Nitti år siden novemberrevolusjonen i Tyskland

Tyskland var et land som var prega av enorme forandringer i perioden rundt første verdenskrig. De tapte krigen, keiserdømmet falt og ingen visste hva framtida hadde å bringe. De sosiale spenningene i landet var store, og mange mente at den fire år lange krigen som nettopp var avslutta, hadde vært unødvendig og at tyske soldater hadde blitt drept forgjeves. I tillegg til å tape krigen, «tapte» Tyskland også krigsoppgjøret, og ble tvunget til å betale store krigserstatninger til de allierte seierherrene.

Den vellykka Oktoberrevolusjonen året før i Russland var til stor inspirasjon for den tyske arbeiderbevegelsen. Men den tyske arbeiderbevegelsen var splitta som følge av spørsmålet om krigen. Da Tyskland erklærte tsar-Russland krig 1.august 1914, var det mange i SPD (Tysklands sosialdemokratiske parti) som støtta krigføringa. Ledelsen i partiet mente likevel at den korrekte linja var å være mot krigen, siden det var borgerskapets krig. Rosa Luxemburg, som tilhørte venstresida i SPD, var med på å stifte «Gruppe International» bare noen dager etter at Tyskland angrep tsar-Russland. Denne gruppa ble fra 1.januar 1916 kjent som Spartakistforbundet. Også Karl Liebknecht, som satt i Den tyske riksdagen for SPD, ble med her. Han var den eneste i den sosialdemokratiske parlamentariske gruppa som var konsekvent krigsmotstander, sjøl om han hadde stemt avholdende til den tyske krigføringa ved en tidligere anledning.

Begivenhetene i Russland

Da februarrevolusjonen brøt ut i 1917 i Russland, begynte også de første organiserte streikene av en viss betydning i fabrikker knytta til den tyske våpenindustrien. Til sammen 300.000 arbeidere deltok i disse. De tyske myndighetene hadde lite å stille opp med mot dette, og etter at USA ble med i krigen på alliert side 6.april 1917, gikk keiseren ut og gav løfter om demokratiske valg etter at krigen var over.

Ledelsen i SPD ekskluderte krigsmotstanderne fra partiet, og disse gikk sammen i Tysklands uavhengige sosialdemokratiske parti (USPD) under ledelse av Hugo Haase. USPD krevde at Tyskland skulle avslutte krigen umiddelbart og at landet skulle demokratiseres. Spartakistene utgjorde venstresida i dette nye partiet. De fortsatte sin propaganda på arbeidsplassene, særlig innenfor våpenindustrien.

I tsar-Russland hadde bolsjevikene det samme kravet som Spartakistforbundet i Tyskland; at landet skulle trekke seg ut av krigen umiddelbart. Det tyske borgerskapet mente de hadde større sjanse for å vinne krigen dersom Russland trakk seg ut av den, og gav derfor Lenin fritt leide gjennom Tyskland slik at han kunne komme hjem og ta ledelsen over den revolusjonære bevegelsen i Russland. Og de klarte å vinne makta gjennom Oktoberrevolusjonen i 1917. Men samtidig førte dette til en uønska smitteeffekt for det tyske borgerskapet. Arbeiderbevegelsen så nå at det var mulig å vinne makta dersom en handla riktig.

Å vinne makta med fredelige midler?

Sterke krefter i den tyske arbeiderbevegelsen mente at det var viktig å trekke ei klar linje mellom seg og bolsjevikene i Russland. Otto Braun, som satt i ledelsen for SPD og senere skulle bli statsminister i Preussen, skreiv følgende i en lederartikkel i SPD-organet «Vorwärts» (Framover):

«Sosialismen kan ikke bygges på bajonetter og maskingevær. Dersom den skal holde, må den realiseres med demokratiske midler. Derfor er det tvingende nødvendig at de sosiale forholdene ligger til rette for å sosialisere samfunnet. Dersom dette var tilfellet i Russland, kunne bolsjevikene uten tvil ha regna med flertallet av folket. Men dette var ikke tilfellet, de etablerte et styre basert på sverd som ikke kunne ha vært mer brutalt og hensynsløst under tsarens vanstyre. (…) Derfor må vi trekke en tykk og synlig skillelinje mellom oss og bolsjevikene.»

Når Brauns lederartikkel kom ut, begynte en ny bølge av streiker å skylle over Tyskland. Over én million arbeidere deltok i de såkalte januarstreikene i 1918. 3.mars 1918 skreiv Russland og Tyskland under Brest-Litovsk-traktaten som markerte slutten på krigen for Russlands del, sjøl om de måtte gjøre store innrømmelser til Tyskland. Nå kunne troppene fra øst flyttes vestover, og tyske myndigheter var sikre på at krigen ville ende med tysk seier.

