Rivalisering mellom USA og Kina – på og utafor banen

USA og Kina er landa som er forventa å gjøre det best på medaljestatistikken under OL. Til ulike tider og på ulike måter har forholda og rivaliseringa mellom stormaktene i verden kommet til syne under OL. Og Beijing-OL vil komme til å vise det sammensatte forholdet mellom et Kina på frammarsj og USA som verdens eneste supermakt.

Kina er ikke et sosialistisk land. Det var et sosialistisk land fra 1949 til 1976, og i denne perioden var landet ikke en del av den kapitalistiske utbyttinga. Men i dag er landet kapitalistisk og en sentral del av den globale kapitalismen. Beijing-OL sammenfaller med Kinas entré i rekka av stormakter i verden.

Bare det faktum at Kina arrangerer OL reflekterer dagens geopolitikk. Det markerer Kinas økende status i verden. Og Kinas herskere har åpenbart sine egne strategiske mål for hva de ønsker å oppnå ved å arrangere OL. De ønsker å vise fram landet på best mulig måte og å legitimere seg som ei stormakt i verden.

Vestlige medier har kommentert OL på mange måter før OL har starta. Og propagandaen er orientert rundt temaer som representerer USA og Vestens interesser vis-à-vis Kina. Noe av det som har blitt skrevet, er:

• Kina har blitt økonomisk dynamisk etter at de har overvunnet arven fra Mao-epokens «tyranni og kaos». Men Kina er fortsatt et undertrykkende samfunn som mangler åpenheten som fins i vestlige demokratier;

• Den politiske undertrykkinga i Kina er et resultat av arven fra «den svarte natta» – Mao-epoken og dens «autoritære kommunistiske styresett»;

• At Kina arrangerer OL markerer i stor grad at landet nå er på veg inn i rekka av stormakter i verden, men at Kina må finne sin plass under USAs dominerende rolle.

La oss se litt på virkeligheten og hvilke interesser som finnes bak å hevde det som blir hevda over:

Kapitalismen i Kina

San Francisco Chronicle begynte en bakgrunnsartikkel om OL slik:

«Mens Folkerepublikken Kina forbereder seg til å arrangere sommer-OL 2008, kan de 1,3 milliarder innbyggerne være stolte av hva de har oppnådd i løpet av de tre tiårene etter at de kasta maoismen over bord og omfavna markedskreftene for å utvikle økonomien sin» («Chinese Making a Great Leap Forward» av Sam Zuckerman, 3.august 2008).

Kina har oppnådd ekstremt høye økonomiske vekstrater. Landet er på veg til å bli en økonomisk og politisk kommende stormakt. Men denne veksten har blitt oppnådd på bekostning av hundrevis av millioner lønnslaver i byene og ved å legge store deler av landsbygda i ruiner. Og veksten er oppnådd innafor rammeverket av global imperialisme som har forvridd og vrengt på Kinas økonomiske utvikling. Mens Kina er en kommende økonomisk stormakt, slår dets økonomiske hjerte fremdeles i takt med den USA-kontrollerte imperialistiske verdensordenen. Imperialistiske investeringer flommer inn i landet og profitten fra utnyttelsen av arbeidere som knuges i kullgruvene og ved samlebånda i fabrikkene flommer ut igjen til de imperialistiske landene sammen med billige forbruksvarer.

Det fins en voksende middelklasse i Kinas byer. Men i fabrikkene er sekstentimers arbeidsdager vanlige, og lønningene dekker så vidt matutgifter og husleie. Barnearbeid fins i stor grad og sikkerheten ved arbeidsplassene er sjokkerende. Alle forsøk på streiker og protester blir brutalt slått ned. Over 700 millioner mennesker bor fortsatt på den utarmede kinesiske landsbygda, mange av disse har under to dollar dagen å leve for. Landet bærer preg av å ha et raskt voksende gap i inntektene til de mange fattige og de få rike, mellom by og land. I tillegg blir kvinner og minoriteter i større og større grad undertrykt.

OL i Beijing har medført enorme mennesklige omkostninger. En og en halv million mennesker har blitt tvangsflytta og mista hjemmene sine fordi de stod i vegen for bygginga av idrettsanlegg og infrastruktur en trengte for å gjennomføre OL. Bygningsarbeiderne fikk rundt 50 dollar i uka for å jobbe ni timer om dagen, sju dager i uka for å bygge den nye nasjonalarenaen, kalt «fugleredet» på grunn av måten sementstøttene er konstruert på. Millioner av mennesker har blitt pressa ut av Beijing for at byen skal framstå som Kinas ansikt utad. Og hånd i hånd med OL har alle forsøk på protester blitt slått brutalt ned.

Den virkelige arven fra Mao

Men det har ikke alltid vært sånn. Fra 1949 til 1976 var Kina et sosialistisk samfunn, et samfunn som hadde kasta utbyttinga over bord. Denne perioden, Mao-epoken som den blir referert som, blir på det groveste forsøkt sverta, og i forbindelse med Beijing-OL er denne svertekampanja intensivert og spredt i stadig nye deler av offentligheten. Vi kommunister har som oppgave å stå for et annet syn enn synet en kan lese, se og høre i borgerlige medier. Her er litt om hva du ikke vil høre under TV-sendingene:

• Da den kinesiske revolusjonen under ledelse av Mao Zedong skjedde i 1949, var forventa levealder for en kineser 32 år.
• Færre enn ett av seks mennesker kunne lese og skrive.
• Periodiske sultkatastrofer førte til massesult.
• Mao sa at det kinesiske folket var begravd under tre fjell - imperialismen, føydalismen og byråkratisk kapitalisme (kinesisk kapitalisme som tjente imperialismen).
• Kinas økonomiske utvikling var pressa på dem gjennom militær aggresjon og imperialismens politiske og kulturelle undertrykkelse av det kinesiske folket.

