5. mars 2008 – 55 år siden Stalins død

• Det nasjonale spørsmål
• Kampen mot opportunisme
• Kampen mot byråkratiske feil
• Kampen for produksjonen
• Kampen for sosialisme i ett land
• Kampen for verdensrevolusjonen
• Borgerlig kritikk av Stalin
• Trotskistisk kritikk av Stalin
• Vår kritikk av Stalin

Stalins liv var i lang tid gjennomsyret av kampen for revolusjon i det russiske riket. Han var født i Georgia, et land som den gang var underlagt Russland, og levde i relativt fattige kår. Som ung teologistudent begynte han å lese revolusjonær teori, fra russiske Plekhanov til Karl Marx og historier om georgiske røvere som sloss for folket.

Lesinga inspirerte Stalin og han ble raskt en ledende revolusjonær i Georgia. Han organiserte streiker og opptøyer, og skrev en rekke artikler, redigerte og ga ut aviser og organiserte sannsynligvis også flere bankran for å finansiere kampen mot tsaren og kapitalistene. Under revolusjonen satt han i sentralkomiteen for kommunistpartiet og han ble folkekommisær (minister) for nasjonalitetsspørsmål etter revolusjonen.

Det nasjonale spørsmål

Stalin skrev i 1913 artikkelen Marxismen og det nasjonale spørsmålet, som presenterte et marxist-leninistisk syn på nasjoner og nasjonal frigjøring. I denne tok han til orde for synet som også Tjen folket står for, nemlig at nasjoner er historiske fellesskap av folk, med felles språk, økonomi og kultur. Nasjoner er virkelige, ikke abstrakte, og det er umarxistisk å late som de ikke finnes.

Vi forsvarer alle nasjoners rett til sjølstendighet om de ønsker det. Dette gjelder også den samiske nasjonen. Men Stalin, som oss, understreket at kommunistene er internasjonalister. Arbeiderklassen har felles interesser på tvers av grenser og land. Vår felles fiende er den internasjonale kapitalismen.

Kampen mot opportunisme

Stalin førte en utrettelig kamp mot reformisme i arbeiderbevegelsen. Under hans ledelse var Komintern (den kommunistiske internasjonalen) en organisasjon for kommunistpartier i alle land, et bolverk mot opportunisme. Opportunismen er å vende kappen etter vinden og forkaste marxismens lærdommer om væpna revolusjon og proletariatets diktatur. Opportunisme fører til sosialdemokrati, ikke til gode resultater for arbeiderklassen.

I foredraget «Spørsmål i leninismen» definerer Stalin leninismen som en videreutvikling av marxismen. Leninismen er marxismen i epoken med imperialisme og arbeiderrevolusjoner. Leninismen står fast på at for å slå seg fri trenger arbeiderklassen et revolusjonært parti som stiller krav til sine medlemmer og som fører kamp mot sosialdemokratiet.

Kampen mot byråkratiske feil

Stalin videreførte Lenins observasjon av farene med byråkratiet i en arbeiderstat. De mente at de røde byråkratene var en potensiell fare for sosialismen. Byråkratiet var på den ene siden helt nødvendig for å styre landet, ingen stat klarer seg uten. På den andre siden ble de for atskilt fra arbeiderklassen og bøndene. Mange byråkrater utnyttet posisjonen sin til å sikre seg selv og familien gode lønninger og jobber. Og mange misbrukte makta si grovt.

Dette så både Lenin og Stalin. De advarte mot det i en rekke artikler, blant annet skrev Stalin om dette i artikkelen «Mot vulgarisering av parolen om sjølkritikk». Faren som lå i byråkratiet var hovedårsaken til flere såkalte partirensinger som fant sted på 30-tallet. Partimedlemmer og ikke-partimedlemmer ble innkalt til store møter for å kritisere og avsette dårlige byråkrater i både parti og statsapparat. Kampanjene mot byråkratisering var også rettet mot potensielle forrædere fordi Stalin fryktet en krig med Tyskland og kanskje flere av de vestlige kapitalistlandene.

Dessverre slapp mange råtne egg unna. En rekke byråkrater klarte å bruke sin posisjon til å kvitte seg med brysomme folk. De utga seg for å være Stalins varmeste allierte. Etter Stalins død var disse de første til å bakvaske ham og hetse det han hadde stått for. Blant annet var Nikita Khrusjtsjov en slik.

