Krise i kapitalismen

• Dagens krise vil bli dyp
• Hva er krisenes årsak?
  • Hva er profitt?
  • Hva skaper profitt?
  • Profittraten synker
  • Banker, aksjer, obligasjoner og lignende
  • Hva er en aksje?
  • Hva er obligasjoner?
  • Finanskapitalen
  • Økonomiske bobler
• Dollarens betydning
• Dagens krise
  • Terra-saken
  • Hvordan dagens krise kommer som følge av «løsninga» på forrige krise («dot.com-krisa»)
  • Svindel og boble i obligasjonsmarkedet
• Kapitalismen trenger nye markeder
  • Den andre verdenskrig
  • Sammenbruddet i øst
  • Krigen mot Jugoslavia
  • Afghanistan, Irak, Iran? Nord-Korea? Venezuela?
• Løsning på krisa i sikte?

Dagens krise vil bli dyp

Det er som sagt alltid vanskelig å fastslå hvor dyp ei krise vil bli, men vi veit nok til at vi med relativt stor grad av sikkerhet kan fastslå at denne krisa vil bli dyp.

Hva er krisenes årsak?

Det er ikke mulig å forstå slike økonomiske kriser som den verden nå går inn i uten å forstå de grunnleggende lover og regler som gjelder i kapitalismen, og som Karl Marx oppdaget og har beskrevet i sitt livsverk, Kapitalen. Vi vil her gi et kort riss av de viktigste elementene som forklarer det kapitalistiske systemet, og hvordan dette slår ut i dagens krise. Det vil ikke bli plass for utførlige forklaringer, så folk som blir sittende igjen med spørsmål i vår raske og skissemessige gjennomgang vil vi henvise til Kapitalen, til studiesirkelmateriale eller lignende. Du vil finne noe på Tjen folkets økonomisider.

Varer og verdi Hva er en vare? Dette er det grunnleggende spørsmålet Marx stiller innledningsvis i første kapittel i Kapitalen. Først forklarer han forskjellen på bruksverdi og bytteverdi. Bruksverdien sier noe om hva varen kan brukes til, bytteverdien sier hvor mye man mener varen er verdt i kroner og øre.

Marx konkluderer med at en vares (bytte)verdi bestemmes utfra hvor mye samfunnsmessig nødvendig arbeid som skal til for å lage varen (dette kalles «verdiloven»). Ut fra dette finner han så ut at kapitalistenes profitt stammer fra utbytting av arbeidskraft. Vi skal stoppe litt opp ved begrepet profitt. Dette er ett av flere nøkkelbegreper som er nødvendige for å kunne forstå hvorfor kapitalismen alltid vil føre til kriser.

Hva er profitt?

En tradisjonell industrikapitalist tjener penger ved at han kjøper maskiner, fabrikklokaler, råvarer og arbeidere. Alt dette kalles kapital. Inni denne fabrikken lager arbeiderne ved hjelp av disse råvarene og maskinene varer som kapitalisten så selger. Etter salget har kapitalisten samlet mer penger enn det han har brukt på å betale for maskinene, fabrikklokalene, råvarene og arbeiderne. Disse ekstrapengene han sitter med etter salget av de ferdige varene som er blitt produsert kalles «profitt».

Hva skaper profitt?

Hvor kommer de ekstra pengene som kapitalisten har tjent på dette salget fra? Etter at råvarene (og/eller halvfabrikata og så videre) har blitt bearbeidet til nye produkter av arbeiderne i fabrikken, har de fått en høyere verdi enn de hadde før. Denne «merverdien» som har oppstått kommer fra nettopp arbeidet til arbeiderne i fabrikken. Det er det menneskelige arbeidet som skaper verdi (eller nærmere bestemt bytteverdi – «bytteverdi» er varens verdi i det øyeblikk varen omsettes på et marked)!

