Møte 3: Revolusjon

Som studiemateriell til dette punktet har vi en artikkel fra AKP (ml) sin studiesirkel fra 1976.

Væpna revolusjon eller fredelig overgang til sosialismen?

Revolusjonen vil seire

«Det sosialistiske systemet vil en gang tre i stedet for det kapitalistiske systemet. Dette er en objektiv lov, uavhengig av menneskenes vilje. Hvor sterkt de reaksjonære enn prøver å stanse historias hjul, vil revolusjonen før eller seinere komme og uunngåelig seire», sa Mao Tsetung ved feiringa av den store sosialistiske Oktoberrevolusjonens 40-års dag, på et møte i Det Øverste Sovjet i Sovjet-Unionen 1957.

Hva mener vi kommunister med at det er en objektiv lov at revolusjonen vil komme, og at sosialismen vil Ilfølge etter kapitalismen?

Klassekampen pågår hele tida.

Vi har i tidligere møter vist at kapitalisme betyr utbytting. Klassekampen er uunngåelig fordi arbeiderklassen ikke kan gi opp kampen mot utbyttinga. (Jfr. møte 1 og 2)

Kriser er uunngåelige under kapitalismen
Kapitalistene produserer så mye de kan, samtidig som de holder lønningene så lavt som de klarer. Dette fører til stadige overproduksjonskriser. (Jfr. møte 2)

Monopolkapitalisme er imperialisme

Monopolene som dominerer økonomien streber etter ~maksimal profitt. For å oppnå dette, eksporterer de en del av kapitalen sin for å utbytte arbeidende folk i undre land. Imperialisme betyr voldsom utbytting og grusom og blodig undertrykking. Derfor er også mott standen mot imperialismen uunngåelig, og de under~trykte folka vil før eller seinere kaste imperialismen ut med våpen i hånd. (Se ellers møte 4)

Imperialistiske kriger må komme.

Monopolene sloss om verdensmarkedet og blir støtta 'av statsmakta i landa sine. Før eller seinere vil det ibryte ut krig mellom de landa som har muligheter til å rdominere det kapitalistiske verdensmarkedet. Det eneste som kan hindre dette er at revolusjoner for~andrer slike aggressive imperialistmakter til sosialistiske land. (Se ellers møte 4)

Problema til imperialismen øker.

Problema til imperialistene vil bare øke. De møter større og større motstand når de undertrykker andre folk og nasjoner. Klassekamp og folkekrig vil tvinge dem på retrett. Markedene deres vil bli mindre ettersom flere og flere land frigjør seg eller gjennomfører en sosialistisk revolusjon. De vil måtte slåss hardere om de markedene som blir igjen. Også denne kampen vil svekke dem.
I deres egne land vil arbeiderklassen og det arbeidende folket lære av klassekampen. De vil kaste de falske «arbeider»-ledere. Klassekampen vil skjerpe seg. Det arbeidende folket vil bli hardere undertrykt. De vil solidarisere seg med undertrykte folk og nasjoner, og de vil svare med å slåss hardere og bedre.
Alt dette fører bare en veg. Det fører mot stadig flere revolusjoner. Det fører fram til seier for den sosialistiske verdensrevolusjonen.

Dette er en objektiv lov, fordi det imperialistiske verdenssystemet er grunnlagt på utbytting.

Revolusjonen er oppgava til massene.

Mao Tsetung behandler den marxistiske erkjennelsesteorien inngående i artiklene «Om motsigelsen» og «Om praksis». De finnes i Skrifter i utvalg, Forlaget Oktober.

I et klassesamfunn vil kampen som pågår alltid ....~ andre menneskene og tenkninga deres.
Flere og flere fra arbeiderklassen og deri arbeidende befolkninga vil forstå hvordan det kapitalistiske samfunnet i virkeligheten fungerer. Kommunistene vil lede an i kampen i dag, samtidig som de vil forklare at vi må gjennomføre en revolusjon for å fjerne rota til det onde.

Stadig flere arbeidsfolk vil bli revolusjonære og fylke seg om det kommunistiske partiet. De vil lærd hvilke handlinger og tanker som fører til nederlag og hva som fører til seier. De vil få «riktige tanker». De vil bli til en «materiell kraft som forandrer samfunnet og verden». De vil gjennomføre en sosialistisk revolusjon og bygge sosialismen.

Kampen for sosialismen vil bli hard.

Dette høres enkelt ut, men det er ikke meninga vår å~ skildre vegen til sosialismen som «en dans på roser»
Fiendene til arbeiderklassen er sterke. Sjøl oms revolusjonen må komme, må vi derfor ta alvorlig. Å finne hvilken vei som raskest vil føre til seier over imperialistene. Vi må avvise de veiene som bare fører til nederlag. Dette er formålet med den diskusjonen som vi skal starte nå: på hvilken måte vil Norge bli sosialistisk?

Den kommunistiske oppfatninga: Væpna revolusjon

Arbeiderklassen kan ikke bygge sosialismen uten at den har 'den politiske makta i samfunnet. Så lenge borgerskapet framleis sitter ved makta kan det ikke skje noen sosialistisk oppbygging.
Å erobre statsmakta er derfor avgjørende. Med statsmakta i hendene til borgerskapet kan vi være sikre på at utbyttinga og undertrykkinga av det arbeidende folket fortsetter. Når arbeiderklassen har vinni statsmakta, tar det produksjonsmidla fra borgerskapet og begynner bygginga av det sosialistiske samfunnet.

Men hvordan erobre statsmakta? Det kommunistiske synet er at væpna revolusjon er den eneste farbare vegen. Leda av det kommunistiske partiet må arbeiderklassen skaffe våpen og bygge sin egen hær.
Statsmakta til arbeiderklassen - proletariatets diktatur - kan ikke bli oppretta eller vare ved uten ei slik voldsmakt i ryggen. (Jfr. møte 3)
Vi forbereder ikke oss sjøl og arbeiderklassen på væpna revolusjon fordi vi er voldsromantikere. Ingen ting ville vært bedre enn om sosialismen kunne bli innført på fredelig vis. Vi ønsker ikke at hundrevis eller tusenvis av arbeidere og revolusjonære skal dø eller bli lemlesta.
Men sjøl om vi ønska at fredelig overgang var mulig, er virkeligheten denne: Borgerskapet er fast bestemt på å forsvare fabrikkene sine, de store skogeiendommene, privilegiene, de skyhøye inntektene og profittene, og den politiske makta si med våpenmakt. Borgerskapet vil forsvare kapitalismen og klassediktaturet sitt med voldsmakta - særskilt hæren og politiet. (Jfr. møte 3) Det vil ikke vike tilbake for å starte et blodbad for å knuse kravet om sosialisme fra arbeidsfolk.
Derfor er idene om fredelig overgang til sosialismen illusjoner - fromme ønske som ikke er i samsvar med virkeligheten. Arbeiderklassen kan bare vinne sosialismen gjennom væpna kamp.

«Fredelig overgang?»

Mot den kommunistiske linja står ei anna hovedlinje: Overgangen til sosialismen vil skje fredelig.
Denne linja har mange varianter, som vi skal se på etterhvert. Hovedinnholdet i linja er: Arbeiderklassen trenger ikke organisere seg eller forberede seg på væpna kamp. Det er tilstrekkelig å bruke fredelige midler. Der det er et borgerlig demokrati (slik det fortsatt er i Norge), kan arbeiderklassen delta i valgene. Til slutt kan den få stor nok oppslutning til å vinne flertallet i parlamentet (dvs. Stortinget i Norge). Dermed har den erobra statsmakta.
Denne strategien kan ikke bringe arbeiderklassen noe annet enn nederlag. Vi skal vise dette ved å drøfte enkelte hendinger fra vårt eget og andre lands historie.

Kan de revolusjonære vinne flertallet på Stortinget?

