Rød Ungdom blogger igjen

NRK Sogn og Fjordane har laget et oppslag med Unge Høyre-politikeren Jacob Nødseth, som mener seg sjikanert på bloggen. Bloggen er nå stengt, men NRK Sogn og Fjordane har lagt ut bloggens innhold slik den så ut før den ble stengt. Her er den:

_09.45: Vi sto opp. Eller rettere sagt: jeg sto opp, ristet i Jenny i 10 minutter, og gikk på badet.

10.15: Jenny kom ned på badet. Mumla litt.

10.16: Frokost. Vi venter på Jenny. Leser.

10.30: Jenny er klar for frokost. Mumler fortsatt. Vi spiser.

11.00: Leser.

11.30: Drar til Firda videregåande skule. Hilser på en lærer som er ganske tydelig Rødt-positiv.

11.35: Jenny går inn i salen, jeg setter opp stand. Skoleelever tar løppiser, jeg smiler og sier «hei!», de sier «takk!».

11.36: Jenny snakker med UH-fyren som var på Dale(«dere støtter Stalin, dere…bla, bla, bla… jeg er en stygg høyrekuk»), og han sier at han kommer til å være like useriøs som på Dale vgs. Jenny snakker med ordstyrer, konspirerer. Ordstyrer er enig i at UH-fyren er en brødgjøk og et kålhue.

12.00: Debatten starter. Jenny varmer seg opp fra flink til dritflink i løpet av åpningsinnlegget, UH-fyren blir avbrutt og kalt usakelig av ordstyrer, vi gjør det dritbra.

14.00: Jenny er ferdig, og får masse applaus. Jeg deler ut løppiser, jeg smiler og sier «hei!», de sier «takk!». Jeg sier «Stem Rødt!» i blandt også.

14.15: Vi diskuterer med smart RU-jente og dum UH-fyr. Han sier «du virker uintelligent» til meg, jeg har lyst til å smelle en murstein i trynet på ham, men er moden(og det var ingen mursteiner i nærheten…). Alle synes UH-fyren er teit. Får nye medlemmer. Digg.

14.30: Vi møter Asbjørn, og kjører heimatt. Vi får koteletter med poteter, gullrøtter, blomkål og saus. Nam.

15.00: Leser.

16.00: Leser.

16.30: Erter Jenny. Leser.

17.00: Leser.

17.30: Jeg er på do. Jenny maser. Hurpe.

17.35: Drar til REMA 1381 for å plukke opp SUere. De er søsken.

17.50: Er på Nordfjord folkehøgskule. Jenny ser noen fra Foss.

18.00: Debatten starter. Jeg skjønner at vi er på en kristen privatskole(folkehøyskole)… Jeg bruker Afghanistan-åpningsinnlegget til Jenny. Jenny synes ordstyreren er søt.

18.03: Burde visst ha øvd litt mer på det innlegget. Elevene liker hverken meg eller Afghanistan. Hater kristne.

18.30: Venstresia gjør det dårlig. Debatten er ganske dårlig. «Jau, jau, ku og sau!» tenker jeg.

19.00: Auuu, auuu!!!

19.30: Debatten er ferdig. Endelig.

19.45: Vi prater med de andre debattantene og ordstyreren.

20.00: Vi møter Asbjørn uttafor. Vi kjører hjem til ham.

20.10: Vi kommer fram til Asbjørn. Han drar. Vi lager matpakke og prater med kjæresten hans. Hun lager kakao til oss. Nam.

20.45: Vi begynner å gjøre oss klare til å dra.

21.00: Vi drar.

21.10: Vi kommer på at vi har glemt matpakker og et ark.

21.11: Vi snur.

21.20: Vi er tilbake der vi snudde.

21.30: Vi er på Byrkjelo.

21.31: En guttegjeng titter ut av bilen sin og sier at Jenny var flink. Jenny blir plagsomt selvgod.

21.32: Jeg ødelegger selvtillita til Jenny. Morsomt.

21.39: Vi får melding fra Edmund om at han lever kakselivet på hotell og går naken rundt mens han ser på Ylvis-brødrene. Alt er som vanlig.

21.40: Bussen kommer.

21.45: Vi sitter på bussen, hører på iPoden min.

22.50: FRAMME! Vi er i Stryn “sentrum”. Vi ser et skilt til Stryn Vandrarheim: 1,3 km.