Omkostninger for maskiner, råvarer og så videre blir også bestemt av hvor mye arbeid det tar å framstille og drifte dem, så det er summen av alt dette som bestemmer varens verdi, ikke bare det konkrete arbeidet til arbeiderne i «vår» fabrikk i dette eksemplet. Men disse maskinene og råvarene er allerede betalt. Profitten for «vår» kapitalist i vårt eksempel stammer fra vår kapitalists arbeidere. Vi kan med dette fastslå at kapitalistenes profitt oppstår gjennom utbytting av arbeidernes arbeidskraft. (Arbeidskrafta (menneskene/arbeiderklassen) byttes ut med penger, mer penger enn menneskene/arbeiderklassen trenger for å opprettholde livet).

Profittraten synker

Som nevnt er det slik at kapitalisten er avhengig av å få mer penger ut enn de han putter inn, ellers blir det meningsløst for kapitalisten å starte hele ballet. Kapitalisten må ha profitt, og han jakter etter maksimal profitt. Men som vi har sett er det slik at det kun er det menneskelige arbeidet som skaper verdi. Maskinene skaper ikke verdi. I takt med økende rasjonalisering er det slik at det blir stadig mindre arbeid som skal til for å produsere hver enkelt vare.

En stadig økende del av utgiftene for kapitalisten går til maskiner, fabrikklokaler og råvarer, og stadig mindre til å ansette arbeidere. Dette er en prosess som den enkelte kapitalist ikke kan velge bort. Skal han overleve, må han produsere minst like effektivt som konkurrentene. Men i takt med dette synker også profittens kilde: det menneskelige arbeidet. Over tid synker profittratene (andelen profitt av investert kapital). Dette kalte Marx «Loven om profittratens tendens til å falle». Men dette er altså én tendens, det er også motvirkende tendenser.

Kapitalen prøver stadig å komme forbi problemene med profittratens fallende tendens, men på en slik måte at problemene kommer tilbake, og da i enda større skala. Vi skal komme tilbake til dette i forhold til dagens krise.

Banker, aksjer, obligasjoner og lignende

Så langt har vi sett på et veldig grunnleggende og enkelt eksempel. Men det er sjølsagt mer med kapitalismen enn det vi har sett så langt.

Det er blant annet slik at det å starte en kapitalistisk bedrift i dag normalt krever veldig store pengesummer. Her er det begreper som aksjer og obligasjoner kommer inn. En kapitalist som starter opp eller utvider en bedrift trenger mye penger. Det kan han skaffe seg gjennom lån og/eller gjennom å registrere foretaket som et aksjeselskap, og gjennom dette få tilgang til flere penger.

Hva er en aksje?

En aksje er en andel i et aksjeselskap. Når du kjøper en aksje, kjøper du en liten del av en bedrift. Aksjeutbytte utbetales utfra hvor mange aksjer du har, og selvsagt utfra hvor stor profitten til bedriften er.

Hva er obligasjoner?

Obligasjon er et rentebærende gjeldsbrev som sier at utsteder skylder innehaveren penger. Når man kjøper obligasjoner, så kjøper man på en måte et lån: Man låner på en måte ut pengene sine, og så får man renter på dette lånet. Obligasjoner blir normalt regnet som tryggere investeringer enn aksjer. Obligasjoner kan man kjøpe og selge på Oslo Børs. Statens pensjonsfond – Utland (Det såkalte oljefondet) har plassert 60 % av sine investeringer i obligasjoner og 40 % i aksjer.

Finanskapitalen

Gjennom dette har det utviklet seg det som heter finanskapital. Ofte fremstilles dette som helt separat fra industrikapital, men egentlig er de sterkt bundet sammen, og det er også vanlig at større kapitalister er innblanda i begge deler. Verdien på en aksje bestemmes av verdien på selve selskapet aksjen er i. I dag er det slik at prisene på aksjene derimot varierer utfra forventa utvikling for selskapet. Dersom en forventer at selskapet vil gå bra, så stiger prisene, og motsatt for selskaper det går dårlig med. Dette fører til at mange spekulerer i disse prisvariasjonene (aksjespekulanter) og kan tjene penger på å forutse utviklinga – og dessuten triksing og miksing. Her er det et kraftig psykologisk element. Det samme gjelder for obligasjoner.

