«Den borgerlige tyrkiske staten øker nå sine angrep på den kurdiske nasjonale frigjøringsbevegelsen. Den kurdiske nasjonale frigjøringsbevegelsen er leda av Kurdistans Arbeiderparti – PKK.

Som et svar på det såkalte «kurdiske initiativet» fra den tyrkiske regjeringa – leda av Rettferdighets- og utviklingspartiet – AKP – et initiativ som var den dominerende faktor i myndighetenes politikk i 2009 – har den kurdiske frihetsbevegelsen og de andre progressive og revolusjonære styrkene utvikla en ny kamp – med størst vekt lagt på kravet om fred. AKP-regjeringa svarte med flere angrep, nye fengslinger, økt undertrykkelse og militære angrep mot kurderne.

Siden 14. april 2009 har hundrevis av kurdiske politikere blitt kasta i fengsel av den tyrkiske staten. Den tyrkiske staten fortsetter med sine ugjerninger, arrestasjoner og fengslinger av kurdere.

Og samtidig sitter hundrevis kurdiske barn – som er kjent under kallenavnet «de steinkastende ungene» – fremdeles i fengsel. Dette skjer på tross av de harde kampene som kurderne driver for å få satt dem fri.

Siden mars har krigshandlingene tiltatt. Også dette er det myndighetene i Tyrkia som står bak. Myndighetenes militærmakt settes nå inn – ikke bare mot PKK, men nå slår myndighetene til også mot kurdiske landsbyer og mot andre, mindre, kurdiske samfunn. De tyrkiske militære styrkene ødelegger kurdiske hager og de ødelegger kurdiske bondegårder.

Tyrkiske hæravdelinger har kryssa grensa inn i Sør-Kurdistan mange ganger. Der har de igjen retta angrep på kurdere. På tross av alle motsetningene mellom USA og Iran så fôrer USA de fascistiske, kolonialistiske myndighetene i Tyrkia med militære etterretningshemmeligheter. Og med hjelp fra slik informasjon fører Iran og Tyrkia en felles kamp mot kurderne.

Myndighetene i Tyrkia og Iran krever livstidsdommer for valgte ordførere i de kurdiske provinsene. Disse kurdiske politikerne blei påsatt håndjern da de blei arrestert. Den iranske staten har henretta mange kurdiske frihetskjempere.

Frivillige fredsforkjempere som reiste fra Mount Quandil og fra Maxmur og som nådde grensa til den tyrkiske republikken den 19. oktober 2009, har også blitt et mål for angrep fra den tyrkiske borgerlige staten. Først arresterte tyrkiske myndigheter lederen for de frivillige fredsforkjemperne (også kalt «Fredsgruppa»). Deretter blei ti andre frivillige fredsforkjempere satt bak lås og slå. Dette hendte den 17. juni. For tre av disse frivillige fredsforkjemperne er det nå klart for en rettssak. Medlemmene i Fredsgruppa gjentok i retten at de ikke angrer kampen de fører og handlingene som de gjør som frivillige fredsforkjempere.

De gjentok også at de ikke vil appellere for den såkalte «angreloven» som er en del av det tyrksiek lovverket.

PKK starta opp igjen med aktiv kamp igjen den 1. juni. Dette var et resultat av at det tyrkiske kolonialistiske og fascistiske regimet og dets hær igangsatte et nytt angrep. Dette er svaret fra tyrkisk militær- og regjeringsmakt på alle slags forslag om fred, og det er svaret på forsøka på å ikke sette i gang med krig igjen fra de kurdiske frihetskjemperne.

Etter dette vedtaket til PKK fortsetter de med å besvare angrep fra det tyrkiske borgerskapet – og dette gjør PKK med effektive aksjoner. Som et resultat av disse aksjonene fra PKK har de tyrkiske hærstyrkene mista rundt 50 soldater. PKK har gjennom disse aksjonene makta å sette den tyrkiske kolonialistiske og fascistiske staten i en vrien situasjon. For kort tid siden blei elleve soldater fra de tyrkiske hærstyrkene drept i et angrep retta mot dem fra frihetskjempende, kurdiske geriljasoldater.

Alt dette har forsterka bekymringa om det er mulig å vinne over den kurdiske frihetsbevegelsen gjennom en militær omringning av kurderne. Denne bekymringa har oppstått til og med i borgerlige miljøer i Tyrkia.

Den tyrkiske AKP-regjeringa, som later som om de støtter og forsvarer palestinernes sak mot den israelske sionismen, som en agenda i Tyrkias internasjonale politikk, fortsetter i virkeligheten å massakrere kurdere med israelske metoder, med israelske våpen og med hjelp fra israelsk etterretning. Dette gjør den tyrkiske regjeringa i sitt eget Palestina, det vil si i Kurdistan.

Dette er et faktum: Politikken som føres av den israelske sionismen, og den som føres av den tyrkiske kolonialistiske fascismen er den samme. Dette gjelder også fordi frigjøringskampen i Palestina og i Kurdistan – de to mest grunnleggende politiske spørsmåla i Midt-Østen – er identiske.

