihet som vi har vunnet gjennom vår motstand mot systemet. Likeledes oppfordrer vi til å forsvare de vundne seire som vi har fått gjennom motstanden.

Vårt mål er å gjøre Italia til et nytt, sosialistisk land. Vi vil føre en kamp med mobilisering mot utryddelsen av de rettigheter og den politiske frihet som vi har vunnet. Jo sterkere denne mobiliseringen blir – jo sterkere mobilisering for å utvide og å allmenngjøre alle de tilkjempede rettigheter blir – og jo sterkere forsvar av massene blir; – jo mer fullkommen og organisert den ovenfor nevnte mobilisering blir – og jo sterkere og full av seire den ovenfor nevnte mobilisering blir, vil det følgende kunne oppnåes: å forandre den rådende samfunnsmessige orden, med dens påfølgende konsekvenser; krig, kaos og utbytting. Slik skal vi nå målet om et sosialistisk land.

Vi oppfordrer alle kommunistiske organisasjoner, alle anti-imperialister, alle anarkister, alle liberale krefter, alle sanne demokrater – og alle sanne demokratiske organisasjoner, ja, alle disse og de andre ovenfor nevnte; vi oppfordrer altså disse til å forkaste og til å kaste på søppelhaugen den pågående kampanjen med forfølgelse og «rettssaker» mot kommunismen og mot kommunister. Vi bekjemper dermed den pågående politikken fra «herskerne» her i landet. «Herskerne» som kriminaliserer kommunismen og som kriminaliserer kommunister.

Vi kommunister her i Italia kommer til å benytte kampen mot undertrykking til å styrke prosessen med å etablere en folkets nødssituasjonsregjering. Vi kommunister her i Italia kommer også til å benytte utviklingen av solidaritet med våre kamerater, med arbeidere og med ungdommer som rammes av den ovenfor nevnte undertrykking til å styrke prosessen med å etablere en folkets nødssituasjonsregjering. Denne regjeringen vil fjerne og oppheve folkets gjeld. En slik regjering vil iverksette i stor skala dét som i praksis kan benevnes med slagordet «et nyttig arbeid for alle – og et anstendig arbeid for alle».

Denne nødssituasjonsregjeringen vil gi til de nasjonale lover form og styrke i dén grad at i enhver enkelt sak vil den følge den retning som arbeidernes og folkets organisasjoner ønsker. Dette vil nødssituasjonssregjeringen gjennomføre, selv om det går mot interessene og vanene til «bossene» – dvs. altså si de forskjellige «sjefer». Denne nye regjeringen vil følge arbeidernes og folkets ønsker selv om de går mot ordrene og vedtakene til det imperialistiske verdenssystemet – og mot behovene til det imperialistiske verdensmarked.

La oss gjøre den nasjonale demonstrasjonen den 15. oktober (dvs.: denne demonstrasjonen er altså allerede avholdt når denne oversettelsen ble skrevet. Vår anm.) i Roma til en oppvisning av massenes styrke! La oss gjøre den nasjonale demonstrasjonen den 15. oktober til en oppvisning av den styrke massene har til sette igang en suksessfull kamp mot Berlusconis regjering. La oss benytte demonstrasjonen til å oppnå en suksessfull kamp mot lederne i Pavestaten – mot lederne i EU, og mot instansene til de internasjonale finansspekulantene. La oss gjøre alt dette for å grunnlegge en italiensk folkefrontregjering!

La oss også gjøre bruk av «herskernes» undertrykkelse, skremselspolitikk, og «rettssaker» mot kommunister og andre progressive og demokratiske mennesker til å styrke vår besluttsomhet for å bygge et nytt, sosialistisk samfunn; den mulige og den nødvendige nye verden!

La oss gå fremover til oppbyggingen av en nødssituasjonsregjering bygget på arbeidernes organisasjoner og la oss gå fremover til oppbyggingen av en nødssituasjonsregjeringen bygget på folkets organisasjoner! Fremad til dannelsen av en folkefrontregjering!

Demonstrantene har satt ned et ‘nasjonalråd’ med forskjellige komiteer som tilbyr konkret hjelp og støtte til demonstrantene og folket for øvrig: Det fins legeteam, advokater, man driver sitt eget pressearbeid og så videre. Disse komiteene består av sosialdemokrater, fagforeningsaktivister, menneskerettighetsaktiviter – og kommunister i tillegg til en masse enkeltpersoner.

I ti måneder satt den marokkanske kommunister Ilham Elhasnouni i fengsel – hvor hun ble nedverdiget, slått og torturert. Grunnen til arrestasjoner var at hun åpent agiterte for sosialisme og opprør i tillegg til at hun deltok i protester ved Cadi-Ayyad-universitetet i Marrakech. Avisa til Tysklands marxist-leninistiske parti (MLPD), Rote Fahne, har publisert følgende intervju med Elhasnouni som vi nå bringer videre i norsk språkdrakt

- Ilham, hvorfor ble du arrestert?

Arrestasjonen om som et resultat av hendelsene 14. og 15. mai 2008, da studentene vendte tilbake til å delta i klassekampen i Marokko. Studentene hadde da fått nok av myndighetenes innblanding i demokratiske studentorganisasjoner og krevde blant annet eksklusjonen av militante studentaktivister i Den marokkanske nasjonale studentunionen skulle oppheves. Til da hadde regimet brukt alle tilgjengelige kort mot studentaktivistene, inkludert politiske arrestasjoner og direkte fysiske overgrep for å undertrykke studentene, uten at dette knuste motstanden. Derfor tok de i bruk metoden med eksklusjoner.