Det er ikke mulig å vinne flertall for sosialismen på Stortinget. Borgerskapet hater sosialismen så innbitt at det vil forby det kommunistiske partiet lenge før det har mulighet til å vinne et slikt flertall.
Tallrike eksempler viser at borgerskapet ikke vil «overlate» makta til arbeiderklassen. De har til og med allerede gjort det «lovlig» å avskaffe de demokratiske rettighetene og å forfølge progressive.

I alle kapitalistiske «demokratier» fins det «Unntakslover». I Norge heter den «Lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold». Den blei vedtatt i 1950. Kjerna i den, og andre lover !og forskrifter om det samme, er at staten har gitt seg sjøl «lov til» å avskaffe de demokratiske rettighetene,

opprette konsentrasjosleire for kommunister og andre progressive, avskaffe valgene, opprette militær administrasjon, og innføre dødsdom (Militær straffelov §80-108, som trer i kraft når unntaksloven trer i kraft) (Jfr. møte 3.) En revolusjonær situasjon - en situasjon der det er mulig at kapitalismen blir avskaffa, -er nettopp ei slik krise for borgerskapet, som disse unntakslovene skal brukes i.

«NKP» etter krigen

Mange sympatiserte med kommunismen 1 1945. Derfor fikk « NKP» 175.000 stemmer og 11 mandater ved Stortingsvalget i dette året. Ved Stortingsvalget 4 år etter, i 1949, fikk « NKP» 103.000 stemmer og -ingen mandater! Hvorfor? Fordi det borgerlige flertallet på Stortinget (DNA og de andre borgerlige partiene) endra valgloven. « NKP» fikk ingen Stortingsrepresentanter med sine 103.000 stemmer, mens DNA fikk 85 representanter på omkring 800.000 stemmer. Slik sjonglerte borgerskapet med valgloven for å hindre oppslutning og representasjon for et parti som arbeidsfolk oppfatta som progressivt og revolusjonært.

I stortings-perioden 1945-49 satt altså «NKP» med 11 representanter på Stortinget. Det betydde at de hadde krav på å bli representert i Utenrikskomiteen (som blir rekna som den «viktigste» av Stortings-komiteene). Men det borgerlige flertallet på Stortinget holdt « NKP» -representantene utafor denne komiteen, for å hindre dem i å få de viktige informasjonene som blei lagt fram der. En sjølsagt parlamentarisk rettighet blei satt til side. (Om utviklinga i « NKP», se møte 6.)

«VG», «NÅ» og «Dagen» offentliggjorde i mars 74 en artikkel om at AKP(m-I) i Sogndal hadde stilt opp likvidasjonslister over kjente personer på stedet, og hadde lagt planer om en konsentrasjonsleir på Svartisen. I retten måtte de trekke tilbake alle disse løgnene.

Borgerskapet og den nye revolusjonære bevegelsen i Norge

Fra midten av 60-åra vokste den marxist-leninistiske bevegelsen fram i Norge. Den forholdsvis korte historia til AKP(ml) (og de organisasjonene som var forløpere til partiet) har likefullt gitt mange eksempler som viser borgerskapets linje overfor virkelige kommunistiske bevegelser.
De borgerlige avisene har satt i verk svære hetskampanjer mot kommunistene. De villeste løgner er blitt spredd om oss. Vi skal angivelig drive «infiltrasjon» og «kupp» og «femte-kolonnevirksomhet» i fagbevegelsen, for å «ødelegge fagorganisasjonen». Ledende DNA-folk, som partisekretær Leverås, påstår at vi underslår penger fra streikestøtteinnsamlingene. Andre DNA-folk påstår at næringslivet står bak streikestøtte-arbeidet. Noen aviser har antyda at vi driver våpentjuerier. Andre aviser påstår at vi har satt opp likvidasjonslister.
Slike løgnkampanjer har to formål. For det første tar de sikte på å sverte oss i øya til det arbeidende folket, for å hindre oppslutning. For det andre tar de sikte på å forberede grunnen for enda hardere tiltak mot oss og andre revolusjonære og progressive.
I fagbevegelsen har DNA-ledelsen lagt opp til klappjakt på kommunister. En god del steder er kommunister blitt suspendert for å ha lagt fram politikken sin. Aspengren snakker om «kreftsvulster» og « ugras» som LO-ledelsen skal ta oppgjør med. Han får daglig ros fra resten av borgerskapet for denne politikken. Bl.a. har en serie av leserbrev til Aftenposten skrytt han opp i skyene.
AKP(m-1) blei nekta å delta i valgprogrammene i NRK i 1975, til tross for at vi deltok i 1973, og var blitt klart sterkere fram til 1975. Dette skulle også forsøke å hindre at vi fikk oppslutning. Likefullt blei noen representanter for Rød Valgallianse valgt inn i kommunestyrene i 1975.

I kommunestyrene blir det lagt store hindringer i veien. I Tromsø har de borgerlige politikerne trua med å utvise representanten for Rød Valgallianse. Da representanten for RV i Oslo tok ordet mot at Kissinger (den amerikanske utenriksministeren som er krigsforbryter og folkemorder fra Vietnam-krigen) skulle bli mottatt i Rådhuset, ble hun fratatt ordet. Slike begrenser borgerskapet allerde i dag talefriheten i de «folkevalgte» organene!

Samtidig forbereder borgerskapet forbud av AKP(ml). Høyre-politikere diskuterte det for ikke så lenge siden. I en del fagforeninger forsøker sosialdemokratene å sette likhetstegn mellom kommunister og nazister. De prøver å åpne for forbud av AKP(ml). Nestformann i Oslo Jern- og Metallarbeiderforening, Kjell Fiskerud, har åpent gått inn for forbud.

I et intervju i «Dag og Tid» nr. 12/76, blir han spurt: «De har vel egentlig teke til orde for å få eit forbod mot AKP som parti?». «Vi meiner parti som har
væpna vald på programmet ikkje bør få lov til å etablere seg som parti. Eit slikt forbod vil også ramme AKP», svarer Fiskerud.
Alt dette skjer overfor en bevegelse som ved valget i 1973 ikke fikk mer en 0,4 av stemmene. I dag er vi ikke særskilt niange, sjøl om vi er i framgang og har spilt ei viktig rolle i kampene arbeidere og andre undertrykte har ført.
Likevel sysler borgerskapet med så drastiske tiltak som forbud. Når borgerskapet griper til så kraftige midler i dag - hva vil de ikke gjøre når den revolusjonære bevegelsen er blitt omfattende og virkelig truer makta til borgerskapet?

Hva blir gjort i andre «vestlige demokratier»?

I USA infiltrerer hemmelige og offentlige politiorganisasjoner som CIA og FBI revolusjonære organisasjoner for å overta dem og ødelegge dem.

Det samme skjer i Sverige. Der er det avslørt flere ganger hvordan sikkerhetspolitiet overvåker og infiltrerer revolusjonære og progresive organisasjoner. Mest kjent er kanskje: IB (Informasjon Byrån), hemmelig etteretningsorganisasjon i Sverige direkte knytta til den sosialdemokratiske regjeringa og med kontakter til sikkerhetspolitiet og militærledelsen. Ikke underlagt formell parlamentarisk kontroll i det hele tatt. Kjent bl.a. for å plante agenter i fagbevegelsen og den anti-imperialistiske bevegelsen i Sverige.

I Vest-Tyskland blir ei rekke kommunister fengsla. Progressive blir nekta ansettelse som bl.a. lærere og lokomotivførere.

I Frankrike er det marxist-leninistiske partiet forbudt.

Alt dette har skjedd i borgerlige «demokratier», land som norske borgerlige politikere gjerne sier at Norge kan «sammenlikne seg med».

Alle de kapitalistiske landa er borgerlige klassediktaturer, sjøl om de kan ha lovfesta fler eller færre demokratiske rettigheter.