Det er en plikt for alle progressive, revolusjonære og kommunistiske krefter å arbeide for å kjempe for internasjonal solidaritet mot alle disse angrepa på det kurdiske folket. Og det er en plikt for alle progressive, revolusjonære og kommunistiske krefter å slåss mot omringinga av det kurdiske folket, satt i scene av de kolonialistiske fiendene av folket i Kurdistan.

Alle undertrykte folk som kjemper for frihet, og den internasjonale arbeiderklassa og alle arbeidsfolk som har sin interesse i å frigjøre seg gjennom revolusjon og sosialisme – de må få vite at kampen som slåss av kurderne, er deres egen kamp. Det marxist-leninistiske kommunistpartiet i Tyrkia og Nord-Kurdistan (MLKP) oppfordrer alle progressive, revolusjonære og kommunistiske krefter til å kjempe for solidaritet med det kurdiske folket gjennom aksjoner foran de tyrkiske ambassader rundt i verden for å gå i mot omringinga og innesperringa av den kurdiske nasjonen.

Frihet for den kurdiske nasjon!

Ned med det fascistiske diktaturet!

Lenge leve folkenes forening!

Lenge leve den internasjonale solidaritet!

(Oversatt og tilrettelagt for Tjen folket v. S.H.)

Om det kurdiske spørsmålet

Det er over 40 millioner kurdere i verden. Den kurdiske nasjonen er en av de største uten egen nasjonalstat. Kurdistan ble etter første verdenskrig delt mellom Tyrkia, Iran, Irak og Syria. De britiske imperialistene hadde lovet den kurdiske nasjonen selvstyre, men holdt ikke dette løftet.

I Kurdistan er det enorme vannressurser. De store elvene i Midtøsten har sitt utspring i de kurdiske fjellene. Disse er viktige både for jordbruk, drikkevann og ikke minst produksjon av elektrisitet. Verdens sjette største oljereserver ligger i Kurdistan. I tillegg er det mye kull, kopper, jern og andre viktige mineraler. Kort sagt er Kurdistan rikt på ressurser og kunne vært en sterk selvstendig stat. Med vannreservene kunne området hatt et godt grep om sine naboer i Irak og Tyrkia.

Med dette som bakgrunn ønsker selvsagt ikke den tyrkiske staten å gi slipp på Vest-Kurdistan, som er den største og mest folkerike delen av Kurdistan. Den tyrkiske staten er redd for et fritt Kurdistan. Herskerne i både Tyrkia, Syria og Iran har lang tradisjon for å benekte at kurderne finnes og har rettigheter. Disse landene frykter ikke bare den makten som ligger i et ressurssterkt Kurdistan. De frykter også den påvirkningen den nasjonale kurdiske kampen har på andre motsigelser i regionen.

Regimene i de fleste statene i Midtøsten er råtne og reaksjonære. Herskerne er korrupte og bruker vold og tvang for å undertrykke sine folk. De er upopulære blant massene og spesielt blant de som er opptatt av politikk. Og de pleier upopulære forbindelser med imperialismen i USA eller Europa. Den kurdiske frigjøringskampen kan øke faren for at disse regimene feies vekk.

Jo mer usikre herskerne blir, desto mer desperate er de etter å holde på alle delene av folk og land.

Vi kan kort oppsummere dette i fem punkter:

• Kurdistan er rikt på ressurser og folk og kunne med letthet være en selvstendig stat.
• Rikdommen på ressurser gjør området interessant å beholde for Tyrkia spesielt men også de andre statene.
• Kurdisk frigjøringskamp destabiliserer regimene i hele regionen og er derfor en trussel mot dagens imperialistiske orden.
• Disse faktorene gjør det kurdiske spørsmålet viktig også for imperialistene i USA, EU, Japan, Kina og Russland.
• Disse faktorene gjør det kurdiske spørsmålet viktig for hele Midtøsten og dermed verden.

For nasjonenes selvbestemmelse

Tjen folket er leninister og forsvarer alle nasjoners rett til selvbestemmelse. Under den imperialistiske kapitalismen må alle demokratiske og revolusjonære krefter forsvare prinsippet om at alle nasjoner har rett til å råde over seg selv. Det gjelder det samiske urfolket i Norge og det gjelder den kurdiske nasjonen.

Det betyr ikke at alle nasjoner må ha en helt egen stat. Det er rom for flere nasjoner innenfor en stat men det betinger at nasjonale minoriteter ikke assimileres eller undertrykkes innenfor statsdannelsen. Det finnes situasjoner der det er bedre for en nasjon å leve som minoritet innenfor en statsdannelse, enn å bygge en egen stat. De fleste nasjonene i Jugoslavia ville kanskje ha tjent på å ikke bryte opp føderasjonen.

Det er også situasjoner der sjåvinister vil bruke det nasjonale spørsmålet til å øke sin undertrykkerposisjon. Det finnes eksempler, i alle fall i Europa, på at den rikeste delen av landet vil kvitte seg med den fattige delen. Slik er det i Belgia der sjåvinister vil gjøre Flandern til eget land og kvitte seg med det fattigere Vallonia. Slik er det i Italia der krefter i nord vil frigjøre seg fra det underutvikla sør.