Forverringa i de sosiale forholda radikaliserte den tyske arbeiderbevegelsen

Men krigslykken snudde ikke for Tyskland sjøl om Russland nå hadde trukket seg ut av krigen og tyskerne hadde en front mindre å kjempe på. Spartakistforbundet ble en sjølstendig politisk organisasjon under ledelse av Karl Liebknecht. 29.oktober tok førti tusen sjøfolk over havna i den nordtyske havnebyen Kiel i protest mot at de skulle gå til kamp mot den britiske marinen som et ledd i en siste krampetrekning for å vinne krigen. Dette opprøret varte fram til 3.november. 8.november hadde arbeider- og soldatråd organisert etter russisk modell tatt over det meste av de vestlige delene av Tyskland og dermed lagt et grunnlag for den tyske rådsrepublikken. Den 9.november ble keiser Wilhelm II tvunget til å abdisere, og i Berlin utropte Spartakistforbundet Tyskland ut til en «fri, sosialistisk republikk». Den 11.november kapitulerte Tyskland offisielt, og den første verdenskrigen var over.

I enhetsfronten som nå hadde en viss kontroll over styringa av landet, inngikk både SPD og USPD. Men denne fronten gikk i oppløsning i desember, da USPD trakk seg ut i protest mot SPDs lefling med å fortsatt holde på det kapitalistiske systemet. I januar 1919 kom en ny revolusjonsbølge over landet, leda av KPD (Tysklands kommunistiske parti), som var blitt offentlig grunnlagt i nyttårshelga 1918/ 1919. Dette var fortsettelsen av Spartakistforbundet, og var også leda av Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg.

SPD og de tyske frikorpsene

4.januar 1919 demonstrerte arbeidere mot at den radikale Emil Eichhorn, som var medlem av USPD, ble avsatt som politimester i Berlin. Litt overraskende på KPD møtte svært mange mennesker opp til denne demonstrasjonen, og dagen etter, søndag 5.januar 1919, strømma hundretusenvis av mennesker inn til sentrum av Berlin for å demonstrere. Mange av demonstrantene var bevæpna. På kvelden okkuperte demonstrantene både de viktigste jernbanestasjonene og redaksjonslokalene for hovedorganet til SPD, «Vorwärts», i tillegg til andre borgerlige aviser som dagene før hadde oppfordra til at lederne for kommunistene ikke bare skulle nøytraliseres, men også drepes.

Nå krevde demonstrantene at makthaverne skulle realisere løftene de hadde kommet med to måneder tidligere. Det ble valgt en midlertidig «revolusjonskomité» (Provisorischer Revolutionsausschuss – PR) på 53 medlemmer.

PR var ikke i stand til å ta ledelsen, noe KPD og Rosa Luxemburg forstod og advarte mot. Etter store demonstrasjoner også i dagene som fulgte, svarte den sosialdemokratiske lederen Friedrich Ebert med å sette inn den høyreorienterte militsen Frikorpsene mot de revolusjonære. Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg ble henretta 15.januar 1919 etter at Frikorpsene arresterte de samme dag. Hundrevis av andre revolusjonære ble også drept iløpet av de samme dagene. Og innen utløpet av mai samme år var den revolusjonære venstresida knust.

Hvorfor mislyktes novemberrevolusjonen?

Ernst Thälmann, som var ledende i å gjenoppbygge KPD etter at partiet ble knust i 1919, oppsummerte lærdommene av novemberrevolusjonen slik ved tiårsminnet:

«Ved årsskiftet 1918-19 var massene klare til kamp, men de manglet den klart målbevisste ledelse som kunne organisere denne kampen. Hverken det revolusjonære instinktet eller det enestående heltemotet til de enkelte lederne for Spartakistforbundet, de myrdede grunnleggerne av vårt parti, kunne erstatte tilstedeværelsen til en jernhard fortropp som var herdet av revolusjonens ild til stål. Det tragiske i den tyske 1918-revolusjonen, i januarstridighetene i 1919, stridene etter Kapp-kuppet i 1920, marsstridighetene i 1921 og den siste voldsbølgen som har rammet de revolusjonære i 1923 bestod i skillet mellom de objektivt modnede forholdene på den ene siden og det tyske proletariatets subjektive svakhet på den andre siden.»