Det er viktig for arbeiderklassen å kreve og forsvare slike rettigheter. Når de finnes, blir det lettere å bygge opp den kommunistiske bevegelsen. Når vi kan selge ei avis åpent, kommer vi lettere fram med synspunktene våre enn når avisa må bli produsert og spredd «ulovlig». De kommunistiske ideene når flere om vi kan legge dem fram på lovlige massemøter i stedet for å spre dem under stadig politiforfølgelse.

Det blir lettere for arbeiderklassen og det arbeidende folket å kjempe.

Men det er, avgjørende å ikke ha falske forhåpninger til de demokratiske rettighetene under kapitalismen. Borgerskapet setter disse rettighetene til side når det tjener dem. Når det borgerlige klassediktaturet er trua, vil borgerskapet forby kommunistpartiet og de kommunistiske avisene, fengsle kommunistene og andre progressive (f.eks. streikeledere) osv. De nøler ikke med å sette i verk det åpne, fascistiske diktaturet overfor de kreftene som arbeider for ei sosialistisk omveltning, og overfor alle dem som våger å opponere mot kapitalistene.

USA-imperialismen

Sosialismen i Norge har også mektige fiender i utlandet. Det norske monopolborgerskapet er sjøl imperialistisk.. Det er alliert med det imperialistiske borgerskapet i andre land som England, USA og VestTyskland. Utenlandsk imperialisme har store interesser i Norge. Norge er en framskutt base for USAimperialismens kamp mot sosialimperialismen om verdenshegemoniet.
Den herskende klassen i USA har ei lang og bloddryppende historie i å stoppe sosialistiske omveltninger i andre land.
USA-imperialistene vil forsøke det samme mot den sosialistiske revolusjonen i Norge som imperialistene gjorde mot Sovjetstaten i dens første år - væpna intervensjon.

Norge og NATO

Norge er medlem av NATO - en militærallianse oppretta for å forsvare interessene til USA og de andre viktigste imperialistiske landa i vesten. De norske styrkene er delvis integrert i styrkene fra de andre NATO-landa. I en krigssituasjon vil de norske soldatene bli lagt under kommandoen til NATO-ledelsen.
NATO-medlemskapet gjør det enklere for imperialistmaktene å angripe Norge når kapitalistene her er trua. NATO har kupp-planer klare for å slå ned ar-` bederklassen. De gjennomfører øvelser for å greie det- i te effektivt (Jfr. møte 3 og 4.)

Sovjet og Norge.

Imperialistene i øst er eksperter i å gripe inn direkte, ~. og infiltrere, når situasjonen i et land er kaotisk og på,l kanten av borgerkrig, eller når borgerkrigen har bryti . ut. Har de ikke angripi Norge før, vil de finne et eller ; annet påskudd til å overta makta i landet. Det har de gjort før andre steder. I Tsjekkoslovakia invaderte de for å «redde sosialismen fra å bli knust av fascismen». I Angola sendte de kubanske leiesoldater «for å hjelpe y sosialismen med å seire». Det er den samme gangsterargumentasjonen som Hitler brukte overfor Norge da han skulle « beskytte Norge mot England».
I Norge vil de sikkert og visst også nytte hver anledning til å «hjelpe sosialismen med å seire», og opprette et fascistisk militærdiktatur.

Erfaringer fra den «fredelige veien»

Vi skal nå se på noen eksempler fra land hvor arbeiderklassen har stolt på falske ledere og fulgt den «fredelige veien til sosialismen».

Indonesia - revisjonismen førte til blodbad på progressive og kommunister

I begynnelsen av 60-åra var kommunistpartiet i Indonesia et av de største i verden, med stor innflytelse i fagbevegelsen og andre masseorganisasjoner. Statssjefen i landet, Sukarno, støtta seg ofte på det. Alt lå angivelig til rette for den «fredelige vegen», og partiet ba folk om å ta det med ro og holde ut.Tjda arbeid å for dem. Snart 'ville makta i landet være i handa til komunistpartiet uten voldsbruk.
De var verken forberedt på å bli erklært for ulovlig eller på et fascistisk kupp.
I 1965 slo kapitalistene til. De gjennomførte et statskupp, og innførte et fascistisk terrorvelde. I elvene fløyt det av lik. Alle medlemmer av kommunistpartiet som blei tatt, blei skutt. Det samme skjedde med sympatisører som blei tatt. Over 500.000 blei drept. Hundretusener blei satt i konsentrasjonsleire, som er fulle den dag i dag.

Seinere har kommunistpartiet fått samla seg etter det knusende slaget og i ei oppsummering av det som skjedde, gjør de kraftig opp med sine egne feil. De forklarer at hovedårsaka til at de blei knust var at de trodde på den «fredelige vegen».

De kritiserte seg sjøl sterkt for det og for det at de ikke forberedte seg på et fascistisk kupp. De anklager også ledelsen i Sovjetunionens «Kommunistiske» Parti for at de sprer falske teorier blant verdens folk og attpåtil kaller disse løgnene for marxisme-leninisme. Kommunistene i Indonesia sier at den eneste vegen folket i Indonesia kan gå for å frigjøre seg fra fascisme og imperialisme, er en langvarig folkekrig.

Siden oktober 65 har Sovjet fortsatt sin våpenleveranser til de indonesiske herskerne. Våpen som brukes i klappjakt på kommunister og progressive.

Chile - «fredelig» undergang med falske ledere.

Ved valga i 1970 blei Allende valgt til president i;; Chile. Han leda en valgfront hvor revisjonistpartiet hadde stor innflytelse. Denne valgfronten Unidad Popular (Folkeenheten), fulkte ei politisk linje som' gikk ut på følgende:

«Folket» skulle få makta ved at imperialistene og`de reaksjonære blei pressa på defensiven med økonomiske kampmidler. Hovedvekta blei lagt på å la staten overta imperialistiske industrier, det skulle gjennomføres en jordreform, kooperativ drift skulle settes i gang, det skulle innføres minimumslønn, bygges flere boligere, osv. På denne måten skulle det økonomiske grunnlaget for imperialistene og de hjemlige reaksjonære bli ødelagt.

Hovedpoenget var at alle disse reformene skulle gjennomføres på lovlig vis. De spredde den illusjonen at dersom «folket» holdt seg til lovene, så ville imperialistene og de reaksjonære også respektere lovene. De spredde den illusjonen at de reaksjonære og imperialistene ikke ville slå til dersom de ikke blei «provosert». Derfor rørte de ikke ved hæren, kapitalistenes og imperialistenes faste bolverk. Hæren fikk være som den var, leda av reaksjonære offiserer, ofte utdanna i USA. Disse reaksjonære offiserene som seinere var ledende i det fascistiske kuppet, blei kalt for demokrater dersom de sa at de var det.

Allendes regjering gikk så langt at de vedtok en lov som skulle sikre «kontrollen med våpnene». Den var ikke retta mot hæren. Tvert om, den var retta mot fattige arbeidere og bønder som væpna seg for å sloss for rettighetene sine og for å sikre seg mot fascistisk kupp. Under dekke av denne loven gjennomførte hæren storstilte rassiaer og tok våpen fra de undertrykte. Samtidig så Allendes regjering gjennom fingrene med de fascistiske gruppene som skaffa seg våpen i store mengder, dreiv storstilte øvelser og begikk en rekke mord, attentater og overgrep mot revolusjonære.

11. september 1973 slo imperialistene og de reaksjonære til. Mer enn 30.000 blei myrda, over 150.000 blei kasta i fengsel. Mange tusen sitter der ennå. En chilensk flyktning beskriver torturen som revolusjonære og progressive blir utsatt for, slik: «Den mest brutale og raffinerte tortur har blitt brukt, og blir fortsatt brukt som normal framgangsmåte ved forhør. Ulike internasjonale tribunaler har bl.a. pekt på følgende torturmetoder: Elektroder mot kjønnsorganet, analåpningen og i tannkjøttet, voldtekt foretatt av flere personer eller ved hjelp av dyr, nedsenking i bad fylt med ekskrementer eller olje, brenning med syre eller ild, forkrøpling, knusing av bein i kroppen, innesperring i metalltromme for å frambringe sprengt trommehinne eller galskap. I tillegg kommer den psykiske torturen med simulerte henrettelser, vold og tortur mot personer i nærvær av familiemedlemmer.» (Fra intervju i « Klassekampen»)

Vi må aldri glemme at dette skjedde, og måtte skje, fordi revisjonistene dominerte Folkefronten med sine reaksjonære teorier om fredelig overgang.