Kampen for produksjonen

Stalin var den fremste forkjemperen for å øke produksjonen i Sovjet. Han så faren for en krig med kapitalistmaktene, og stilte det dristige målet at Sovjet måtte utvikle seg fra et fattig bondeland, til en av de fremste industrinasjonene i verden på kun få år. Resultatet var at den harde kampen og de tøffe prioriteringene gjorde at Sovjet er det landet som inntil da har gjennomført den raskeste og største produktivitetsøkningen uten sidestykke. I løpet av bare femten år var Sovjet et av verdens fremste land økonomisk. Dette var helt avgjørende for at Sovjet kunne vinne krigen mot nazi-Tyskland og frigjøre store deler av Europa fra fascismen.

Kampen for sosialisme i ett land

Lenins mål var å oppnå en verdensomspennende revolusjon som ville frigjøre hele verden fra kapitalismens undertrykking. Dette skjedde imidlertid ikke. Årsakene til dette var mange, og Stalin forstod etter det mislykte revolusjonsforsøket i Tyskland i 1923 at en måtte konsentrere seg om å bygge opp Sovjetunionen som et bolverk mot fascismen, som var på frammarsj i Europa. Dette var et nødtiltak der og da for at det sosialistiske forsøket skulle overleve, men blei den rådende linja ettersom en kom tettere og tettere opp i den uunngåelige konflikta mellom nazi-Tyskland og det sosialistiske Sovjetunionen.

Kampen for verdensrevolusjonen

Da Stalin skreiv artikkelen Om Oktoberrevolusjonens internasjonale karakter til tiårsdagen for revolusjonen i 1927, framheva han at Oktoberrevolusjonens seier var et vendepunkt for menneskeheten. Oktoberrevolusjonen og det vellykka forsøket på å bygge opp Sovjetunionen trass i store interne problemer, borgerkrig og invasjon fra sju fremmede makter, var til vanvittig inspirasjon for de undertrykte massene i verden den gangen. Oktoberrevolusjonen sådde de første frøene til menneskehetens frigjøring.

Josef Stalin var verdensproletariatets leder fra Lenins død til han sjøl døde for 55 år siden. Denne tida brukte Stalin hengivent til å kjempe for proletariatets framgang over hele verden, og ikke minst på å kjempe mot fascismen, arbeidsfolks verste fiende.

Borgerlig kritikk av Stalin

Stalin blir av borgerlige kritikere ofte framstilt som massemorder. Det er skrevet bindsterke verk om dette. Likevel er det betimelig at ingen kritikere av denne fordømmelsen av Stalin og at en skaper et bilde av en av verdens største og viktigste kommunister gjennom tidende til en blodtørstig massemorder. Visst døde det mange mennesker i Sovjetunionen under Stalin, men så må vi se på hva disse dødsfalla egentlig skyldes og ikke minst om talla stemmer.

Den svenske kommunisten Mario Sousa har skrevet et hefte som heter Sanningen som kom bort, hvor han tilbakeviser påstandene om massemord i Sovjetunionen og peker på hva som er årsakene til at Stalin og Sovjetunionen har fått et slikt fryktelig ettermæle. Vi oppfordrer folk til sjøl å lese dette heftet for så å gjøre seg opp sin egen sjølstendige mening om Stalin og påstandene om han var en blodtørstig massemorder.

Trotskistisk kritikk av Stalin

Trotskistene mener gjerne at Stalin ødela sosialismen i Sovjetunionen. De mener Stalin byråkratiserte Sovjetunionen og at han sviktet arbeiderklassens sak gjennom dette. De mener samtidig at Lenin ville ha Trotskij som sin etterfølger da Lenin var alvorlig sjuk i 1924 og regna med å ikke ha lenge igjen. Likeledes mener de at Trotskij kompromissløst kjempa for internasjonal revolusjon, noe som ville redda Sovjetunionen fra byråkratisering og det de mener er en kontrarevolusjon. De mener Stalin representerte en «sosialisme ovenfra» som aldri kan fungere, mens Trotskij representerte en «sosialisme nedenfra», noe som etter deres mening er sosialismens håp til overlevelse.

Vi mener dette er feil. På tidspunktet da Trotskij kjempa for internasjonal revolusjon, var dette en umulighet. Det mislykte tyske revolusjonsforsøket i 1918-19 viste at arbeiderklassens parti, kommunistpartiet, i mange land ikke var modent nok til å lede proletariatet til revolusjon. Det samme gjaldt mange andre imperialistiske land, ikke minst Storbritannia. Det var derfor rett av Stalin å konsentrere seg om å redde sosialismen fra undergang – noe som ville gitt fritt spillerom til fascismen – i ett land, landet som tjente som forbilde for arbeiderklassen i alle andre land, Sovjetunionen.