Dette vil si at kommunister ikke vil støtte alle nasjonale kamper. Når kamper får et sjåvinistisk innhold eller når det er mulig for nasjonen å utvikle seg bra innenfor et fellesskap av nasjoner, så er det ikke kommunistenes oppgave å støtte dem. Som alle situasjoner krever også de nasjonale kampene en konkret analyse. Nasjonenes rett er prinsipiell, men kommunistene har ingen plikt til å støtte alle kamper som ser nasjonale ut.

Hvordan er situasjonen i Kurdistan? Er det noe som tyder på at den kurdiske nasjonen har det bedre som en del av de statene som i dag har delt Kurdistan mellom seg – enn som en sjølstendig stat?

Historien gir oss klar tale. Et Kurdistan under Tyrkia, Syria, Irak og Iran er et ufritt Kurdistan. Tyrkia og Iran sier at det kurdiske folket ikke finnes. Språk og kultur blir undertrykka. Rikdommene i landet kommer ikke folket til gode. De nasjonaldemokratiske bevegelsene blir hardt undertrykka.

Tjen folket støtter uten forbehold kampen for et fritt Kurdistan i hele Kurdistan. Vi tror ikke på noen god løsning som ikke betyr løsrivelse fra Tyrkia og de andre undertrykkerstatene.

Ikke vår oppgave å fortelle hva kurdere bør gjøre

Det er ikke Tjen folket eller noen andre sin oppgave å fortelle det kurdiske folket hva de skal gjøre. Det kurdiske folket må selv velge sine ledere og sine måter å kjempe på. Og vår rolle er å støtte det kurdiske folkets kamp, også når vi ikke er enige i alle de formene som kampen tar.

Venstresida i Europa har alltid hatt problemer med eurosentrisme og sjåvinisme. Fra kolonitida og til dagens moderne imperialisme er vi lette ofre for herskermentaliteten som det europeiske borgerskapet sprer. Deres stater står for en grenseløs rasisme som i beste fall ser på det som sin oppgave å hjelpe de primitive folkeslagene og kulturene i Afrika og Asia ved hjelp av sin overlegne kultur og kunnskap.

Tjen folket har ikke studert den kurdiske nasjonens historie og den kurdiske frigjøringskampen. Vi har ikke detaljert kunnskap om de konkrete forholdene. Våre standpunkter i det kurdiske spørsmålet blir derfor av en mer prinsipiell og overordna art. Og vi ser det heller ikke som en oppgave for oss å utforme detaljert politikk om Kurdistan. Vår oppgave er først og fremst å gjøre revolusjon i Norge. Vår oppgave er også å støtte frigjøringskamper i hele verden, men ikke utforme taktikken for disse.

Den nasjonaldemokratiske revolusjonens sammenheng med den sosialistiske revolusjonen I sitt verk Imperialismen fra 1916 skriver Lenin at kapitalismen har utviklet seg til et nytt stadium. Dette er det høyeste og siste steget i kapitalismens utvikling. Vi kaller denne epoken for imperialismen. Imperialismen kjennetegnes blant annet ved at hele verden er mer eller mindre delt mellom de kapitalistiske stormaktene. Imperialismen betyr et storstilt ran av de fattigste landene, som holdes nede i kunstig underutvikling mens kapitalistene i de rikeste landene får enorme mengder tilleggsprofitt.

Imperialismen er ikke noe annet enn kapitalisme. Imperialismen er ikke et eget system som vi kan erstatte med en annen type kapitalisme. Kapitalismen er blitt imperialistisk og det er ingen vei tilbake til den gamle typen kapitalisme. Om hypotetisk sett alle imperialister – USA, Japan, Kina, Russland, EU, Australia og så videre – ble knust, ville andre land stige opp og overta deres posisjon. Om USA-imperialismen nedkjempes men kapitalismen fortsetter, så vil EU, Russland eller Kina overta eller dele plassen som verdens dominerende stormakt.

Imperialismen er en naturlig følge av konkurransen og veksten som er en del av kapitalismens vesen. Det er utenkelig med en kapitalisme uten økonomisk vekst og uten konkurranse mellom kapitalister eller grupper av kapitalister. Selv i en statskapitalistisk økonomi som dagens kinesiske, vil det være konkurranse innad i herskerklassen. Dette fører til ekspansjon utenfor egne grenser og erobring av nye markeder i andre land.

Alle bevegelser som slåss mot imperialismen, men ikke kapitalismen, er de facto blindspor. De kan i høyden bringe en annen imperialisme, en annen kapitalistisk verdensorden, men ikke en uten imperialisme. Khomeini og hans politisk-islamistiske etterfølgere er et slikt blindspor. De hevdet å være antiimperialister. Mot USA og mot Sovjet. Men i dagens Iran er EU-landene tungt etablert. Og med sine olje-, gass- og industribedrifter, suger de sine profitter ut av det iranske folkets ryggmarg.