Et resultat av dette var omfattende studentprotester som nådde et klimaks under oppstanden 14. og 15. mai 2008. Da ble flere militante studentaktivister arrestert, blant annet elleve aktivister som dannet ei gruppe som ble kjent under navnet Zahra Bodkour-gruppa, oppkalt etter en kamerat som ble arrestert den gangen. Ti av disse ble dømt til fengselsstraffer pålydende to til tre år, mens kamerat Morad Elchuini fortsatt soner en fire år lang straff.

I tillegg ble mange arrestordre utstedt på militante aktivister som deltok i opprørert. Jeg var blant dem, og 12. oktober 2010 ble jeg arrestert hjemme hos foreldrene mine.

- Hvordan behandlet de deg? Ble du torturert?

Gjennom sine gjentatte angrep på militante aktivister forsøker regimet å bryte ned moralen ved å bruke metoder som verbale fornærmelser, ydmykelse, fysisk straff og slag. De fem dagene jeg tilbrakte på politistasjonen var som i en annen verden – en verden full av kriminelle og torturister som har mistet all menneskelighet. Jeg ble behandlet som jeg var et lett mål for dem å vise sin brutalitet, sadisme og psykopatiske trekk.

Likevel er vårt beste våpen i møte med disse våre prinsipper og overbevisning – de gir oss styrke og gjør oss taprere konfrontert med torturistene som finner blikkene våre like smertefulle som kuler fra våpen.

- Hvor viktig var folkets kamp og internasjonal solidaritet for din frihet?

Reaksjonære regimer forsøker alltid å gjemme unna politiske fanger. Det er derfor de forsøker å fabrikkere anklager mot militante aktivister. Men det som gjør en forskjell er når massene støtter sine militante representanter og dermed tvinger regimene til å innrømme den reelle bakgrunnen for arrestasjonene.

Det marokkanske folkets kamp og den internasjonale bevegelsen som støttet meg gjennom fengselsperioden var ekstremt viktig og utgjorde en sterk kraft for å presentere min sak på vegne av alle politiske fanger. Det marokkanske folket nektet å akseptere at Ilham Elhasnouni var en vanlig kriminell og tok meg til seg som sin egen datter, siden alt jeg kjempet for, er en demokratisk, sekulær og inkluderende utdanningspolitikk. Jeg vil også takke og hilse alle bevegelser og organisasjoner i hele verden som har støttet saken min og kjempet for min frihet. Jeg erklærer min ubetingede solidaritet med dem og deres kamper.

- Fortell oss om ditt mål – ekte sosialisme og kampen for den i Marokko.

Jeg omfavner marxismen-leninismen-maoismen som politisk og intellektuell linje. Derfor er mitt mål å utvikle et nydemokrati og fullføre folkets nasjonaldemokratiske oppgaver gjennom den utvidede folkekrigsstrategien. Vi militante er gjennom denne forpliktet til å være tilstede blant massene for å organisere, mobilisere og utdanne dem, særlig nå som vi ser en bølge av masseprotester hvor denne bevisstheten har blandet seg med 20. februar-bevegelsen – en bevegelse som bidrar til å lære opp massene i å protestere og organisere demonstrasjoner.

Det er lenge siden SV og Rødt snakka om sosialisme som et alternativ til dagens system. For begge partier er sosialisme redusert til en følelse og ei frase. I stedet for å reise et alternativ til kapitalismen har begge disse partiene omfavnet et «rød-grønt alternativ» innenfor systemets rammer. Det er mer sannsynlig at velgerne straffer SV og Rødt for å opptre som bleike kopier av Arbeiderpartiet enn at de velger vekk sosialismen.

Og like naturlig som tyngdekrafta vil de små utgavene dø når folk får tre alternativer å velge mellom. Så vi slutter oss til Anders Giæver når han sier «hvil i fred» over de mindre sosialdemokratiske alternativene.

Men det finnes fortsatt folk i Norge som regner seg som røde uten å være garantister for hverken store eller små sosialdemokrater.

Dette skjer i ei tid der sosialisme og kommunisme framstår som håp for mange av verdens folk, kommunismen er ledende ideologi i opprør i store land som India, Filippinene og Nepal. Og her hos oss er det organisasjoner som vil bruke marxismen-leninismen-maoismen til å bygge ei slagkraftig venstreside og avskaffe kapitalismen. Tjen Folket er ledende her i dag og vil føre kampen på to bein. Det ene beinet er solidaritet med dem i fattige land som blir tråkka på av våre egne makthavere. Og det andre er kampen for egne rettigheter.

VG og borgerskapet hater marxismen. Anders Giæver hater Marx og Mao, og det samme gjør sosialdemokratiet, både de små og de store. Men vi vil bruke marxismen og utvikle den til å bygge et nytt samfunn. Vi vil ta utgangspunkt i de som bærer verden på sin rygg, arbeiderklassen.

Kommunistisk teori har også gitt oss vitenskapelig kunnskap om imperialismen. Folk i sør er ikke fattige fordi dei er late, men fordi de er utbytta og undertrykt av imperialistene.

Derfor er det med stolthet at vi i Tjen folket vil utgjøre et tyngdepunkt i det som Anders Giæver kaller for venstresida. Vi vil utgjøre et tyngdepunkt for folk i Norge som ikke deler Anders Giævers våte drøm om et Norge der sosialismen er død og begravet. Vi vil bygge på maoismen, og forvalte og bruke dette redskapet slik at mange får ta del i den.

Frihet og sosialisme blir ikke delt ut fra toppen av samfunnet eller gjennom valg. Det må kjempes fram hver dag. Og den kampen blir nok lettere når SV og Rødt – partiene der sosialismen råtner som nedfallsfrukt – er kraftig svekka. Vi i Tjen Folket vokser derimot.

Så oppfordringa til Anders Giæver må bli at han nok kan slukke sigaren han tente natt til tirsdag 13. september.