Økonomiske bobler

Som sagt er psykologi et viktig element. Det finnes et stort sjikt med spekulanter som ikke forholder seg til de objektive verdiene til aksjene de kjøper. De forholder seg til prisstigningen i seg selv og satser på at de finner en større idiot som kjøper aksjene senere for en høyere pris. Sistemann blir sittende igjen med svarteper når bobla sprekker. Sauementalitet er et viktig element i dette.

Men irrasjonell sauementalitet forklarer ikke hele den virkelig grunnleggende årsaken til at slike bobler oppstår.

Den grunnleggende årsaken ligger i at enhver kapitalist er avhengig av å reinvestere pengene han tjener på sine investeringer. Dette er en spiral som stadig vokser.

En forutsetning for dette er at det hele tiden er et voksende marked som kjøper produktene fra investeringene. Tilgang på markeder er en viktig grunnleggende årsak for en rekke kriger etter at kapitalismen oppstod. Når markedene blir fulle, oppstår overproduksjonkriser. Da blir det vanskelig å finne selskaper som produserer med profitt. Hvor skal finanskapitalen så investere pengene sine? Under slike forhold blir kapitalistene tvunget til å ta større sjanser enn før. Når man ser at aksjene stadig stiger ett sted, så kan man investere pengene sine der, nettopp utfra at man kan gamble på at man finner en større idiot som kjøper dem senere. På denne måten kjøper man seg tid til at for eksempel staten man bor i (la oss si USA) har åpnet et nytt marked et annet sted som gjør at industrikapitalen igjen skaper objektive verdier og objektiv profitt (la oss for eksempel si i Irak). Andre måter kapitalen har skaffet seg nye markeder på, er gjennom å privatisere ting som før var organisert statlig. Da oppstår det nye markeder for kjøp og salg av helsetjenester, skoletjenester og så videre.

Dersom man ikke får tilgang til nye markeder eksternt og man allerede har privatisert internt i landet, så har man et problem når bobla sprekker. Da stopper hjulene. Spiralen stopper og blir erstattet av en negativ spiral: Fabrikker går konkurs. Dette fører til arbeidsledighet og lavere forbruk både fra tidligere ansatte og kapitalistiske eiere og ledere av fabrikkene. Dette fører til at flere fabrikker går konkurs, nedgang i handelsnæringa og så videre. Staten kan prøve å utsette denne negative spiralen ved å skru ned renta. Da blir det fortsatt litt mer lønnsomt å investere pengene enn å ha dem i banken, og man kan strekke strikken litt lenger, men til sjuende og sist er det kun tilgang til nye markeder, eller destruksjon av kapital, som kan løse krisa. Det vil si: Krig.

Dollarens betydning

Etter den andre verdenskrig sto USA tilbake som seierherren på alle måter. Landet hadde kommet ikke bare uskadd materielt ut av krigen, men også styrket. Landet var derfor den ubestridte økonomiske stormakta. De benyttet muligheten til å befeste sin posisjon på flere områder. Et av de viktigste sjakktrekka var å gjøre dollaren til internasjonal handelsvaluta.

Dollaren ble knyttet til gullverdien, slik at man når som helst kunne innløse dollaren mot gull mot en fast standard, 35 unser gull pr dollar. Dette gjorde at dollaren var «like god som gull» og det tryggeste man kunne gjøre om man ikke hadde steder å investere pengene, var å omsette dem til dollar. Alle valutaer ble på denne tida målt opp mot dollar. USA hadde etter krigen enorme mengder gull, og også noen år fremover økte gullbeholdninga siden en rekke land måtte betale med gull for å dekke handelsunderskuddet mot USA.