Tjen folket ser de nasjonale frigjøringskampene ikke bare som nasjonal frigjøring aleine men som et ledd, som en etappe, i kampen for en kommunistisk verden. I den nasjonale kampen kan man forene de fire hovedklassene i folket – arbeidere, bønder, intellektuelle og nasjonalt borgerskap – mot fienden i kompradorborgerskapet som samarbeider med utenlandsk imperialisme.

Men kampen for nasjonal frigjøring, den nasjonaldemokratiske kampen eller kampen for nydemokrati, vil vi gjøre til første skrittet i kampen for sosialisme, slik det kinesiske KKP gjorde gjennom folkekrigen i Kina. For oss er den nasjonale kampen en etappe forbundet med den sosialistiske revolusjonen. Men dette er bare mulig om arbeiderklassen og kommunister kan gripe ledelsen i den nasjonale frigjøringskampen.

Vi mener at det bare er under arbeiderklassens kommunistiske ledelse at den nasjonale frigjøringskampen kan føres til sin ende. Hvis ikke er regelen at nasjonen havner under nye okkupanter, nye kolonialister, nye imperialister. Hvis ikke er regelen at flertallet av folket fortsatt vil lide under undertrykking som i liten grad skiller seg fra den tidligere.

Samlet front i folket og enhet med fiender av folket

Maoister slåss mot splittelse av den nasjonale kampen

• enten den skjer gjennom reaksjonære krefter blant storbønder, småkapitalister eller intellektuelle som fremmer islamisme eller sosialdemokrati som vil undertrykke og forfølge kommunistene;
• eller det er falske revolusjonære, som trotskister, som vil bryte alle allianser mellom de forskjellige klassene i folket og isolere arbeiderklassen fra sine mulige alliansepartnere i den nasjonale kampen.

Det finnes flere typer fronter, flere forskjellige alliansemetoder, som de revolusjonære kan og må bruke. Vi har fronter i folket og vi har fronter der folket allierer seg med deler av fienden. Vi har revolusjonære fronter for nasjonal frigjøring og vi har demokratiske fronter som forsvarer de bra rettighetene man i teorien har innenfor dagens systemer. Vi har fronter mellom arbeidere og fattigbønder som har felles interesse av sosialismen. Og vi har fronter for nasjonal frigjøring der deler av fronten ikke har objektiv interesse av sosialismen men bare vil ha en nasjonal kapitalisme. I en nasjonal frigjøringskamp trenger folket flere allianser.

For kommunister kan ikke man ikke velge bare en form for enhet. Vi kan ikke velge ENTEN enhet mellom de fattigste for revolusjon og kommunisme ELLER front som bare kjemper for nasjonal selvråderett. Kommunister må tjene folkets interesser BÅDE på lang sikt og på kort sikt. Vi mener ikke at kommunister kan vente med å bygge kommunistiske partier, til etter den nasjonale kampen er vunnet. Vi trenger kommunistisk organisering og kommunistisk ledelse i alle etapper av kampen. Dette er universelt og gjelder i alle land.

Folkekrigens vei er universell

En annen universell maoistisk lærdom er læren om den langvarige revolusjonære folkekrigen, slik den ble formulert av Mao og der omsatt til konkret taktikk og strategi for Kina. Det mest sentrale i folkekrigen er forholdet til folket. Folkekrigen starter alltid fra et punkt der vi er svakere enn fienden. Der er hovedmålet å samle krefter. Å bygge seg opp gjennom tålmodig arbeid blant massene av undertrykte og skape de styrkene som kan vinne kampen.

Den maoistiske folkekrigens vei er ikke bare en strategi for væpnet kamp. Det er en fullstendig politisk metode som deler kampen inn i etapper og gir oss metoder for å komme oss framover. I okkuperte, halvføydale og halvkoloniale land må folkekrigen være væpna fra dag én. I disse landa vil virkelige revolusjonære krefter møte voldelig undertrykking fra herskerne. Det finnes ingen fredelig vei til kurdisk frigjøring. Det kurdiske folket møter i dag fysisk undertrykking i Tyrkia, Syria og Iran. For å kunne forsvare sine organisasjoner trenger kurderne våpen.

Men våpen er ikke det viktigste i krig. Det viktigste er folk. Folket er den krafta som kan skrive historie. Å vinne folkets hjerter og hjerner for frigjøringskampen er den viktigste oppgaven for de som vil kjempe for frihet. Kommunistene må samle styrke rundt seg. Bygge fronter og bevegelser der folket kan ta del. Bygge sterke områder der kommunistene kan være blant folket som fisken i vannet.

Hvordan forholde seg til imperialistene – spille på motsigelser hos fienden eller fanget av imperialismen?