22.51: Vi begynner å gå.

23.01: Vi går fortsatt.

23.11: Vi går feil. Vi snur.

23.21: Vi går. Finner en mann, og spør om veien.

23.31: Vi går fortsatt.

23.41: Vi spør ei dame.

23.59: Vi er framme.

00.01: Resepsjonisten er teit. Vi spiser masse lakris.

00.10: Vi skravler.

01.25: Vi skravler.

01.45: Jenny klager over at hun må ta på sengetøy. Vi legger oss._

Vi har enkelte kommentarer:

1)Det er sikkert veldig hardt å stå opp klokka 0945 når man skal i skoledebatt.

2)Det er veldig lurt å offentliggjøre at man konspirerer med ordstyrer før debatten.

3)I Rød Ungdom er de så inkluderende at de hater kristne.

Men ikke er det første gang Rød Ungdom-medlemmer blogger mens de er på tur. For ei tid tilbake var to representanter i Liberia for NORADs midler. Ikke visste vi at Liberia er et progressivt land, men her kan man jo lese sjøl hvordan de hadde det: http://liberia-tur.blogspot.com/.

Vi klipper også litt herfra:

Dag 1:

«Deretter bar det til kontrollsjekk hvor de beslagla 3 liter vin vi hadde tatt med, julie ble sint og sjelte dama ut og sa hun sikkert kom til å kose seg ikveld, og at vinen var rågod og Norsk.. Det fallt ikke Julie inn at vi var i FRANKRIKE-.. vinens land, og at vinen vi hadde kjøpt faktisk var fransk.»

«Etter Linda febrilsk prøvde å forklare de tre mennene(PÅ ENGELSK) i hver sin respesjon at vi faktisk hadde betalt og bestilt billetter, møtte vi omsider en liten, søt og kjempehyggelig mann kledd som Aladdin (Linda føler seg endelig hjemme når ALLE går i bukser ikke ulike hennes buddah bukser) som viste oss opp til rommet vårt.»

Dag 2:

«Resien fra flyplassen til hotellet var mindre idyllisk: Etter en meget turbulent flytur landet vi på Monrovia flyplass som var på størrelse med en pølsebod på 17.mai.»

Dag 3:

«Linda er endelig i sitt ess, da annehver mann skriker ooh Big Mama – I like it! etter henne;P " Men jeg lover å ikke komme hjem med 2 afrikanske menn under hver arm uansett hvor sjarmerende de er" – Linda. Julie har derimot følelsen av være white trash venninna."

Dag 4:

«Vi har vært og spist nydelig middag på The cape Resturant, og fikk gleden av å bli litt kjent med Hotellets eier, som febrilsk prøvde å fete opp Julie med mat fra Bufén, noe han klarte ganske vellykket. Linda ble heller fornærmet siden han mente at hun hadde baby face, mens Julie visstnok så voksen ut. Julie følte seg derfor for tynn OG rynkete – det skal de ha Liberianerne, de er DØNN ærlige;)»

_"Tenkte at vi skulle legge ut en liten oversikt over alt vi skal gjøre her nede så langt, så dere ser at vi ikke bare sitter og slikker sol;)

Our plan: Møte med USA´s ambasadør i Liberia  Møte med Tysklands ambasadør i Liberia (og forhåpentligvis kona) Møter og reiser rundt i Liberia med Phyllis (leder og grunnlegger av organisasjonen NATPAH som jobber mot kjønnslemlesting) Dra til Universitet i Liberia, og intervjue kvinnene/jentene som er så heldige at de studerer Dra til Barneskole for jenter og snakke med lærerne og elevene Besøke senter for utdanning av kvinnelige lærere Intervjue noen Menn om hva de mener om situasjonen i Liberia Dra på besøk til children refuges home of Monrovia besøke Kirkens nødhjelps base i Monrovia reise ut på landet og møte den 80 år gamle kvinnen som var den første som «la ned kniven» og tok opp kampen mot kjønnslemlesting!

Vi oppsumerer at vi har 3 utrolig spennende og lærerike uker fremfor oss:)

vi snakes"_

Dag 5:

«De to siste dagene har vi egentlig bare tilbragt på Hotellet! Pga reise og div mistet vi litt tidsperspektiv og glemte at det finnes noe som heter Lørdag og Søndag! Men det har vært utrolig godt.»