Kinas sosialistiske revolusjon frigjorde landet fra verdensimperialismens lenker og førte til ei enorm forbedring av levekåra til det kinesiske folket. Mellom 1949 og 1975 dobla den forventa levealderen seg til 65 år. I begynnelsen av 70-åra var spedbarnsdødeligheten i Shanghai lavere enn den var i New York City på den samme tida. Midt i 70-åra var mellom 80 og 90 prosent av alle kinesere lese- og skrivekyndige. På landsbygda hadde en tilgang på kultur, utdanning og gratis eller svært billig helsestell. Og kvinnefrigjøringa hadde kommet lenger enn mange steder i Vesten.

Mye av framgangen skyldtes Den store proletariske kulturrevolusjonen, som har blitt kraftig sverta i Vesten. Men under kulturrevolusjonen fikk de kinesiske massene ta del i den politiske utviklinga gjennom store debattmøter, protester og politisk kamp på et nivå som ingen samfunn har vært i nærheten av hverken før eller siden. Gjennom denne og et revolusjonært lederskap klarte folket å kjenne igjen og fjerne restene av og den nye framveksten av elementer som hadde rot i den kapitalistiske utbyttinga.

Men rett etter at Mao døde i 1976 var det krefter i Det kinesiske kommunistpartiet som klarte å gjennomføre et reaksjonært kupp for å kaste den sosialistiske utviklinga på båten. De fengsla titusener av revolusjonære og bandt igjen Kina fast til kapitalismens lenker. Etter dette har Kina vært et kapitalistisk samfunn.

Den kinesiske revolusjonen var et framskritt for folk flest. Men for imperialismen og dens tilhengere var den kinesiske revolusjonen det verste som noen gang hadde skjedd. En fjerdedel av menneskeheten blei revet ut av den systematiske utbyttinga og undertrykkinga som foregikk over det meste av verden ellers. Den kinesiske revolusjonen og Maos videreutvikling av den kommunistiske teorien var også en veldig inspirasjon for mange undertrykte i resten av verden. Derfor er det også i den vestlige imperialismens interesse at framgangen under Mao-epoken blir sverta i størst mulig grad.

Kinas framvekst i en verden dominert av USA-imperialismen

Beijing-OL symboliserer Kinas entré inn i rekka av globale økonomiske og politiske stormakter, men hvor USA er den eneste supermakta. Den amerikanske kommunisten Raymond Lotta skriver følgende om dette:

«Det ligger en kompleks dynamikk bak Kinas framgang. Det fins likevel en motsigelse som skjerpes i dette; avhengighet av andre og voksende økonomisk styrke. Kina er avhengig av utenlandsk kapital og utenlandske markeder. Men samtidig har Kina også vokst fram som en global økonomisk stormakt og et sentrum for verdens produksjon. Landet har akkumulert store mengder utenlandske valutareserver og oppnådd stor finansiell makt - særlig satt opp mot dollaren. Og Kina søker aggressivt nye markeder i den tredje verden og eksporterer kapital over grensene.» («Shifts and Faultlines in the World Economy and Great Power Rivalry: What is Happening and What It Might Mean» Part II av Raymond Lotta, Revolution 137, 27.juli 2008 (Part I, Part III)

Og denne veksten finner sted i en verden hvor, som Lotta skriver:

«[….] USA fortsatt innehar førsteplass i den imperialistiske verdensøkonomien. Det er den største økonomien og finansielle limet i det økonomiske verdenssystemet og den politisk-militære «garantisten» for en verdensorden som alle stormaktene for øyeblikket tjener på. Den amerikanske økonomiens posisjon i verden har falt. Men USA-imperialismen besitter en militær styrke uten sammenlikning i forhold til rivalene og de som ønsker å bli rivaler. Og siden 2001 har de forsert denne forskjellen – de har satt i verk en global militær offensiv fokusert på Irak og Afghanistan for å sikre en dominans som er umulig å utfordre i tiår framover». (Ibid.)

Forholdet mellom USA og Kina kommer til uttrykk i bakgrunnen av Beijing-OL. Det forklarer hvorfor USA (gjennom diplomati og mediapropaganda) skrur opp og ned volumet på kritikken av Kinas rolle i støtta av Sudans regjering og dens massakrer i Darfur eller dens forhold til Mugabe-regimet i Zimbabwe.

Samtidig blir det også indirekte påpekt at Kina ennå ikke er likeverdig de eksisterende stormaktene. For å bli det, må de godta reglene som blir fastsatt av USA. Forholda som blir kritisert er undertykkelsen av politisk opposisjon og de umennesklige kåra som fins ved de fleste arbeidsplasser som forsyner Vesten med billige forbruksvarer. Disse forholda blir framstilt som produkter av ettpartiveldet til det såkalte kommunistpartiet. Men i virkeligheten er alle disse forholda produkter av kapitalismen og Kinas posisjon som et land som fortsatt blir knuga under imperialismen. Deres eneste konkurransefortrinn på det internasjonale markedet så lenge landet er kapitalistisk, er inntil videre at de er et lavkostland og kan undertrykke arbeiderklassen på den måten de gjør det.

• * *

Fire milliarder mennesker vil se Beijing-OL 2008. Sammen med fotball-VM er det den mediebegivenheten som følges av flest mennesker i hele verden. Derfor har OL en stor symbolverdi for de som veit å utnytte det. På idrettsbanen er det fredelig kappestrid, og i antikkens Hellas var det sågar fred mellom bystatene så lenge leikene pågikk. Slik er det ikke i dag. Og i bakteppet av OL fortsetter rivaliseringa mellom stormaktene i verden.