Vår kritikk av Stalin

Vi mener ikke at Stalin var feilfri, langt i fra. Det er like viktig for oss å studere feilene som har blitt gjort, som det som har blitt gjort riktig. En feil gjort av et så stort og betydningsfullt kommunistparti som SUKP, veier mer enn tusen riktige handlinger fra en små og ubetydelig enkeltpersoner og grupper. Vi må derfor studere feilene til Stalin og SUKP nøye.

Vi kan ikke trekke lærdom ut av Stalin og SUKPs feil utfra å ukritisk sluke borgerskapets kritikk rått. Borgerskapet har ikke interesser av å lære av feilene til Stalin og SUKP. Borgerskapet har tvertimot interesse av å framstille Stalin som et monster – et monster som er en lovmessig konsekvens av den marxist-leninistiske læra satt ut i praksis. Deres stilling til Stalin, og framstilling av Stalin er kraftig farga av at deres objektive klasseinteresser er tjent med at den marxist-leninistiske revolusjonære læra ikke vinner oppslutning.

Stalin sto i spissen for en voldsom utvikling i Sovjet. Det er ikke lett å rekke over med en kritisk analyse av den voldsomme historien som ligger i hans virke som leder for SUKP i over 30 år. Noen feil er det allikevel lett å kunne slå fast.

Vår viktigste kritikk av Stalin går på at han var for mekanisk. Han hadde ikke en tilstrekkelig god forståelse av dialektikken, og betydninga av tilfeldigheter i historiens utvikling. Dette førte til en rekke feil i hans praksis. Stalin har tatt sjølkritikk for at utrenskningene på 1930-tallet var for omfattende. Vi vil også føye til at dødsstraff blei benytta i for stor grad.

Dette betyr ikke at vi på noen måte går god for de vanvittige talla på «Stalins ofre» som borgerlig historieforfalskere framstiller. Det betyr heller ikke at vi mener det var fysisk mulig å unngå dødsstraff fullt og helt under den harde klassekampen som raste i Sovjet på denne tida. Men vi mener allikevel at SUKP burde henretta færre. Stalins om partiets øverste leder bærer her et tungt ansvar.

Stalin leda oppbygginga av Sovjetunionen slik at landet tok det endelige skrittet ut av bakevja landet hadde ligget under tsarveldet. Dette var en forutsetning for at det sovjetiske folket under ledelse av Stalin også kunne seire i kampen mot fascismen. Den harde undertrykkinga av kontrarevolusjonære må også forstås utfra denne fascistiske trusselen. Vi kan her trekke fram et sitat fra Joseph E. Davis, amerikansk ambassadør i Moskva, som i 1941 skrev:

«Nå ser jeg plutselig bildet slik jeg skulle ha sett det på den tida. Da jeg undersøkte referatene fra sakene, og også det jeg sjøl hadde skrevet på den tida, fra en ny vinkel, fant jeg praktisk talt alle tegn på tysk femtekolonne-virksomhet. Det fantes ingen femtekolonister i Russland i 1941. De hadde skutt dem.»

Videre skriver han om prosessene sjøl:

«Etter daglig å ha observert vitnene, deres måte å vitne på og de ubevisste bekreftelser som kom fram under prosessens forløp, sammenholdt med andre forhold som kunne vurderes juridisk, vil jeg si at tilstrekkelig mange forbrytelser i følge sovjetisk lov, ble faststilt gjennom bevisførsel. Det er ingen rimelig grunn til tvil om berettigelsen av domsavsigelsene, som kjente dem skyldig i høyforræderi, og berettigelsen av den straffeutmålinga som den sovjetiske straffeloven foreskriver. De diplomatene som fulgte prosessene mest regelmessig, mente i almenhet at anklagene var bevist, at det fantes en formidabel politisk opposisjon og et særlig alvorlig komplott som ga diplomatene forklaring på mange av de til nå uforklarlige hendingene i Sovjet-Unionen i de siste månedene.»

For oss som kommunister er det viktigste spørsmålet å se på hva Stalin og andre kommunistiske statsledere faktisk stod for og hva de utretta og under hvilke forhold de jobba under. Dette forteller også en del om hvilke alternativer de hadde. Stalin forrådte ikke kampen mot opportunismen og kjempa konsekvent for sosialismens sak og for forsvaret av proletariatets diktatur.

Dersom vi ensidig fordømmer Stalin som en despot og forbryter mot kommunismen, så gjør vi en stor historisk feil, og ikke minst: Vi stenger døra for en rekke viktige lærdommer både av det Stalin gjorde rett, men også av hans feil.