RU eller SU – hvem er mest venstre?

Generelt om programmene

RUs program er på 6 sider. SU sitt er på 32 sider, inklusiv 3 sider med ordliste. Begge programmene starter med en beskrivelse av verden i dag og av kapitalismen som system. Den største forskjellen er at SU sitt er mer fyldig og også tar opp flere temaer.

Seinere kommer de innom det SU kaller «motkreftene» og RU «kreftene for forandring», de legger her fram sitt forslag til hvordan verden skal endres. Vi skal konsentrere oss om de mest sentrale stridsspørsmåla som tradisjonelt har skilt kommunistene fra sosialdemokratene og sentristene. «Sentrismen» er betegnelsen vi bruker for dem som ønsker å stille seg imellom kommunistene og sosialdemokratene. Like treffende er begrepet «venstre-sosialdemokrater», siden denne retninga nettopp er en radikal sosialdemokratisk form. Lenin brukte også begrepet sentrist på en person som ikke ville ta stilling i viktige politiske spørsmål.

«Sosialistisk folkestyre»

Lenin kalte spørsmålet om «proletariatets diktatur» for et «nøkkelproblem» for hele den proletariske kampen. ML-bevegelsen, som RU har sine røtter fra har vært krystallklare på at dette er et sentralt begrep som skiller sosialdemokratene og kommunistene. Ingen av de to organisasjonene SU og RU bruker dette begrepet i dag. I stede har dette blitt erstatta med begrepet «sosialistisk folkestyre». RU presiserer dette begrepet slik:

«For oss er sosialisme veien videre mot et mer demokratisk samfunn»

Og seinere:

«Det betyr ikke at de rike skal undertrykkes, de skal bare miste makt og privilegiene de har under kapitalismen »

Dette er et typisk standpunkt for den naive sosialdemokratiske linja. Revolusjonen beskrives som et te-selskap, og ikke som en alvorlig maktkamp. Vi kan si det med Engels:

«har disse herrene («de anti-autoritære») noen gang sett en revolusjon? En revolusjon er utvilsomt noe av det mest autoritære som finnes. Det er en handling der den ene delen av befolkningen tvinger sin vilje på den andre ved hjelp av geværer, bajonetter og kanoner – autoritære midler, om slikt finnes i det hele tatt. Og hvis den seirende parten ønsker ikke å ha kjempet forgjeves, må den opprettholde sitt herredømme, ved hjelp av den gru som våpnene vekker hos de reaksjonære. Ville Pariserkommunen vart en eneste dag hvis den ikke hadde andvendt det væpnede folks autoritet mot borgerskapet? Skulle vi ikke heller kritiser den for ikke å ha anvendt den i tilstrekkelig omfang?»

Både RU og SU mener åpenbart at Engels tar feil her, eller at dette ikke lenger er korrekt framstilling i dag. Her beskriver jo nettopp Engels behovet for undertrykking for å ikke tape mot kontrarevolusjonen.

Engels skreiv også:

«Proletariatet treng staten, ikkje til beste for fridom, men for å halda motstandarane sine nede. Og så snart det vert mogleg å tala om fridom, sluttar staten som slik å vera til.»

SU og RU er skjønt enige med hverandre om at Engels her forfekter for radikale standpunkter. h2. Væpna revolusjon eller fredelig overgang?

Dette er et annet av de mest brennende spørsmåla som skiller kommunistene og sosialdemokratene. Med unntak fra noen normalt radikale sosialdemokrater, så er begrepet «væpna revolusjon» en begrep som får sosialdemokratene til å steile og hyle om «voldsromantikere» osv.