Den fascistiske militærjuntaen i Chile gikk til fotografen etter å ha gjennomført det blodige kuppet I1/9-73. Mannen med solbriller er general Pinochet. Han ble beskrevet som en upolitisk, jovial fembarnspappa. Idag kjenner vi ham som det chilenske folkets blodigste bøddel.

Revisjonistene er medansvarlige

Louis Corvalan sitter nå i fengsel i Chile. Revisjonistenes viktigste bidrag i «kampen» mot fascistene, er å kreve ham frigitt. Med dette forsøker de å dekke over denne foræderens og revisjonistenes forbrytelser mot folket i Chile.

Den feilaktige linja var tenkt ut i Sovjet og. spredd gjennom det falske «kommunistpartiet» som er et helt og fullt Moskvatro parti.

Et år før fascist-kuppet skrev formannen i revisjonistpartiet, Louis Corvalan: «1 følge forfatningen blander armeen seg ikke inn i politiske kontroverser... Det vil være dårskap å tro at de væpnede styrkene stiller seg likegyldige til det som er i tiden. De klassemessige og politiske innstillingene i det chilenske samfunnet strekker seg også til dem. Men tross disse motsetninger har de militære felles moralske vurderinger: respekt for forfatninger og lover, lojalitet mot den valgte regjeringen... Den nåværende situasjonen kan ikke fortsette i det uendelige. Men under de forholda som rår i vårt land, kan forandringene ikke gjennomføres i følge det klassiske mønsteret for revolusjoner. De kan kun gjennomføres innen lovens rammer, ved at man tar hensyn til utviklingen av armeens forståelse av sin rolle i det samfunn folket ønsker å bygge». (Internationell Revy 4/61972)

Dette skrev revisjonistane fer kuppet. Etter kuppet fortsetter de å spre sin reaksjonære linje. I en oppsummering av hva som har skjedd i Chile sier en av sjefsideologene i Kreml, Sobolev: «Erfaringene fra Chile har sin varige betydning ved at det her ble gjort et dristig og konstruktivt forsøk på å anvende de allmenne lovmessighetene i den leninistiske teori ved løsningen av konkrete historiske oppgaver i en fredelig utvikling av revolusjonen...

Revolusjonens nederlag beviser ikke at denne ideen er uholdbar... » (Ny dag, 75)

Det fascistiske blodbadet på en arbeiderklasse som revisjonistane hadde stilt forsvarsløs, kalles et «konstruktivt forsøk».

Ved å spre slike reaksjonære «oppsummeringer» får også «NKP» blod fra det chilenske folket på hendene.

Erfaringer fra den væpna revolusjonens vei.

Vi har sett på muligheten for å nå sosialismen på fredelig vis i Norge, og vi har gitt et par eksempler på hvordan det har gått i andre land der folket har stolt på denne linja. Litt seinere skal vi ta for oss hva andre såkalte sosialistiske partier i Norge mener om veien til sosialismen. Men først skal vi se på noen erfaringer fra den væpna revolusjonens vei.

Sovjetunionen - Bolsjevik-partiet leda en voldelig revolusjon

I 1917 leda bolsjevikene arbeiderklassen i Russland i væpna opprør. I oktober greip de statsmakta og oppretta proletariatets diktatur i Sovjet, det første proletardiktaturet som skulle vare over lengre tid.

I flere år måtte den unge proletarmakta i Sovjet forsvare seg med våpen i hånd. Kontrarevolusjonære krefter som støtta borgerskapet og tsaren forsøkte å knuse den sosialistiske staten. De imperialistiske statene sendte intervensjonsstyrker for å slå ned proletardiktaturet. Disse krigene varte i flere år før den Røde Hær vant en endelig seier.

Andre revolusjoner
Etter den første verdenskrigen blei det gjort revolusjoner og oppretta sosialistiske regjeringer flere andre steder i Europa, blant annet i Tyskland, Ungarn og Finland. Alle stedene klarte de reaksjonære i landet å knuse de sosialistiske regimene med vold.

Seier for Sovjetmakta

I Sovjet vant arbeiderklassen og de fattige bøndene seier fordi de var leda av et revolusjonært kommunistisk parti. I tillegg kunne revolusjonen utnytte det faktum at den første verdenskrigen raste for fullt.

209
Det første proletardiktaturet i historia var Paris-kommunen som blei oppretta i 1871. I over 2 måneder holdt arbeiderklassen i Paris makta i byen, før kommunen blei knust av kontrarevolusjonær vold.

Så lenge imperialistene sloss desperat mot hverandre, klarte de ikke å kaste seg over revolusjonen med full kraft. Dette gjorde at den nyfødte Sovjet-republikken fikk et kortvarig pusterom.

Det er mange årsaker til at de andre revolusjonene blei knust, og vi skal ikke drøfte dem her. I noen land var opprøret ikke leda av et virkelig konsolidert kommunistisk parti. I andre land klarte imperialistene å sette inn nok styrker til å knuse revolusjonen.

En ting kan vi likevel si. De utbytta massenes håp om sosialismen blei ikke knust fordi de gjorde opprør med våpen i hand.

Friedrich Engels' svar til alle dem som sa at Pariserkommunen tapte fordi arbeiderne greip til våpen, gjelder også her:

«Har disse herrene («de anti-autoritære)«) noen gang sett en revolusjon? En revolusjon er utvilsomt noe av det mest autoritære som finnes. Det er en handling der den ene delen av befolkningen tvinger sin vilje på den andre ved hjelp av geværer, bajonetter og kanoner - autoritære midler, om slikt finnes i det

hele tatt. Og hvis den seirende parten ønsker ikke å ha kjempet forgjeves, må den opprettholde sitt herredømme, ved hjelp av den gru som våpnene vekker hos de reaksjonære. Ville Pariserkommunen vart en eneste dag hvis den ikke hadde anvendt det væpnede folkets autoritet mot borgerskapet? Skulle vi ikke heller kritisere den for ikke å ha anvendt den i tilstrekkelig omfang?» (Fra Friedrich Engels: «Om autoritet».)

De kinesiske og albanske kommunistene hadde studert disse erfaringene fra Pariserkommunen og Sovjetrevolusjonen da de gjennomførte sine seierrike revolusjoner under og rett 'etter den andre verdenskrigen.

Kina - langvarig folkekrig

I Kina blei sosialismen gjennomført etter en langvarig folkekrig. I slutten av 20-åra blei det oppretta røde baseområder. Hele tida måtte de forsvare seg med våpen i hand. Da Kina blei angrepet av Japan, leda de kinesiske kommunistene en langvarig folkekrig mot dem. Etter at japanerne var drivi ut, kunne folket endelig nedkjempe de kontrarevolusjonære, og den nye Folkerepublikken Kina blei oppretta i 1949.

Albania - folkekrig mot fascisme

I Albania leda kommunistene folkekrigen mot de italienske og tyske inntrengerne og deres leiesvenner,

og kunne opprette proletariatets diktatur etter at Albania var frigjort på høsten 1944. I begge disse landa var kampen leda av et revolusjonært kommunistisk parti. Arbeiderklassen væpna seg og slo tilbake illusjonene om en « fredelig overgang til sosialismen», eller «fredelig nedkjemping av fascister og imperialister».