Siden det ottomanske riket falt har kurdere forsøkt å vinne seire gjennom avtaler med imperialister. De britiske imperialistene lovet Kurdistan friheten, men de holdt ikke sine løfter. USA lovet lenge å støtte kurderne i Irak, men fôret den tyrkiske staten med de våpnene som slakter Kurdistans barn. Ingen imperialist har noensinne støttet det kurdiske folket fullt ut, og ingen imperialist vil noensinne gjøre det.

Men imperialistene konkurrerer og har motsigelser mellom seg. USA, Japan og EU har felles interesse av å plyndre de fattige landene, men de er også konkurrenter som slåss om de samme kontraktene og de samme oljefeltene. Disse motsigelsene kan kurdiske krefter spille på. Det er like fullt et farlig spill. De arabiske folkene, det persiske folket, vil ikke glemme at kurdiske partier inngår avtaler med USA. Det som PUK og KDP gjør i Sør-Kurdistan kan føre til dype sår overfor andre irakere.

Det heter at min fiendes fiende er min venn. Men dette er ikke sant. USA har vist at landet ikke er kurdernes venn. Kurderne kan i høyden være et redskap for USA når de vil splitte den antiimperialistiske kampen i Irak. Å spille på motsigelser og å utnytte den nye situasjonen er lurt, men å sette seg i en posisjon der en blir redskaper for imperialismen er farlig.

Hva kan vi gjøre fra Norge?

For den kurdiske kampen er det viktig hva vi kan gjøre fra Norge. Tjen folket arbeider mot rasisme og for flyktninger. Vi kjenner mange kurdere og jobber sammen i felles arbeid mot at Norge sender kurdiske flyktninger ut av landet og mot rasisme mot kurdere. Tjen folket vil også jobbe for å vise fram den kurdiske kampen til folk i Norge. Den norske arbeiderklassen er i stor grad blind for eller bedøvd mot den imperialistiske undertrykkinga. Å vise folk som slåss mot dette, kan vise at folk ikke kan finne seg i urettferdighet og at friheten er verdt å slåss for – om man så mister livet. Vi kan slåss mot Nato og mot Norges våpenhandel med Tyrkia og handelsavtaler med Iran.

Lenin har lært oss at det viktigste bidraget kommunister i de imperialistiske landene kan gi til folket i de landene som er undertrykka av imperialismen, er å slåss for revolusjon og klassekamp i våre egne land. Svakere imperialister betyr svakere regimer i Midtøsten og større muligheter for de som kjemper.

Del 2 – Om kommunistisk organisering i Norge

Hvorfor et nytt kommunistparti?

Et kommunistparti er et parti som forener deler av arbeiderklassen og skaper en ledelse for denne. Et ekte kommunistparti er en generalstab i krigen mot kapitalismen, for et kommunistisk samfunn. I dagens verden må et slikt parti bygge videre på den revolusjonære kommunismen som i første rekke ble utviklet av Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao. Et slikt parti må arbeide for revolusjon og arbeiderklassens demokratiske diktatur.

I Norge har det vært stiftet to kommunistiske partier før – NKP og AKP. Tjen folket mener at begge disse partiene falt på grunn av revisjonismen og opportunismen i den gamle kommunistiske bevegelsen. NKP finnes fortsatt. AKP stiftet partiet Rødt sammen med andre sosialister. Revisjonisme og opportunisme er en trojansk hest i arbeiderklassen. Det er gift som spres av borgerskapets tenkning. De forvrenger marxismen og fjerner det revolusjonære fra den. De gjør marxismen sjelløs og hul og ubrukelig for folk som vil gjøre revolusjon og skape kommunisme.

Den moderne revisjonismens fremste talsmann var Khrusjtsjov i det sovjetiske partiet. Når Stalin var død tok Khrusjtsjov makten i Sovjet. Han fylte statsledelsen og partiledelsen med sine lojale folk og han endret politikken og økonomien i Sovet – vekk fra kommunismen og over til statskapitalisme. I økonomien ble profitt et mål for de sovjetiske bedriftene og lederne fikk beholde mye mer selv av det som bedriften skapte av verdier. Sovjet fikk en imperialistisk utenrikspolitikk der de gjorde Øst-Europa og Cuba til sine halvkolonier. De måtte levere billige råvarer til Sovjetunionen mot militær hjelp til herskerne i disse landene. Khrusjtsjov spredte tanken om at revolusjon ikke var nødvendig i Europa og gjorde søsterpartiene til feige sosialdemokratiske partier som ble integrert i det imperialistiske systemet.

AKP fikk etter hveert den samme sykdommen og åpnet for borgerlige tanker og borgerlig praksis. I dag bryr Rødt seg mest om valgene og er blitt et vanlig valgparti. Et slikt parti kan i beste fall gi støtte til noen av dem som kjemper, men kan aldri bli i stand til å lede en revolusjon. Tvert imot vil de stille seg sammen med SV og andre opportunister og fordømme de som kjemper for revolusjonen, på samme måte som de fordømmer Stalin og Mao og kaller dem forbrytere.

Hvorfor marxisme-leninisme-maoisme?