Men kommunistene snakker ikke om væpna revolusjon fordi vi er voldsromantikere. Tvertimot så er det helt nødvendig at revolusjonen og de revolusjonære er mest og best mulig væpna, nettopp for at revolusjonen skal skje mest mulig fredlig. Vi har gode eksempler på det også i Norge, de siste revolusjonene skjedde i 1884 og i 1905. Hvorfor ble disse revolusjonene fredelige? I 1884 ble parlametarismen innført i Norge, dvs prinsippet om at ei regjering skal være avhengig av Stortinget og ikke av Kongen. Dette var planlagt i langt tid av Venstre og byggde grunnleggende på folkevæpning gjennom skytterlagene, som Bjørnstjerne Bjørnsom så muntert beskriver det i 1882:

OPSANG FOR DE NORSKE SKYTTERLAG

Under fanen, under fanen, for vor friheds sag! Under fanen, under fanen, norske skytterlag!

Gamlingen på tinge skal få stemme trygt og kjækt bagom rifleringe av vor unge slægt. Melodien, som er i en kugles muntre gang, når den bly-hed baner frihed vej til kongerang, - skal fra stille dale in til tingets tale sende klare ja i ja, så at rundt om ordet høres riflekoret som et tusenfoldigt: bra, bra, bra-bra, bra-bra, bra-bra, bra-bra.

I de lange gjænlyds-vover Norge vugger sig og hører, at de unge sønner fører friheds arv en slægt fremover.

Som en ser så var den godeste Bjørnstjerne Bjørnson en helhjerta tilhenger av både riflekor og kulenes muntre gang.

I 1905 klarte Norge å bryte ut av unionen med Sverige fordi vi hadde bygd opp en militærmakt som svenskene nok var militært overlegne, men det ville ha kostet for mye å bryte ned det norske folket.

Som en ser av de norske eksemplene så er det kun med stor militær overmakt de revolusjonære raskt kan tvinge igjennom revolusjonen og sørge for at borgerskapet ser at væpna oppstand mot den vil være hensiktsløs. Dersom revolusjonen derimot er uvæpna, så får du blodbad. Dette er langt fra hypotetiske påstander. Den fredelige veien har blitt prøvd både i Chile og Indonesia. Her blei et sted mellom en halv million og en million revolusjonære slakta ned som følge av at de ikke var væpna.

Hva sier så SU og RU om dette:

SU skriver:

«Vi oppfatter det som selvsagt at ei sosialistisk samfunnsomveltning i Norge skal skje på fredelig vis, og legger dette til grunn i utforminga av strategien vår.»

RU skriver:

«Rød Ungdom ønsker en fredelig overgang til et sosialistisk samfunn, der det folkelige presset er så massivt at kapitalklassen ikke har annet valg enn å gi fra seg kontrollen over eiendommer og statsapparat. »

Ingen av ungdomsorganisasjone skriver noe om at bevæpning av revolusjonen er nødvendig. Begge programmene legger til grunn at denne problemstillinga er noe en ikke trenger å ta stilling til. Er ikke dette et typisk eksempel på en naiv sosialdemokratisk ideologi? Tror en at en ved hjelp av rein tankekraft skal kunne hoppe over sånne dyrekjøpte erfaringer?

«Sosialisme nedenfra»

Begge programmene forfekter sin tilslutning til «sosialisme nedenfra».

Vi mener dette er et tøvete standpunkt.

Det nye samfunnet må i starten bygges både nedenfra og ovenfra. Staten vil være et sentralisert apparat som er der for å sikre og bidra med å bygge det nye samfunnet. Dette er et maktapparat sentralisert «ovenfra». Proletariatet trenger statsmakten, trenger den for å knuse motstanden fra borgerskapet og til å lede de store massene av arbeidere, i arbeidet med å organisere en sosialistisk økonomi. Sentral koordinering, innsamling av kunnskap osv. trengs ikke bare i et kapitalistisk samfunn. Det vil også være nødvendig i kommunismens første fase. En kan ikke utelukkende bygge det nye samfunnet nedenfra, like lite som en kun kan bygge det ovenfra. For å si det med Lenin: dette blir som å diskutere hva som er best av den høyre og venstre armen. En bygger best med begge armene.