Alle land måtte dessuten alltid ha en viss mengde dollar, siden det var denne valutaen en fikk kjøpt varer for. Spesielt stor betydning fikk dette for omsetninga av olje, og de oljerike landene, spesielt i Midtøsten, satt derfor alltid med store mengder dollar. I 1957-58 var gjenoppbygginga etter krigen i hovedsak ferdig, og markedene sviktet. Ei overproduksjonkrise oppstod som følge av dette. Den påfølgende Vietnam-krigen 10 år senere kostet enorme summer for USA. Handelsbalansen med utlandet for USA snudde, og de nye styrkede industrinasjonene med Frankrike i spissen, krevde innløsning av dollar mot gull. Gradvis ble USAs gullbeholdning tappet, og snart ville det bli umulig for USA å opprettholde sitt høye forbruk og samtidig holde sitt løfte om å innløse dollar i gull på den faste gullstandard.

15.august 1971 meddelte president Nixon verden at USA ikke lenger ville opprettholde sitt løfte om at dollaren kunne innløses mot gull.

Siden dollaren allerede var befestet som internasjonal handelsvaluta, og store deler av verden derfor som nevnt måtte ha store beholdninger av dollar, ga dette USA et stort fortrinn som det fram til i dag har kunnet benytte seg av: De kunne finansiere sitt høye forbruk ved å trykke flere penger!

Når flere dollar blir satt i omløp, synker dollaren i verdi, akkurat som alle andre valutaer. Fordelen for USA er at siden store deler av utlandet er avhengig av å ha store mengder dollar, så blir utgiftene for dette fordelt på alle som har dollar, det vil si at utgiftene blir lagt over på andre. USA har på denne måten alltid hatt en mulighet til å snylte på andre. Det er noe de har gjort i utstrakt grad, spesielt under de senere årene, hvor USA har hatt dyre kriger å finansiere. Resultatet er at dollarens verdi synker som en stein, og stadig flere land går bort fra dollaren som handelsvaluta. Irak under Saddam Hussein gikk over til å kreve euro i stedet for dollar for sin olje. Om ikke USA hadde motiver nok for å gå til angrep på Irak før, så fikk de det iallefall da. (Hvilken valuta blir oljen fra Irak i dag omsatt i? Nettopp, dollar.)

USA har lenge klart å holde hjulene i gang blant annet ved å trykke dollar, og på den måten suge til seg større deler av verdens verdier enn de ellers ville fått. Siden stadig flere nettopp av den grunn slutter å handle i dollar, så er dette virkemiddelet for å unngå økonomisk kollaps i ferd med å forsvinne.

Dagens krise

Dagens krise blir i stor grad forklart med såkalte «subprime lån». Dette er lån «under prima», det vil si lån hvor det er relativt usikkert om lånetakerne vil klare å betale.

Bankene er akkurat som alle andre avhengig av økende profitt. Profitten får de i stor grad gjennom å låne ut penger, og da er de avhengige av å få lånt ut tilstrekkelig med penger. Siden en forventer fortsatt vekst, så strekker bankene strikken og låner ut under forutsetning av at folk ikke vil få dårligere betalingsevne, og/eller med sikkerhet i hus, aksjer eller lignende. Dessuten kan bankene selge ut lånene som obligasjoner.

I de senere årene har det blitt vanlig at store banker samler opp lån fra mange småbanker og lager store pakker av det som så selges som obligasjoner (såkalte «global securitization»). Overfladisk sett kan dette i teorien høres fint ut. Men siden dette er store pakker med lån fordelt på mange, så blir også de lånene som ikke blir innbetalt fordelt på mange, og slik sett blir risikoen for hver enkelt lav. Ingen gidder å åpne disse pakkene, og se på hver enkelt bit for å se hva disse egentlig består av, og dermed åpnes det nye muligheter for de store bankene som skrur sammen disse pakkene til å strekke strikken litt til, og litt til og…

Terra-saken

Flere kommuner ble rådet av økonomer og byråkrater til å selge kommunens kraft, og så investere i fond. Kraftkommunene Narvik, Hemnes, Hattfjelldal og Rana inngikk et samarbeid med Terra Securities. Pengene ble investert i obligasjonspakker skrudd sammen av amerikanske Citygroup (verdens største bank).