All menneskelig tenkning utvikler seg oppover i en spiral. Gjennom teori og praksis, gjennom samspillet mellom tenkning og handling, utvikler vi og forbedrer vi vår forståelse av verden. Slik er det også med den kommunistiske teorien. Marx og Engels betydde en revolusjonering av den kommunistiske teorien. De satte ord på virkeligheten som hjalp oss til å forstå den på en ny måte ut fra de undertrykte klassenes situasjon. De hjalp oss å forstå historiens utvikling og kapitalismen med et perspektiv om å avskaffe klassene og undertrykkinga og skape et frihetens rike. De ga oss teorien om arbeiderklassens revolusjon og diktatur som veien tilbake til et menneskelig samfunn.

Lenin og Stalin betydde et nytt sprang i denne utviklingen. For første gang ble arbeiderklassens makt etablert i et stort land og for lang tid. Leninismen ble en ny revolusjon i den kommunistiske tenkninga. Lenin viste hvordan de mange motsigelsene, konfliktene, i verden møttes på samme plass i Russland. Russland var halvføydalt – OG kapitalistisk. Russland var både imperialistisk og kolonialistisk på den ene sida og et fattig og underutvikla land på den andre sida. Russland var det svakeste leddet i den imperialistiske lenka som slavebandt verdens folk. Den sosialistiske revolusjonen ble et fyrtårn for massene av arbeidende og undertrykte folk i hele verden. Marxismen-leninismen ble en marxisme for den imperialistiske epoken. Det ble det andre steget i utviklingen av den revolusjonære kommunismen.

Maoismen er det tredje steget i denne utviklingen. Maoismen er ikke bare marxisme for Kina. Maoisme er ikke bare marxisme for fattige land med mange bønder. Maoismen er revolusjonering av kommunismens økonomiske teori, av kommunismens politiske strategi for å ta makta og av kommunismens filosofi. Mao var en stor dialektiker og gjennom tekstene om filosofiske spørsmål kunne han formulere marxismen-leninismens tenkning på en bedre og mer konsentrert måte enn både Marx og Lenin var i stand til – nettopp fordi han bygde på disses teori og satte den ut i livet i praksis i den stor kinesiske folkekrigen.

Maoismen betyr en kommunistisk og kameratslig kritikk av den sosialistiske økonomiske oppbygginga i Sovjet. Der Sovjet i stor grad brukte mekanismer fra kapitalismens produksjon for den store industriøkningen, gikk Mao inn for å legge større vekt på folkets skaperkraft og felleskap enn på bonuser og medaljer. Folkets egen interesse av å bygge kommunismen ble en sterkere drivkraft enn individenes mål om å bli rike selv. Mao la større vekt på å hindre at noen klatret til topps og gjorde seg selv til arbeiderklassens nye herskere i rød forkledning. Den store proletariske kulturrevolusjonen var en lærdom for framtidens sosialistiske land. Kulturrevolusjonens metode, metoden med å mobilisere folket til klassekamp under sosialismen, er den maoistiske metoden for å løse problemene som Stalin forsøkte å løse med å bruke statspolitiet.

Maoismens folkekrigsstrategi er ikke bare en konkret strategi for revolusjonen i Kina. Det er også en metode som kan brukes i alle land. Selvsagt ikke på samme måte som Kina. Ingen land er helt like. Men vi kan lære av hvordan Mao skapte en militær-politisk teori for folkets frigjøringskamp. Vi kan lære hvor viktig det er å bygge baseområder der det er mulig, for å skape steder der kommunistene kan samle krefter og bli sterkere. Vi kan lære hvordan de utviklet avansert geriljataktikk for å konsentrere kreftene sine der fienden er svakest, slå til og vinne og ta ressurser, og bevege seg raskt videre til nye slag. Eller oppløse sine styrker i folket og være umulige å finne når fienden skal slå tilbake.

Mao bygde på kinesisk militærteori fra Sun Tzu som sier at man kan vinne alle slag om man bare er nøye på velge hvilke slag man vil kjempe ut fra nøyaktig kunnskap om sine egne og fiendens styrker. Dette er metoder som vi kan bruke i dagens Norge for å bygge oss opp fra å være en liten kommunistisk organisasjon til å bli en mektig bevegelse innenfor imperialismens festning. Folkekrigens metoder er gyldige for all politisk revolusjonær kamp, for som Mao sier er politikk kun ublodig krig og krig er bare blodig politikk.

I filosofien viste Mao hvordan det er motsigelser i alle ting. Han ga oss metoder for å tenke avansert og smidig om alle situasjoner. Vi må ikke låse oss i naive forestillinger om at hvis en ting eller en person er god, så kan den ikke bli dårlig. Mao viste at alle ting kan skifte og bli sin egen motsetning. Dag blir natt, kaldt kan bli varmt, smått kan bli stort, et kommunistisk parti som det sovjetiske og dagens kinesiske kan bli fascistisk og kapitalistisk.

De norske partiene har blitt sin motsetning. De har gått fra å være kamppartier for arbeiderklassen til å bli udugelige. Fra skarpe sverd som kunne skjære gjennom borgerskapets løgner har de gått til å bli sløve kniver som knapt kan skjære gjennom smør. Derfor har Tjen folket satt seg som mål å skape et ekte kommunistparti i Norge.