Kampen mellom de to veiene

Eksemplene vi har tatt fram, viser at bare dersom arbeiderklassen velger den væpna revolusjonens vei har de muligheten til å seire. Allerede Marx og Engels kjempa for dette synet mot de utopiske sosialistene (f.eks. Robert Owens' idrter) som hevda at veien til sosialismen gikk gjennom å overbevise borgerskapet om at kapitalismen måtte bli avskaffa. Om disse skrev Marx og Engels i «Det kommunistiske Manifest»:
«De forkaster ... enhver politisk, især enhver revoluforkaster ... enhver politisk, især enhver revolusjonær aksjon; de vil nå sitt mål på fredelig vis og forsøker ved hjelp av små eksperimenter, som selvfølgelig slår feil, ved eksempelets makt, å åpne veien for det nye samfunnsmessige evangelium».

Marx og Engels slo fast at den fredelige veien ikke kunne gi arbeiderklassen sosialisme. I «Det Kommunistiske Manifest» framstilte de overgangen til sosialismen slik: «Idet vi her har skissert de viktigste trinn i proletariatets utvikling, har vi fulgt den mer eller min- '; dre skjulte borgerkrig innenfor det bestående samfunn inntil det punkt hvor den bryter ut i åpen revolusjon og hvor proletariatet grunnlegger sitt herre-. dømme ved å styrte borgerskapet med makt.»

Kinas Kommunistiske Parti angriper revisjonistenes falske teorier

Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao Tsetung, som har summert opp erfaringene til den internasjonale arbeiderklassen, har forsvart det marxist-leninistiske synet synet på overgangen til sosialismen.
Etter kontrarevolusjonen i Sovjet, har teorien om den «fredelige vegen» igjen fått vind i seila.
På den 20. partikongressen til SUKP, forkasta Krustsjov linja til Lenin og Stalin om væpna revolusjon, og sa at «arbeiderklassen kan vinne en stabil majoritet i parlamentet, og forandre det fra et organ for borgerlig demokrati til et ekte innstrument for folkeviljen. I et slikt tilfelle vil denne institusjonen (altså parlamentet, red.), som har tradisjoner i mange høytutvikla kapitalistiske land, kunne bli et organ for virkelig demokrati, demokrati for det arbeidende folket»
Krustsjov forkasta altså uten videre den marxistleninistiske teorien om statens klassekarakter, og så helt bort fra at all erfaring har vist at borgerskapet vil gå til voldelig angrep på arbeiderklassen om den forsøker å innføre sosialismen.
Krustsjov fikk svar. De kinesiske og albanske kommunistene plukket raskt fra hverandre «nyskapningene» hans, og slo fast at det var revisjonisme i ny frakk, teorier som hjalp borgerskapet til å beholde makta. I en artikkel fra 1968 summerer de kinesiske kommunistene opp revisjonistenes argumenter om fredelig overgang» slik:

«Marxismen-leninismen har alltid åpent forkynt at den voldelige revolusjonen er uunngåelig. Den har pekt på at det grunnleggende spørsmål for proletariatets revolusjon, er å følge den voldelige revolusjons spor, gripe den politiske makt i væpnet kamp og opprette proletariatets diktatur. Vår store leder Formann Mao Tsetung har sagt : «Revolusjonens sentrale oppgave og dens høyeste form er makterobringen med våpen i hånd, dvs, at spørsmålet løses ved krig.» Han har også sagt: «Politisk makt vokser ut av geværmunningen. » Disse berømte tesene av Formann Mao har allmenn gyldighet.
Den sosialistiske Oktoberrevolusjon fant sted i russtand for femti år siden. Det var en stor revolusjon hvor det «å løse problemet med krig» og proletariatets maktovertakelser gjorde det klart for folket i alle land at den væpnete kamp er den eneste vei proletariatet kan gå for å ta makten og gjennomføre overgangen fra kapitalisme til sosialisme. De moderne sovjetrevisjonister fra Krutsjov til Bresjnev og Kosygin og andre av samme type har begått forræderi mot Oktoberrevolusjonens vei, forrådt marxismenleninismen, benektet den allmenngyldige betydningen av Oktoberrevolusjonens vei, gått imot voldelig revolusjon, og forfektet «fredelig overgang» fra kapitalisme til sosialisme. På SUKPs 20.kongress i 1956 la Krustsjov fram linjen for « overgang til sosialismen langs den parlamentariske vei,» dvs. «fredelig overgang». Bresjnev, Kosygin & Co. har overtatt hver smitt og smule av dette.

Under påskudd av at proletariske partier må ha en «fleksibel taktikk» og at styrkeforholdet mellom klassekreftene har forandret seg, har de hevet « fredelige former for kampen» og «fredelige metoder i kampen» for overgangen til sosialismen opp i skyene. De har påstått at « den parlamentariske vei kan være en form for fredelig utvikling av revolusjonen» uten at proletarietet griper makten, tuten proletariatets direkte ledelse».»

De kinesiske kommunistene avslutter artikkelen med å slå fast at sosialismen ikke kan vinnes uten borgerkrig og at teorien om den « fredelige veien» er en teori som tjener kapitalismen:
«Umiddelbart før Oktoberrevolusjonen advarte den store Lenin folket om at den borgerlige stat kan «ikke bli avløst av proletariatets stat (proletariatets diktatur) gjennom 'bortdøen', men som alminnelig regel,, bare gjennom en voldelig revolusjon». I året etter Oktoberrevolusjonen understreket han om og om . igjen at den voldelige revolusjon var uunngåelig nødvendig. Han snakket om «borgerkrig, som ikke en `eneste stor revolusjon i historien har greid seg uten, og uten hvilken ikke en eneste virkelig marxist kunne tenke seg overgangen fra kapitalisme til sosialisme».

I motsetning til dette har den sovjetrevisjonistiske herskerklikken hengjtt seg til alt slags tomt prat om «fredelig overgang» og om muligheten for at arbeiderklassen kan «vinne makten uten borgerkrig». Den skjønnmaler borgerskapet, og sier at det muligens «gir fra seg makten fredelig». Ved å opptre som agenter for den slags revisjonistisk gift, har klikken tilmed gjort seg stor umake med å skildre Oktoberrevolusjonen som en «fredelig revolusjon». Hva er dette om ikke et skamløst forræderi mot den store Lenin og Oktoberrevolusjonens sak?
Denne streikebryterbanden i Kreml har oppdaget et påskudd for sin linje for «fredelig overgang» i det såkalte endrede styrkeforhold mellom klassene i de siste få tiår. Men historien viser ubarmhjertig at i de 50 lange åra etter Oktoberrevolusjonen har det ikke forekommet noen tilfelle av «fredelig overgang» fra kapitalisme til sosialisme i et eneste land. Tvert imot, den viser at de kommunistiske partiene j mange land har forårsaket alvorlige tilbakeslag for revolusjonen ved at de har viklet seg inni «fredelig overgang». Ved å slå inn på den «parlamentariske vei» har Maurice Thorez i Frankrike, Palmiro Togliatti i Italia og deres med revisjonjster forspilt seierens frukter som folket i disse to land erobret i væpnet kamp under siste verdenskrig, og lemlestet den utmerkede revolusjonære situasjon.

Alle disse erfaringene og lærdommene fra fortida avslører ubarmhjertig Khrustsjov, Bresjnev, og en håndfull andre degenererte individer Kosygin som en bunt politiske svindlere som ikke har noe til felles med «trofaste arvtakere» til Oktoberrevolusjonen. Det er krystallklart at deres «fredelige overgang» ikke er annet enn motstand mot revolusjonen og trygging av kapitalismen i den kapitalistiske verden.» («Om avvisning av den moderne revisjonismen», Oslo 1968.)