Kommunene investerte totalt 451 millioner kroner og tapte 380 millioner.

Årsaken er at Terra og Citygroup tjener penger utfra hvor mye de omsetter. De bankene som låner ut penger, tar det ikke lenger så nøye om de som låner penger kan betale tilbake, siden de uansett vil selge lånene til Citygroup og lignende som setter sammen slike obligasjonspakker. Citygroup er heller ikke så opptatt av likviditeten til hver enkelt lånetaker i disse pakkene, for de selger jo også bare disse pakkene videre. De føler ikke noe ansvar for hva slags lån de små bankene har gitt til folk. Til slutt kommer kommunenorge som etter råd fra Terra kjøper obligasjoner i disse pakkene fra Citygroup.

Lånene er gjerne laget slik at det er lave avdrag og lav rente de første to-tre årene, og så øker dette. Lånetakerne kan ikke lenger betale avdragene, og bobla sprekker. Taperne blir i første omgang de med penger i aksjefond og andre som har kjøpt slike obligasjoner (som de norske kraftkommunene). En rekke banker får selvsagt også problemer. Dette fører til at staten går inn og hjelper bankene, for at folk som har satt pengene sine inn i disse bankene ikke skal miste dem. Resultatet blir på denne måten at smellen for bobla blir sosialisert: Det er skattebetalere (det vil si vanlige folk – rikingene klarer normalt å slippe unna), pasienter på sykehus som får mindre penger, skoler, barnehager, trygdede og så videre som må betale prisen for kapitalistenes pengelek, fordi staten må skjære ned på utgiftene sine. Dette er komfortabelt for de kapitalistene som har kunnet tjene store penger til bobla sprakk, men for kapitalismen som helhet, så fører det senkede forbruket som kommer i kjølvannet av dette til at flere bedrifter bukker under som følge av at de ikke får solgt varene sine.

Hvordan dagens krise kommer som følge av «løsninga» på forrige krise («dot.com-krisa»)

Forrige krise kom rundt år 2000. Den gangen var det ei boble innen satsinga på internettselskaper. Det var en voldsom forventning om økning av aksjeprisene på disse selskapene, som blei stadig drevet opp i et forhold som mangla en hver bakkekontakt med den objektive virkeligheten. Når bobla sprakk, fulgte store problemer for kapitalismen, slik det alltid gjør når slike karuseller stopper: Selskaper går over ende, og dette går ut over forbruket som disse firmaene, deres ledere og ansatte har hatt. Når forbruket går ned, går det utover flere bedrifter, som så går overende, må innskrenke, permittere og så videre, og det blir en negativ spiral.

Forutsatt at en ikke får tilgang til nye markeder, så finnes det kun to måter kapitalismen kan komme seg over slike kriser: Enten ved å «løse» dem på en slik måte at de kommer sterkere tilbake seinere (Marx nevner en del måter i Kapitalen, under profittratens tendens til å synke, kapittel XIV: Motvirkende krefter). Eller ved destruksjon av kapital. På gitte tidspunkter blir det ikke mulig å komme utenom destruksjon. I kjølvannet av dette følger arbeidsløshet, varemangel, fattigdom og nød.

Krig er det mest effektive middelet for å få fortgang i denne destruksjonen, men også det mest grusomme utslaget.

USA er det landet i verden med klart størst kjøpekraft (nasjonalproduktet i USA er 6 ganger større enn Kinas). USAs økonomi spiller derfor en avgjørende rolle for den kapitalistiske verdensøkonomien. Et lite utslag av dette så vi i den ovennevnte Terrasaken. Men kraftkommunene er langtfra de eneste som blir ramma av dette her til lands. En rekke småsparere som har investert pengene sine i aksjefond blir ramma, foreninger blir ramma.