Hvordan arbeider Tjen folket?

Tjen folket arbeider etter maoismens metoder. Vi har konkret analysert de norske forsøkene på å skape kommunistpartier og vi har utformet en metode som fungerer for å bli større og sterkere. Vår hovedoppgave i dag, når vi er svært små, er å trekke til oss stadig flere mennesker som vil arbeide for å tjene folket. Vi må konsentrere kreftene våre som en geriljahær og ikke forsøke å jobbe med alle spørsmål samtidig. Vi må prioritere det arbeidet som fører til framskritt for vår organisasjon.

Vi jobber mest med antirasisme og mot norsk imperialisme. Vi vil jobbe blant de i Norge som har mest å tjene på revolusjon og kommunisme. For å bli sterke må vi bli viktige for mange mennesker. Vi må bli et nyttig redskap for arbeidere og fattige i Norge. Vi jobber sammen med folk og vi oppsøker hele tiden mennesker for å spre våre tanker.

Problemer med organisering av innvandrere i Norge

Det er mange flyktninger i verden. En del av dem er kommet til Europa og Norge. Mange kommunister og andre politiske flyktninger som lever her i dag, havnet på flukt fordi de kjempet for forandring i sine hjemland. Men svært mange av disse jobber ikke politisk lenger. Og mange av dem som arbeider politisk, har kun fokus på sine hjemland. Dette gjelder også mange kurdere. Mange konsentrerer seg om familie og jobb og føler ikke overskudd til å jobbe politisk. Andre bruker alle sine krefter på å følge med på politikken i landet de kom fra. Dette utgjør et problem i organiseringen av folk i Norge og Europa.

Mange av flyktningene tilhører arbeiderklassen. Mange ønsker en kommunistisk verden. Disse burde organisere seg for kampen der de bor. I Norge er det flyktninger fra Iran som kom hit for mellom 20 og 30 år siden som ikke organiserer seg her i Norge, men som bare tenker på Iran. De kommer til å dø og begraves i Norge og det er her i Norge de kan gjøre en forskjell. Fra Norge kan man kanskje hjelpe andre flyktninger og man kan sende penger, men man kan ikke avgjøre Kurdistans framtid fra Norge. Kampen skjer der nede. Da revolusjonen nærmet seg i Russland så reise Lenin tilbake med en gang. Og så lenge han bodde i Europa var han også en del av den europeiske arbeiderbevegelsen og klassekampen. Det samme gjaldt Marx og Engels.

Om radikale innvandrere organiserte seg i Norge for å kjempe her, ville de til sammen utgjøre en sterk kraft. Det er tusenvis av folk i Norge med bakgrunn i den tredje verden som vet hva imperialismen betyr. De kan bety en stor forskjell her, og bør derfor kjempe her.

Innvandrere i Tjen folket

Vi har mange med flyktningbakgrunn i Tjen folket. Både flyktninger og barn av flyktninger. Men som medlemmer er de likestilt med andre medlemmer. Medlemskap i Tjen folket er individuelt og man må selv ta valget. Man må selv forplikte seg til å være en del av kollektivet og disiplinen i Tjen folkets arbeid for kommunistpartiet. Derfor må folk søke selv og kan ikke gå inn kollektivt.

Vi studerer marxismen-leninismen-maoismen sammen og diskuterer sammen og alle medlemmer har et felles ansvar for vårt arbeid. Vi har mange forskjellige medlemmer, unge og gamle, friske og syke, folk med stor arbeidskapasitet og mye ressurser og folk som bare kan bidra litt. Kommunistiske felleskap er ikke bare for supermenn. Det er for alle som vil dedikere noe av livet sitt til revolusjonen.

Den borgerlige, tyrkiske staten forsterker sine angrep på den kurdiske nasjonale frigjøringsbevegelsen som blir leda av PKK.

På tross av det såkalte «kurdiske initiativet» til AKP som den viste seg fram med året før, har den kurdiske frigjøringsbevegelsen og de progressive og revolusjonære styrkene utvikla en kamp med et krav om fred som hovedsaka. AKP-regjeringa besvarte imidlertid alle skritt i fra den kurdiske nasjonen med å gå til motangrep; de setter kurdere i fengsel, de undertrykker folket og de går til militære operasjoner mot det kurdiske folket.

Siden 14. april 2009 har hundrevis av kurdiske politikere blitt arrestert. Den tyrkiske statens operasjoner med arrestasjoner av kurdere, og innesperringen av kurdere bare fortsetter. Og på samme måte er det med barn: Hundrevis av kurdiske barn som er kjent under betegnelsen «barna som kaster stein» har ikke blitt sluppet ut av fengslene. Dette skjer på tross av alle de kampene som har blitt satt igang med målet å få barna satt fri.