Den økonomiske «frigjøringa»

De kinesiske kameratene hadde også advart folka i Asia, Afrika og Latin-Aurerika mot den fredelige veien for å bli kvitt imperialistene og de reaksjonære. Allerede i 1963 avviste de den økonomiske veien til frigjøring, den veien som revisjonistene i Sovjet og Chile fikk Folkefronten der til å føre:
«SUKPs ledelse har også forsøkt å skape den teorien at den nasjonale frigjøringskrigen har kommet inn i et nytt «stadium», hvor de økonomiske oppgavene er de viktigste. Argumentene deres er at mens «kampen tidligere blei ført i hovedsak på det politiske området» så har den økonomiske kampen i dag blitt den « sentrale oppgaven» og «den avgjørende lenka i den videre utviklinga av revolusjonen».
Den nasjonale frigjøringsbevegelsen har kommet inn i et nytt stadium, men dette er på ingen måte den slags «nye stadium», som ledelsen i SUKP skildrer. I det nye stadiet har den politiske bevisstheten hos Asias, Afrikas og Latin-Amerikas folk nådd et høyere nivå enn noensinne før, og den revolusjonære bevegelsen velter fram med en intensitet som man aldri har sett maken til. De krever ivrig å bli kvitt imperialismen og dens takeiers krefter i sine egne land og kjemper for full politisk og økonomisk uavhengighet. Den første og viktigste oppgaven for disse landene, er stadig å utvikle kampen mot imperialismen, den gamle og nye kolonialismen og deres lakeier. Denne kampen føres stadig med stor bitterhet på de politiske, økonomiske, militære, kulturelle, ideologiske og på de andre områdene. Og kampen på alle disse områdene får sitt mest konsentrerte uttrykk i den politiske kampen, som ofte uunngåelig utvikler seg til væpna kamp når imperialistene griper til direkte eller indirekte undertrykking med hjelp av våpen.»

(Fra Nykolonialismens forsvarer», kommentar nr. 4 i den store polemikken,

kommerpd Forlaget Oktober).

DNA og reformveien

Ved festlige anledninger erklærer DNA seg for sosialismen.
De ønsker å gjennomføre en demokratisk sosialisme». et skal ikke mange undersøkelser til for å se at DN - edelsev overhodet ikke er interessert i å gjennomføre sosialismen. Tvert om, de er interessert i å beholde kapitalismen. Årsaken til dette, er som vi s9 i det første møtet, at ledelsen i DNA er monopol-kapitalister som utbytter den norske arbeiderklassen (jfr. også møte 6.)
DNA har hatt mange sjanser til å «gjennomføre sosialismen på fredelig vis.» De har hatt regjeringsmakta og klart flertall på Stortinget i årevis. Hva har de brukt det til? Til å få Norge inn i NATO, til å innføre unntakslover, til å arbeide for norsk deltakelse i EEC, til å bruke tvungen voldgift mot streiker, til å ruste opp politle, militæret, etterretningsvesenet.
DNA er interessert i flere statsbedrifter. Det ønsker de fordi de sjøl har fordeler av det. Men statsbedrifter er ikke sosialisme. En bedrift leda av den kapitalistiske staten utbytter arbeiderne like hardt som en vanlig privat-kapitalistisk bedrift. Arbeiderklassen blir fratatt overskuddet, merverdien. Kapitalistene og deres stat bruker den.

SFs syn på revolusjonen

Den viktigste forløperen til SV var SF (Sosialistisk Folkeparti). Vi skal derfor se litt på SFs syn på overgangen til sosialismen. I studiemateriellet til SF kom mer dette synet fram:

«En grunnleggende omveltning hvor makta over kapital og produksjonsmidler går over fra en klasse til en annen innebærer selvsagt tvang og at borgerskapet
nå må bøye seg for folkets vilje. Ingen herskende klasse gir godvillig makta fra seg. En sosial revolusjon er derfor klassekamp i en svært vidtgående form. På .
den annen side kan en altså ikke si noe allment om graden av makt- og voldsbruk, fordi det vil være bestemt at særtrekkene ved den historiske situasjonen.

Med unntak for absolutte pasifister og sykelige voldstilhengere, hat vel de fleste sosialisters holdning til voldsbruk vært denne: Vi ønsker ikke voldsbruk, men
dersom dette er nødvendig, vil vi forsvare oss. Det uenigheten har stått om er hvor sannsynlig og hvor uunngåelig dette er.

Enkelte sosialister hevder at vold er både sannsynlig og uunngåelig fordi arbeiderbevegelsens historie og samlede erfaring viser at sosialismen ikke kan gjennomføres på annen måte. Til dette vil vi svare: Det er riktig at alle tidligere revolusjoner er blitt gjennomført med vold. Men av det kan vi ikke slutte at vold er sannsynlig og uunngåelig hos oss. Vi kan ikke slutte at det er umulig å gjennomføre sosialismen hos oss, fordi alle revolusjonsforsøk i industrialiserte land til nå har vært mislykkede. Like lite kan vi slutte at overgangen til sosialismen må bli voldelig, fordi den. har -vært det i andre land. Vår oppgave er ikke å være spåmenn om en fjern framtid, men å engasjere de breie lag av folket i den antikapitalistiske kampen, og arbeide for at overgangen til sosialismen så langt det står til oss, ikke blir preget av vold.»

(Fra «Marxismens teori og sosialistisk strateei. 1973

SFerne viker unna å ta stilling. De.lukker øya for all undertrykking retta mot arbeiderklassen og det arbeidende folket i Norge. De lukker øya for alle internasjonale erfaringer. På denne måten gir de folk inntrykk av at det er mulig å opprette et: sosialistisk Norge på fredelig vis.

SVs syn på overgangen til sosialismen

Det samme synet preger også SVs behandling av dette spørsmålet. Stilen er mer svulstig og «revolusjonær» her. Vi siterer hele utdraget om overgangen til sosialismen, slik det blei vedtatt på samlingskongressen i Trondheim 16. mars 75:

Fredeleg overgang til sosialismen, makt og motmakt
J2. Striden mellom det arbeidande folket og kapitalistklassen er ein kamp om makt. Ingen rådande klasse gir godvillig frå seg makta si. Derfor kan kapitalmakta berre brytast ned ved ei sterkare motmakt. Berre ei levande sosialistisk masserørsle med sterke organisasjonar, med samhald og ei velutvikla politisk medvit kan skape ei slik makt.
33. Den herskande klassen i mange andre land har brukt kupp, valdsmakt, innblanding frå utanlandske krefter og undertrykking for å hindre sosialismen i å vinne fram. Den har avskaffa dei demokratiske rettane, brukt militærapparatet og starta borgarkrig. Noreg har derimot hatt ei etter måten fredeleg og demokratisk historie. Striden mellom klassane har ikkje vore prega av valdsbruk, jamvel om det fins døme ein kan vise til. Denne tradisjonen vil partiet byggje vidare på i arbeidet sitt for sosialismen. Partiet vil forsvare og verne om dei demokratiske rettane, motarbeide vald og våpenbruk og arbeide for ein fredeleg overgang til sosialismen i Noreg.
34. Men alle sosialistar må og vere budde på at kapitalismen kan sette inn valdsapparatet sitt mot ei veksande sosialistisk masserørsle. Partiet vil gjere alt det kan for at sosialismen skal bli innført i Noreg med fredelege middel. Men til sist er det styrkeforholdet i klassekampen og dei internasjonale tilhøva som avgjør om kapitalistklassen vil gi frå seg makta. Det vil skape betre vilkår for ein fredeleg overgang til sosialismen om den sosialistiske haldninga hos soldatane vert sterkare, om ein bryt med NATO og får til ei demokratisk styring av militærstellet som bryt med den autoritære kommandostrukturen. Faren for inngrep frå den internasjonale monopolkapitalen minkar og om Noreg blir meir sjølvforsynt og økonomisk mindre avhengig av andre land. Men sosialistane vil,; ikkje la borgarskapet stogga ei sosialistisk masserørsle med våpenmakt. Dei vil syte for at slik valdsbruk blir møtt med nødvendig motmakt frå arbeidarklassen.
35. I den revolusjonære kampen for sosialismen må ein halde på prinsippet om at alle menneske har rett til å arbeide for meiningane sine. med demokratiske middel, utan å bli straffa eller utsette for vald. Men arbeidarklassen må ikkje halde seg passiv dersom borgarskapet grip til valdsbruk. Arbeidarklassen må skaffe seg styrke nok til rådsnart og effektivt å slå attende ein organisert kontrarevolusjon.»