Sentralbanksjef for USA fra 1987-2006, Alan Greenspan, har sagt at han bevisst skapte en boble i obligasjonsmarkedet, fordi dette var eneste måte å komme ut av den økonomiske krisa under dot.com-sprekken. På denne måten fikk Greenspan kjøpt seg noe tid, og kanskje kunne det vært tilstrekkelig, dersom USAs kriger for å (blant annet) åpne markeder i Irak og Afghanistan hadde hatt mer «suksess» med seg. Men disse krigene har ikke fungert «optimalt», og resultatet ser vi idag: Krisa kommer tilbake med forsterket kraft.

Svindel og boble i obligasjonsmarkedet

Som vi har beskrevet før har de store bankene skrudd sammen råtne lån, og solgt dette som en sikker investering. De objektive verdiene av disse obligasjonene har vært langt under den verdien de har blitt omsatt for. Akkurat som i forrige krise har spekulanter og meklere som sauer flokket seg om kjøp av obligasjoner. Forventninger om prisvekst på obligasjonen har drevet prisene oppover, kombinert med manglende alternative investeringsmuligheter. Når flere og flere av lånetakerne ikke klarer å betale avdragene, så blir det tydelig for alle at obligasjonene knapt er verdt papiret de er skrevet på. De krisene vi har sett i forbindelse med Terrasaken blir som en frisk bris sammenlignet med hva vi har i vente i de kommende måneder og år.

Kapitalismen trenger nye markeder

Den andre verdenskrig

Den andre verdenskrig fungerte som en veldig fornyelse for kapitalismen. Under den ble enorme mengder hus og kapital destruert, sjølsagt med enorme lidelser for de som ble rammet. Men for kapitalismen førte dette til en ny gulltid: Nye markeder ble lagt for lang tid framover.

Sammenbruddet i øst

De såkalte «sosialistiske statene» brøt sammen rundt 1989. Dette førte til at det åpnet seg nye markeder, som før kun i begrensa omfang var tilgjengelig for kapitalismen, i alle fall for den vestlige imperialismen.

Krigen mot Jugoslavia

Jugoslavia gikk gradvis i oppløsning, men rest-Jugoslavia med Serbia i spissen opprettholdt en selvstendig politikk, og de skjønte at det å åpne sine markeder fullt ut for vestlige produkter ville slå beina under egen produksjon i landet. Dette passet de kapitalistiske landene med USA i spissen dårlig. Heldigvis for dem utførte Jugoslavia en grov undertrykkelse av flere minoriteter i landet (blant annet den albanske majoriteten i Kosovo). Dette ga USA & co et godt påskudd for å gå til krig mot landet. USA & co skrev et ultimatum som de krevde at Jugoslavia skrev under på for å hindre angrep. I dette dokumentet var det et ufravikelig krav om at Serbia skulle ha åpen markedsøkonomi. Med andre ord: USA & co krevde full tilgang til deres markeder. Jugoslavia nektet, dette førte til bombing av Serbia i 1999 og etter hvert til et skifte av politisk lederskap gjennom den Soros-finansierte «revolusjonen» 5.oktober 2000, til et som var mer lojalt overfor USA og vesten. (George Soros (1930 -), amerikansk milliardær og «filantrop».)

Serbia er senere blitt til et stridsområde mellom russisk og amerikansk/vestlig imperialisme. Folket er dypt splittet i dette spørsmålet, og det er et tidsspørsmål før vi igjen får væpnede konflikter som kan spre seg også til andre områder på Balkan hvor den etniske spenninga er stor og stormaktene kjemper om innflytelse.

Afghanistan, Irak, Iran? Nord-Korea? Venezuela?