Siden mars måned har de tyrkiske militære operasjonene blitt trappa opp. Ikke bare HPG-geriljakjempere er mål for tyrkiske angrep. Men også kurdiske landsbyer og andre områder blir beskutt av den tyrkiske hæren. Hager og garder blir ødelagt av dem. Krigsfly fra den tyrkiske hæren har flydd over grensa til Sør-Kurdistan mange ganger med stadige nye angrep.

På tross av alle motsetningene mellom USA og Iran, så er de operasjonene mot det kurdiske folket som er organisert på basis av den amerikanske militære etterretningas kunnskaper – som USA fôrer den tyrkiske kolonialistiske fascismen med – utført av Iran og Tyrkia sammen.

Livsvarige fengselsdommer er fra den tyrkiske statens side et krav som den tyrkiske staten møter folkevalgte kurdiske ordførere med. Dette gjelder ordførere i provinsene, og det gjelder også andre kurdiske politikere. Disse kurderne blir påsatt håndjern. Den iranske staten har henretta mange kurdiske frigjøringssoldater.

«Frivillige for fred», som forlot Mount Quandil og som forlot Maxmur og som nådde grensa til Tyrkia den19. oktober 2009, har også vært et mål for angrep fra staten til det tyrkiske borgerskapet. Først blei talspersonen for fredsgruppa arrestert. Seinere blei ti nye frivillige satt bak lås og slå. Dette hendte den 17. juni. Rettssaker har begynt mot tre av disse fredsaktivistene.

Medlemmene i fredsgruppa gjentok i retten at de ikke angra på sine handlinger og at de ikke angra på sine aksjoner – og de sa at de ikke vil benytte «loven» som sier at de kan «angre» på alt sammen.

HPG avblåste sin ikkevoldelige periode den 1. juni. Dette var et resultat av økinga og av forverringa av angrep mot kurderne. Det var også et resultat av det faktum at den tyrkiske kolonialistiske fascismen går til krig og våpenmakt som svar på alle slags krav om fred – og som svar på alle forsøk på å skape fred.

Disse nye krigshandlingene fra den tyrkiske staten var årsaken til at HPGs ikkevoldelige periode har tatt slutt. Etter at HPG bestemte seg for å avslutte sin ikkevoldelige periode har de fortsatt med å besvare det tyrkiske borgerskapets stat med effektive aksjoner. De tyrkiske væpna styrkene har mista rundt 50 soldater som et resultat av frigjøringsbevegelsens ovenfor nevnte aksjoner. På denne måten har frigjøringsbevegelsen satt den tyrkiske kolonialistiske, fascistiske stat i en vanskelig situasjon – og på denne måten har frigjøringsbevegelsen satt den kolonialistiske, fascistiske hæren i en vanskelig situasjon. Nylig har elleve soldater i de tyrkiske væpna styrkene mista livet i et angrep fra 250 geriljasoldater i Semdlini. Dette har styrka bekymringene som nå viser seg til og med blant de borgerlige kretser i Tyrkia – bekymringer om mulighetene for å nedkjempe den kurdiske frigjøringsbevegelsen gjennom militær beleiring.

AKP-regjeringa opptrer internasjonalt med en påstand der de hevder å forsvare palestinerne mot israelsk sionisme – fortsetter sine massakrer av kurdere med israelske metoder og de fortsetter sine massakrer med israelske våpen. Og AKP-regjeringa benytter seg av israelske hemmelige tjenester i den tyrkiske statens eget Palestina; i Kurdistan. Faktisk er at politikken til den israelske sionismen og politikken til den tyrkiske kolonialistiske fascismen er den samme: Akkurat som det er et faktum at vi kan si at kampene for frigjøring av Palestina og for frigjøring av Kurdistan – kamper som er de mest grunnleggende og mest avgjørende spørsmåla i Midt-Østen – er identiske kamper.

Det er en plikt for alle progressive krefter, for alle revolusjonære krefter og for alle kommunistiske krefter å sette i verk arbeid for internasjonal solidaritet mot den tyrkiske statens ovenfor nevnte angrep på kurderne. Og det er en plikt å sette i verk arbeid mot den tyrkiske statens beleiring av det kurdiske folket. Alle de undertrykte folkene som slåss for sin frihet – sammen med arbeiderklassa og arbeidsfolket – alle disse menneskenes frigjøring avhenger av revolusjon og alle disse menneskenes frigjøring avhenger av sosialisme. Alle disse menneskene må få vite at den kampen som føres av det kurdiske folket er deres egen kamp. Det Marxist-leninistiske partiet i Tyrkia og Nord-Kurdistan (MLKP) oppfordrer alle progressive krefter, alle revolusjonære krefter og alle kommunistiske krefter om å gå til aksjon for solidaritet med det kurdiske folket. Dette oppfordrer vi dere til å gjøre foran de tyrkiske ambassadene for å gå imot beleiringa av den kurdiske nasjonen.

Frihet for den kurdiske nasjonen!

Ned med det fascistiske diktaturet!

Lenge leve alle folks brorskap!

Lenge leve den internasjonale solidaritet!

(Oversatt og tilrettelagt for Tjen Folket v. S.H.)