Kjerna i dette er at reaksjon og vold er noe som hører andre land til. I Norge har forholda alltid vært idylliske. Dette vil partiet bygge på, og dermed arbeide for en fredelig overgang til sosialismen.
Alt snakk om motmakt, at vi ikke skal holde oss passive dersom kapitalistene griper til voldsbruk, osv., er bare å kaste blår i øya på folk. Det er bare fikenblader, innrømmelser til enkelte revolusjonære innafor SV som forstår at væpna revolusjon er uunngåelig.

SV stoler på borgerskapet

SV-programmet gir inntrykk av at det går an å stole på det norske borgerskapet. Det har godtatt det bildet som blir gitt i lørdagsintervjuer i borgeravisene. Her står monopolborgere fram som smilende sportsmenn
og familiefedre. Men hele den glatte og kultiverte fasaden skjuler utbytting og undertrykking av det arbeidende folket. Det skjuler maskinpistolene og
stridsvognene. Dersom ikke denne linja blir nedkjempa i arbeider
klassen, vil de norske arbeiderne stå like forsvarsløse som sine indonesiske og chilenske kamerater. Etter mordene, etter kuppet,. etter konsentrasjonsleire, hjelper det lite å si at vi ikke skal være passive dersom
borgerskapet griper til vold.

«NKP»s syn på revolusjonen

«NKP» skiller seg ikke ut i denne sammenhengen annet enn på negativt vis. De deltok i SVs samlingskongress og var med å vedta SVs prinsipp-program. Som om dette ikke skulle rekke, skal vi sitere fra deres eget prinsipp-program vedtatt i 73:

«Et demokratisk statsapparat må skapes»

«Norges Kommunistiske Parti ser en sosialistisk republikk som en historisk naturlig statsform for vårt land.

Norge er et land som har en lang parlamentarisk tradisjon. Stortinget har spilt en sentral rolle i vår historie. I mange år har det vært landets nasjonale og demokratiske sentrum. Også i den videre demokratiske utviklingen og under den sosialistiske omformingen vil Norges Storting spille en sentral rolle.
Men sosialismen kan ikke gjennomføres uten den politiske kraft som ligger i arbeiderklassens og folkets kamp utenfor Stortinget, den utenomparlamentariske massekampen. Å bygge opp sosialismen er ikke en sak bare for et enkelt parti eller en enkelt klasse. Hele det arbeidende folk må være med i den sosialistiske omformingen av samfunnet. Flest mulig organisasjoner må delta aktivt i den direkte ledelsen for å sikre et demokratisk styre og hindre byråkratisering av statsog samfunnsledelsen. Som uttrykk for folkeviljen vil nye organer og organisasjoner oppstå og sikre et balansert forhold mellom demokrati nedenfra og hensiktsmessig sentralisme gjennom statsorganenes landsomfattende virke.
Arbeiderklassen og dens forbundsfeller må sette inn et parlamentarisk flertall i Stortinget som gir de nødvendige lover for å overføre alle utslagsgivende produksjonsmidler til samfunnseie og beskytte den sosialistiske eiendom.»

«Overgangen til sosialismen»

«All erfaring viser at den herskende klasse ikke frivillig gir fra seg makten. Når den føler sitt herredømme truet, går den til angrep på folkets demokratiske rettigheter og viker ikke tilbake for å sette selv et begrenset borgerlig demokrati ut av kraft. Flere eksempler fra den senere tid viser at den heller ikke viker filbåke for å ta i bruk åpne, fascistiske metoder, gjennomføre militær regi, organisere borgerkrig og begå åpent landsforræderi ved å tilkalle fremmede tropper for å slå ned sitt eget folk.
Kommunistene har lært at det gjelder i tide å avskjære monopolborgerskapet mulighetene til å foreta slike reaksjonære og folkefiendtlige handlinger. Nyfascistiske tendenser må derfor stoppes i tide og møtes med bred demokratisk offensiv. Enhver hindring som søkes lagt i veien for demokratisering av samfunnet, uansett hva den begrunnes med, må konsekvent bekjempes. Den progressive demokratiseringsprosessen mot sosialismen skal fritt kunne utfolde seg.
Kommunistene vil en : fredelig overgang til sosialismen, en overgang uten blodsutgytelse og borgerkrig. NKP vil gjøre alt som står i partiets makt for i samarbeid med andre progressive og revolusjonære demokratiske krefter å legge de politiske vilkårene filrette for en slik overgang. Ved stadig 9 være på offensiven for å utvide demokratiet, ved resolutt å sette inn den organiserte styrke arbeiderklassen og dens forbundsfeller rår over gjennom sin nøkkelstilling i produksjonen og i samfunnslivet ellers, kan mulighetene for en fredelig overgang til sosialismen bli til virkelighet.»

Dette er et program som er et revisjonistisk parti verdig. Her lukker de øya for alt. Ingen løgner blir for grove når de skal forsøke å tekkes borgerskapet. Stortinget er «demokratisk». Sosialismen skal gjennomføres gjennom at et parlamentarisk flertall i Stortinget ....gir de nødvendige lover». Henvisningene til borgerskapets bruk av vold, < i den senere tid» er også her bare et fikenblad.

SV og «NKP» følger Krustsjovs vei

Disse utdraga skulle være nok til å vise at «NKP» og SV liksom SF tidligere, følger den veien som Krustsjov streka opp på den 20.partikongressen i Sovjet i 1956. De forsvarer de moderne revisjonistenes linje. De tilhører i dette spørsmålet de som førte folkets kamper til blodig nedslaktning i Chile og Indonesia.

Hva er en revolusjonær situasjon?

«Folket og bare folket er den drivkraft som lager verdenshistoria». «Vi har alltid hevdet at revolusjonen må støtte seg på folkemassene. »

(Mao Tsetung.)

De arbeidende massene med arbeiderklassens parti i spissen må gjennomføre revolusjonen når tida er moden.
Men når er tida moden? Når inntreffer en revolusjonær situasjon? Lenin forklarer en revolusjonær situasjon slik:

«Revolusjonens grunnlov som er blitt bekrefta av alle revolusjoner og særlig av de tre revolusjonene i det tjuende århundrede, er følgende: For at revolusjon skal finne sted, er det ikke nok at de utbytta og undertrykte massene innser at det er umulig å leve på den' gamle måten og krever forandringer.. For at revolusjonen skal finne sted, er det nødvendig at utbytterne ikke klarer å leve og herske på den gamle måten;". lenger. Det er bare når ude lavere klassene» ikke ensker å leve på den gamle måten og de «øverste klassene» ikke kan fortsette på den gamle måten, at ~revolusjonen kan seire. Denne sannheten kan vi si med andre ord: Revolusjon er umulig uten ei lands- å omfattende krise (som omfatter både de undertrykte og undertrykkerne). Det betyr at for at en revolusjon skal finne sted, er det for det første viktig at størstedelen av arbeiderne (eller i hvert fall flertallet av de klassebevisste, tenkende og politisk aktive arbeiderne) fullt ut innser at revolusjonen er nødvendig og at de bør være forberedt på å dø for den. For det andre er det viktig at den herskende klassen gjennomgår ei regjeringskrise, som trekker også de mest tilbakeliggende massene med i politikken (typisk for alle ekte revolusjoner er ei rask, tidobbel og til og med hundredobbel økning i antallet representanter for de arbeidende og undertrykte massene - som hittil - har vært apatiske -men som har evner til å føre politisk kamp), ei krise som svekker regjeringa og gjør det mulig for de revolusjonære å styrte den raskt.»