Vi trur den oppsummeringa er helt korrekt. En revolusjonær situasjon er ikke noe som skapes av en kommunistisk organisasjon, men den oppstår når folk føler at dramatiske handlinger er eneste mulighet. Når en revolusjonær situasjon oppstår, er det et skrikende behov for noen som går i spissen, sier på en enkel og forståelig måte hva som må gjøres og peker ut kursen framover. Historia har vist oss at dersom det ikke finnes kommunister som gjør dette, er revolusjonære forsøk dømt til å mislykkes. En slik situasjon var den tyske revolusjonære situasjonen i 1918/19.

Vi har ingen tid å miste

I Norge i dag fins det ikke noe kommunistisk parti. Rødt, som er slått sammen av det tidligere kommunistiske partiet AKP og valgalliansen deres, RV, er ikke et kommunistisk parti. Dette har Tjen folket tidligere belagt relativt grundig i heftet «Hvor går DNP?». Vi mener det er nødvendig å gjenoppbygge et kommunistisk parti i Norge. Det har skjedd før, og er ytterligere aktualisert ved at AKP ikke bare har lagt seg ned, men også av at Rødt har ekskludert flere av sine egne medlemmer som åpent har agitert for kommunisme og kommunistisk organisering.

Å bygge et nytt parti vil si å bli flere organiserte kommunister, samle krefter rundt oss og legge et grunnlag som gjør det mulig å danne et nytt kommunistparti. Noen kommunister tror at de kan vente på kommunistpartiet. De ser rundt seg, og akkurat som oss ser de at vi ikke er i en strategisk offensiv. De ser at vi er svake og de ser at kapitalismen er svært sterk. Derfor sier de at vi må vente . Kommunistene må vente til situasjonen er mer opprørsk, de venter på en offensiv for da kan kommunistpartiet gjenoppstå med brask og bram.

De har ikke forstått Lenin eller Mao. For deres teorier er ikke vente-vente-vente-teorier. Leninismen og maoismen er teorier for handling. I en periode med strategisk defensiv må kommunistene like fullt handle som kommunister. Vi må bygge stein på stein og kjempe for det som er rett.

Noen andre som kaller seg kommunister tror at et kommunistisk parti kan skapes i små møterom gjennom diskusjoner mellom 8 personer. De tar feil, kommunistisk organisering skapes gjennom både kamp, organisering, studier og diskusjoner.

Bli med og skap det kommunistiske partiet

Grunnlaget for den mest massive undertrykkinga i verden i dag er kapitalismen. Det er systemet hvor kapitalistene suger verdiene ut av arbeiderklassen. En utsuging som skjer fordi kapitalistklassen, borgerskapet, har makta. Og så lenge de har makta vil de avle undertrykking og utsuging for å holde hjulene i gang.

De siste hundre årene viser at kommunistene var de som gikk i spissen for de store revolusjonene mot undertrykking og for frigjøring. Det var kommunister som sto i spissen for å frigjøre kolonier og for bevege Russland og Kina ut av fattigdom og tilbakeliggenhet på rekordtid. Kommunister har ledet de mest konsekvente kampene for frigjøring – og ingen har oppnådd så store resultater som folkene som blei ledet av kommunister.

Og slik må det være, for om verdens folk skal bli fri, må de føre en langvarig kamp. En krig mot kapitalismen. Og en slik kamp må ha en ledelse. En kommunistisk ledelse.

Ingen slag er vunnet i verdenshistorien, uten generaler. Ikke overmennesker, men folk som vier seg til kamp. Og som lærer seg krigens kunst. Folk som bruker tid og krefter, som lærer gjennom å studere og gjennom å handle. Folk som veit hvor vi står, hvor vi skal og hva som må til for å komme fra det ene til det andre.

Borgerskapet skaper sine ledere gjennom strukturene i staten, organisasjonene de styrer, skolene deres, partiene og ikke minst bedriftene. Det finnes utallige strukturer og ordninger som gjør at det stadig vokser fram nye generaler for borgerskapet.

Arbeiderklassen trenger slike strukturer. Våre ledere må skapes i et kommunistparti, og gjennom organisasjonene hvor partiet står sterkt.

Vi lever i et kapitalistisk land, i en verden som preges av kapitalismens herjinger.

Vi skal til et samfunn uten kapitalisme, uten klasser, uten kriger, uten undertrykking, uten sult, fattigdom og miljøødeleggelser, og et slikt samfunn må være kommunistisk.

For å komme dit trenger vi et kommunistparti.

Og det som er rett i dag, er å være med på å bygge det kommunistiske partiet.