I den senere tida har USA også gått inn i Afghanistan og Irak, og også kommet med trusler mot Iran og Nord-Korea. De var også involvert i det mislykkede kuppforsøket mot regimet i Venezuela i 2002. Her har de ikke vært like heldige som på Balkan, og utbyttet fra disse røverkrigene har ikke vært tilstrekkelig til å løse overproduksjonskrisa. Samtidig har Venezuela og flere latinamerikanske land tatt initiativer som begrenser markedstilgangen for USA i disse landene. USA ser ikke med blide øyne på dette, men det er dessverre for USA slik at det for tiden er så mange land de fører krig mot, og så mange flere de gjerne skulle ha gått inn i. Det er derfor begrenset hva USA kan få til her.

Heldigvis for USA får de noe avløsning i noen kriger, spesielt i Afghanistan, fra vennlige allierte som blant annet Norge (støttet av ei SV-regjering!). USA prøver stadig å presse mer av krigføringa her over på disse allierte landa, slik at de får frigjort større ressurser, først og fremst til krigen i Irak.

Løsning på krisa i sikte?

Det ser mørkt ut for USA, og dermed for kapitalismen som helhet:

• Ingen gode utsikter til nye markeder.
• Ingen gode utsikter for løsning gjennom krig.
• De interne mulighetene for utsettelse av krisa, gjennom rentenedsettelse, nye bobler, privatisering eller lignende er praktisk talt oppbrukt.
• USA kan ikke fortsette å holde oppe forbruket ved å trykke flere dollar.
• Det brygger opp til konflikt mellom vestlig og russisk imperialisme, og kanskje også kinesisk imperialisme.

Kriser i kapitalismen har blitt løst før. Spesielt tilgang til nye markeder har ført til greie løsninger for både kapitalister og arbeidere i rike vestlige land som Norge før. Det spesielle denne gangen er at kapitalismen har spredt seg ut over hele verden. Det er svært få områder hvor markedene ikke er delt mellom mektige makter, som EU, USA, Japan og Kina.

Det er svært vanskelig å se for seg en løsning nå som ikke innbefatter en alvorlig konflikt mellom disse stormaktene. Men en slik konflikt vil ha svært store omkostninger. Alternativet med langvarig økonomisk depresjon er antagelig mer sannsynlig.

Dette stiller uansett store utfordringer for kommunister i dag. Dersom en slik økonomisk depresjon slår til, så vil det få alvorlige konsekvenser for folk i Norge.

Arbeidsledighet og problemer med å få dekket de grunnleggende behovene som hus, mat og klær kan ramme folk flest. En slik situasjon vil spille de vanlige politiske partiene og de politiske instrumentene ut over sidelinja. På 30-tallet hadde man slike tilstander – da sto kampen mellom kommunistene og nazistene. Bokstavelig talt.

Nazismen fremsto som en løsning da det etablerte systemet knakk sammen i Tyskland. I løpet av noen få år etablerte det seg despotiske borgerlige stater i flere europeiske land. Ved å satse på fascistene og nazistene beholdt borgerskapet kontrollen over sine eiendommer og sikret seg fortsatt profitt.

Opplever vi noe lignende nå, må vi ikke gi nazistene spillerom. Et av det viktigste hindrene for det er et sterkt kommunistparti. Når nazistene forsøker å skape syndebukker og få oppslutning om sin voldsstat, er det viktig at vi i forkant har reist et kommunistparti som kan sette fingeren på de virkelige årsakene til problemene – det kapitalistiske samfunnet.

Det er kanskje vanskelig å se for seg en situasjon som dette i Norge – ennå. Men vi har sett tidligere i historien at veien kan være kort fra «idyll» til revolusjonære tilstander. Vi må være forberedt, valget vil i en slik situasjon stå mellom enten å få avskaffet undertrykking, nød og urettferdighet her i verden eller å godta et åpent fascistisk borgerlig diktatur.

Kapitalismen har utviklet produktivkreftene slik at det i dag er mulig å skape en verden hvor ingen mennesker trenger å ha verken materiell eller sjelelig nød. Det gjelder bare å få et system som tjener folk, og ikke kapitalen. Det gjelder å avskaffe kapitalen!

«And universal darkness buries all ~» - Alexander Pope

eller

«Oändligt är vårt stora äventyr» - Karin Boye