Ta over borgerskapets statsapparat?

RU skriver i sitt program:

«En sosialistisk revolusjon vil innebære en radikal endring av maktforholdene i samfunnet, der flertallet av befolkningen vil ta fra kapitaleierne makten over de viktigste bedriftene og institusjonene og på den måten får kontroll over statsapparat og økonomi. »

Dette er også et typisk sosialdemokratisk standpunkt som strider med marxismen. I bunn og grunn er dette et reformistisk standpunkt. Det er ikke lenger snakk om å knuse borgerskapets statsapparat, men å overta det. Vi vil gi en lsmakebit på hva Lenin og Marx skreiv om dette (fra Staten og revolusjonen av Lenin. Hele boka ligger ut på nettet her: http://tjen-folket.no/Sentralt/view/10189):

«Kommunen var skipa av medlemene av kommunalrådet, som var valde med allmenn røysterett frå dei ulike kvartera i Paris. Dei var ansvarlege og kunne til kvar tid kallast attende. Fleirtalet av medlemene var sjølvsagt arbeidsfolk eller vyrde talsmenn for arbeidarklassen … Politiet hadde inntil då vore reiskap for regjeringa. Det vart straks fråteke dei politiske kjennemerka sine og snudd om til reiskapar for Kommunen, som stod til ansvars for han, og det kunne avsetjast kva tid som helst. Like eins var det med tenestemennene i alle dei andre greinene av administrasjonen. Frå medlemene av Kommunen og nedetter skulle all offentleg teneste utførast for arbeidarløn. Særrettane og utbetalingane til representasjon til dei høge embetsmennene i staten kvarv, saman med dei høge herrane sjølve … Etter at dei fyrst hadde kvitta seg med den ståande hæren og politiet, reiskapane for den fysiske makta til det gamle styret, gjekk Kommunen straks i gang med å bryta ned reiskapen for den åndelege undertrykkinga, prestemakta … Tenestemennene innan rettsvesenet miste det falske sjølvstendet sitt … frå då av skulle dei veljast, stå til ansvars og kunna avsetjast … [Karl Marx: Borgarkrigen i Frankrike (1871).]

I denne samanhengen er det særleg verd å leggja merke til dei fylgjande tiltaka Kommunen gjorde – og som Marx la stor vekt på. Kommunen avskaffa alle utgifter til representasjon og alle pengeprivilegia til embetsmennene, han sette ned løna til alle i statstenesta til same nivå som «arbeidarløner».» h2. For kommunismen?

RU skriver:

«Vi jobber med kommunismen som mål». Og er relativt tydelige på dette. Noen svakheter har de i programmet ved at de ikke forstår at kommunismen forutsetter opphevelse av alle former for undertrykkelse, og følgelig ikke kan ha rasisme og kvinneundertrykking, slik de påstår i sitt program.

SU har på sin side bruker ikke begrepet «kommunisme» i sitt program, men har i stedet et eget underkapittel under overskriften «Det klasseløse samfunnet». Slik dette samfunnet tradisjonelt har blitt beskrevet, og slik SU sjøl beskriver det her, så er innholdet er minst like klart på at de også deler RUs visjon om et kommunistisk samfunn.

Konklusjon

Det er flere punkter i programmene til SU og RU vi er uenige og som vi kunnet ta tak i. Vår hovedhensikt med denne teksten var imidlertid todelt:

• Å vise til hva slags ideologisk ståsted RU og SU har
• Å finne ut hvem som er mest venstre av de to ungdomsorganisasjone.

Vår konklusjon er at vi ikke klarte å peke på noen punkter i programmene hvor den ene av ungdomsorganisasjone er mer venstre enn den andre. Programmene står ideologisk på nøyaktig den samme plattforma! Sjeldent har vi sett to prinsipprogrammer som i ideologisk innhold er så like. RU sitt prinsipprogram kan rett og slett brukes som et resymé av SUs mer utfyllende program.