(« Venstrekommunismen - en barnesjukdom» Oktober s. 162)

Revolusjonære situasjoner i Norge: 1917-18

I Norge har det vært to revolusjonære situasjoner.. Den første var i 1917-18. I 1916-17 herja dyrtida i landet, og matsituasjonen blei stadig verre for arbeiderklassen. Arbeiderorganisasjoner fra hele landet krevde at det måtte gjøres noe drastisk. Den 6.juni var det full arbeidsnedleggelse for alle LO-medlemmer, og store demonstrasjoner. Arbeiderklassen var forbitra. Det ønska å slåss, og regjeringa kom bare med skambud. Dette fikk harmen til å øke.

I denne situasjonen blei arbeiderklassen forrådt. Ledelsen i LO og DNA avblåste kampen. De nedla dyrtidsaksjonen. De nekta å avholde arbeiderkongresser som skulle drøfte hva som måtte gjøres, og de nekta å erklære generalstreik.

Arbeiderne lærte av Oktoberrevolusjonen

Dette var ei grundig lekse for arbeiderklassen. En annen lærdom fikk den da proletarene i Russland gjennomførte en vellykka revolusjon.
Det blei satt i gang et stormangrep på ledelsen i DNA, forræderne blei kasta på landsmøtet i 1918. DNA blei erklært for et revolusjonært klassekampparti, og blei meldt inn i Den tredje internasjonalen. i 1919. (Jfr. møte 6)
Tidlig i 1918 begynte arbeiderne å danne arbeiderråd. Initiativet blei tatt i treforedlingsindustrien i Drammensvassdraget og i jernindustrien i Kristiania (Oslo). Forma på disse råda var en kopi av de russiske sovjetene (råd), og en del av initiativtakerne tenkte at de kunne bli grunnlaget for revolusjonen i Norge. På rådas landskonferanse mars 1918, blei denne revolusjonære målsettinga slått fast. I vedtaket fra konferansen heter det:
«Denne krise kan ikke løses innenfor rammen av det nuværende samfunnssystem - og dyrtid, hungersnød og arbeidsløshet vil alltid være proletariatets følgesvenner i det nuværende samfunn. Som utviklingen nu går, kan vi også forutsette en ytterligere tilspissing av krisen, der gjør arbeidernes hele overtakelse av samfunnsmakten til en tvingende nødvendighet.
En sådan situasjon gjør det nødvendig for arbeiderrådene som representant for hele den arbeidende klasse å overta kontrollen av industrien, landbruket, fiskeriene, transportvesenet og omsetningen likesom hele den sosiale og administrative makt blir å legge i rådenes hender. »
Råda ebba ut etter ei tid, og den herskende klassen klarte å stabilisere situasjonen. Det kom ingen revolusjon. Årsaka var at arbeiderklassen ikke hadde noe redskap til å lede seg.

Mulighet for revolusjon: 1944-45

Den nazistiske undertrykkinga i 1940-45 var inderlig forhatt av den norske arbeiderklassen og av det arbeidende folket. Samtidig var det to linjer som sto i skarp strid med hverandre om hvordan motstanden mot nazismen ,og dens støttespillere skulle føres. DNA-ledelsen og resten av borgerskapet gikk mot all motstand som kunne skade de materielle interessene til den tyske imperialismen i Norge. De lanserte den «passive» motstandslinja, og ba folk vente til engelskmennene kom og «frigjorde» dem. De oppretta Milorg for å få kamplystne patrioter, særlig ungdom, under kontroll så de ikke skulle sette den passive linja og kapitalens profitter i fare.
«NKP»-ledelsen var dominert av folk som sto for ei revisjonistisk linje. Trass i strålende innsats fra enkeltpersoner i partiet, var det partiledelsens linje å samarbeide med DNA.

Mot den passive linja sto krefter i «NKP» og alle revolusjonære fram med propaganda for aktiv kamp, sabotasjeaksjoner og geriljakrig.

Vinteren og våren 44 blei motstanden i folket så sterk at borgerskapet holdt på å miste grepet. Situasjonen var helt ustabil. Det var titusener av ungdommer på skauen' som ville slåss med våpen i hand mot nazistene. Milorg hadde vanskeligheter med å holde dem i sjakk. Tyskerne var i ferd med å miste kontrollen over landet.
For å vinne kontrollen over de kamplystne, måtte borgerskapet til og med gå inn for enkelte sabotasjeaksjoner.

I denne situasjonen, hvor folkets væpnete motstand vokste, og situasjonen glei ut av hevda på borgerskapet, sto arbeiderklassen uten en virkelig fortropp som kunne lede kampen for revolusjonen.

Revolusjonære situasjoner i framtida

Hva vil skje i framtida? Vi har allerede på forrige møte drøfta mulighetene for krig og mulighetene for okkupasjon av Norge. Vi har vist at kommunistene da må arbeide for å utvikle krigen mot inntrengerne til en krig mot hele det kapitalistiske systemet. Derfor kan vi slå fast at ved en okkupasjon av Norge vil det bli skapt en revolusjonær situasjon i landet.

Dette betyr hverken at vi kommunister ønsker en invasjon for å få «anledning til å gjøre revolusjon», eller at det er sikkert at en slik revolusjonær situasjon vil føre til seier for sosialismen.

Lenin advarer oss mot å tro at vi kan vite nøyaktig hva som vil skje i framtida. «Historia i sin helhet og særlig historia til revolusjonene, er alltid rikere innholdsmessig, mer variert, mer mangfoldig, mer levende og sinnrik enn sjøl de beste partiene, de mest klassebevisste fortroppene i de mest framskredne klassene kan forestille seg», sier han (« Venstrekommunismen - en barnesjukdom, Oktober s. 173).

Vi må derfor ikke forgape oss i ett framtidsperspektiv. Vi må være forberedt på at en situasjon kan avløse en annen raskt og uventa.

Den revolusjonære situasjonen og seieren i kampen

Revolusjonære situasjoner vil oppstå på nytt og på nytt i et kapitalistisk samfunn. De kommer som ei følge av de objektive lovmessighetene som kapitalismen utvikler seg etter. Dette har vi drøfta i de tre første møtene i denne boka.Slike situasjoner oppstår enten vi ønsker dem eller ikke.

«Seier eller nederlag i krigen bestemmes utvilsomt i det vesentlige av de militære, politiske og økonomiske forhold, og av naturvilkår på begge sider», sier Mao Tsetung (Sitatboka s.124, ny, utg.) Og han fortsetter: «Men ikke bare av disse ting. Utfallet av krigen bestemmes dessuten av hver sides subjektive evne til å lede krigen. I sine bestrebelser for å vinne krig kan en militærstrateg ikke overskride de grenser som trekkes opp av de materielle forutsetningene, men innenfor disse grenser kan og må han gjøre alt han kan for å vinne. Og selv om skueplassen for en militærstrategs virksomhet er bygd på de objektive materielle forholdene, så kan han sette i scene mange fargerike, imponerende og storslagne stykker på denne arenaen. »

Den revolusjonære situasjonen innebærer ikke seier i kampen for sosialismen, men muligheter for seieren. Bare dersom et kommunistisk parti kan lede kampen på riktig vis, er det mulig å nytte de mulighetene som den revolusjonære situasjonen skaper.

Spørsmål til diskusjon:

1. På den ene sida sier vi at det er en objektiv lov at sosialismen vil seire. På den andre sida oppfordrer vi folk til å sloss for sosialismen. Står dette i motstrid til hverandre?

2. Vi kommunister sier at Norge bare kan bli sosialistisk gjennom en væpna revolusjon. SV og « NKP» sier at det er mulig å innføre sosialismen på fredelig vis f.eks. vedflertall i Stortinget. Hvem har rett?

3. Hvorfor er det nødvendig for kommunister og revolusjonære å ha en skikkelig sikkerhetspolitikk? Hva kan dere gjere for å styrke sikkerheten i studiegruppa deres?