Likvidatorenes nye ideologi

De hadde en ny ideologi for hver time på dagen, og akkurat som en sier om en konge at han er i kongens råd, så sa folk om partiledelsen bestandig at «de er på seminar i Brussel»!

I den store byen som de bodde i, var det riktig hyggelig og morsomt, for hver dag kom det mange tilreisende. En dag kom det også tre bedragere. De ga seg ut for å være store ideologer og sa at de kunne veve de herligeste nye ideologier som noen kunne tenke seg.

Ikke alene var de lette å forstå og uten noen bindinger til tidligere ideologier, men de programmene som ble skapt, hadde også den forunderlige egenskap at de ble usynlige for dem som ikke tilpasset seg tidsånden, eller som var utillatelig dumme.

«Det var da noen herlige nye ideologier,» tenkte partiledelsen. «Hvis vi alltid sier det sånn, kan vi jo finne ut hvem det er som ikke følger med i tidsånden her i partiet, vi kan skjelne de kloke fra de dumme! Jo, den ideologien må vi straks tilpasse oss.»

Så ga han de tre bedragerne mange penger med det samme for at de skulle begynne å sette opp stiftelser, lage manifester og arrangere seminarer og konferanser. De tre bedragerne satte straks i gang og lot som om de arbeidet, men det kom ingen sosialisme som verden ikke hadde sett før. Rett som det var forlangte de mer penger og oppmerksomhet. Så hang de i til langt utpå natten både på Sara og på Internasjonalen.

«Nå skulle vi gjerne vite hvor langt de er kommet med den nye sosialismen som verden aldri har sett før!» tenkte partiledelsen. Men de var likevel litt urolig i hjertet da de kom til å tenke på at den som var dum eller ikke passet på å tilpasse seg tidsånden, ikke kunne se det nye. Riktignok mente de at de ikke behøvde å være redd for seg selv, men de ville likevel sende av sted noen andre først for å se hvordan det gikk.

«Vi vil sende vårt gamle, ærlige utvalgsmedlem av sted,» tenkte partiledelsen. "Han kan best se hvordan programmet tar seg ut, for han har god forstand.

Nå gikk den gamle, skikkelige utvalgsmedlemmet inn i salen, der de tre bedragerne satt og arbeidet med pc-ene og arkene sine. «Mao bevare meg!» tenkte den gamle ministeren og spilte øynene opp, «Jeg kan jo ikke se noe nytt, det er bare gammel revisjonisme å se alle plasser!» Men det sa han ikke. De tre bedragerne ba ham komme nærmere og spurte om det ikke var nye ideer og nydelige formuleringer.

Så pekte de på arkene, og den gamle utvalgsmedlemmet fortsatte med å spille øynene opp, men han kunne ikke se det grann, for det var jo ingenting nytt. «Å, Mao» tenkte han. «Kan det virkelig tenkes at jeg er dum? Det har jeg aldri trodd, og det må ikke noen få vite! Duger jeg kanskje ikke i mitt utvalg? Nei, det går ikke an at jeg forteller at jeg ikke kan se noe nytt!»

Alle menneskene i partiet snakket om det nye partiprogrammet.

Partiledelsen ga hver av bedragerne tittelen: «Stor ny ubesudla ideolog». Hele natten før den formiddagen da landsmøtet skulle være, satt bedragerne oppe og hadde alle lys tent i stiftelsen sin, folk kunne se at de hadde det travelt med å få det nye partiprogrammet ferdig. De lot som om de tok papiret ut av skriveren, de hentet fra luften nye ideer, de sydde dette sammen med vakre og innholdsløse formuleringer og sa til slutt: «Se, nå er ideologien ferdig!»

Partiledelsen kom selv bort, sammen med sine nærmeste medarbeidere, og de tre bedragerne løftet armen i været som om de holdt noe, og sa: «Se! Her er hverdagslivsperspektivet! Her er sosialismen som verden aldri har sett før! Her er sosialistisk folkestyre! Her er fredelig revolusjon vedtatt av Stortinget» Og slik fortsatte de. «Det er så lett som spindelvev. En skulle tro at en ikke hadde noe sammenhengende i programmet, men det er nettopp det fine.»

«Ja,» sa alle medarbeiderne, men de kunne ikke se noe nytt, for det var jo ikke noe nytt å se. «Vil nå partiledelsen behage å ta det gamle programmet og kaste bort, det gamle slitte med Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao på?» sa bedragerne.

Partiledelsen kastet det gamle programmet, og bedragerne oppførte seg som om de rakte dem det nye, tese for tese.

«Å nei, hvor det svinger dere. Så praktfullt som det lyser!» sa de alle sammen. «Og for noen formuleringer! For noen ideer! Det er et meget tidsriktig program.»

Ingen ville la seg merke med at det ingenting nytt var, for da hadde han og hun jo ikke dugd i utvalget sitt, eller vært svært dum.

«Men, det er jo ikke noe nytt i dette!» sa noen marxist-leninister. «Å, Mao, hør på den røsten!» sa en, og den ene hvisket til den andre hva ml-erne hadde sagt.

«Det er jo ikke noe nytt, er det noen marxist-leninister som sier!» «Barnet er jo kasta ut med badevannet!» ropte noen andre og det grøsset i partiledelsen, for de viste at det ikke var noe nytt partiprogram å vise frem, men bare gammel revisjonisme putta på nye flasker.

De bestemte seg derfor for å forsøke å stoppe kjeften på de som ropte at det ikke var noe nytt og herlig og spennende partiprogram, den mest iherdige kritikeren kasta de ut av partiet.

De andre forsøkte de å stoppe med å mobbing og de sendte til og med ut på det interne diskusjonsforumet tre nye historiefortellere som skulle prøve å pusse støvet av en herskerteknikk som heter latterliggjøring. Det var jo litt merkelig, for hvis det var noe som var virkelig farlig, med unntak av tankene til Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao, så var det nettopp hersketeknikker.