Dag 7:

«So we did. vi besøkte The public University of Liberia, som er et universitet som var i ferd med og bygges, og kjørte innom the university of Liberia. Planen var vel egentlig å ta en tur inn i University Of Liberia også, men på grunn av noen språkelige misforståelser , fikk de for seg at vi var redde for reinet ( noe vi ikke var selv om det bøtta ned, og da mener jeg virkelig store bøtter)   så vi kjørte tilbake til ministry of health.»

Dag 8:

«Dagen i dag startet kl 07.00 da den første alarmen til Linda ringte! kl 08.00 dro vi oss til frokosten for å nyte loff, egg, bacon og muffins og de altfor herlige (og kjekke) kelnerene på resturanten!»

«Nå er vi vel hjemme på hotellet, etter en nydelig buffemiddag med live musikk, mye latter og med inntrykkene fra dagen susende i hodet.»

Dag 9:

«Vi våknet opp til sol og hotellduden ( vårt navn på hotellmanageren) pattende på en cubansk sigar. Og dagen pær den skulle bare bli bedre! Med solbrillene på morgensokaten dratt ut av øynene, dro vi som «vanlig» til ministry of health for å hooke opp med våre kjære venner i NAPA. Men i dag var det ikke bare de kjente og kjære vi møtte på kontoret, Augustin hadde nemlig tatt med en gave til oss, en kjempefrukt som i følge han var en pære. Denne pæren viste seg å være en avakado, bare 10 ganger større, da vi prøvdesmakte den senere på dagen. (se bilde!)"

Dag 10:

«Så dagen idag blir bestående av hypige besøk på toalettet, og en lydløs telefon – Vi blir konstant ringt av menn vi så velvillige ga tlf nr vårt til igår, de jobbet jo trossalt i ett departement..  Men Neida, her er det andre intensjoner, vi har blitt tilbydd middags dater, og en vil tilogmed tilbringe en natt med oss.. hm, Liberia har nok 1 eller 2 små Trond Gisker i seg skal dere se!»

Dag 12:

«Idag var det dagen vi så lenge har gledet oss til.. vi skulle i kirken. Kl.11.00 møtte vi opp ved kirken til Augustine.. Kirken var ett lite falleferdig menighetshus, som de hadde pyntet med fargerike tråer og blomster.. Og peeps.. dette var ingen salmesynging og kjedelig preken gudstjeneste.. Vi stod i 40 minutter mens en dame sang en halleluja sang, mennesker danset, klappet i hendene, skrek og sang og hoiet.. skikkelig sånn man forestiller seg at de gudstjenestene er.  Det var halleluja og prace det lord så langt man kunne se.. OG det var ufattelig morsomt! Vi slapp den stive rockefoten og danset med mens vi «shaked what we got» Augustine som er en veldig relgiøs mann satt seg ned på gulvet med henda i været, sang, lo og smilte.. det var ganske sterkt og oppleve så syk tillhørlighet.. det er dette som knytter dette landet sammen, og gjør det sterkt!  Etter sangen, kom en prest opp, ikke i en lang kjole, men i svart dress og med en mikrofin, han løp rundt på scenen, og dramatiserte fortellinger fra Bibelen og fortalte budskapet på en sykt bra og spennede måte! Vi ble dratt opp på scenen, mens presten ba for oss.. det var litt flaut.. men men.. Linda var så heldig at en bitteliten jente på omtrent 2 år (Som forøvrig var Kjempesur og ikke sa ett eneste ord) kom bort til henne satt seg på fanget, og hang fast i midjen hennes i de hele 2 timene gudstjensten varte!  Men dette her var virkelig en opplevelse.. veldig glad for at vi valgte å bli med på det!"

Dag 13:

«Pga at Linda har fått insomnia og kun har sovet 12 timer de siste 62 timen, ble denne dagen vår føste slappe-av-på-hotellet dag!  Det er egentlig litt deilig og la de forrige dagene synke inn og roe ned litt! SÅ vi dedikerer dagen til ett langt bad i badekaret, annsiktsmaske, hårkur og en grinefilm.. det er utrolig godt!»

Dag 14:

«Men alt var glemt da vi åpnet bildørene. For hva var det som satt foran inngangsdøra til de vi skulle besøke? Jo intet annet en enn ape, nærmere bestemt en sjimpanse. Linda skreik og hoppet nesten like mye som apen selv av pur glede. Dette var Lindas store drøm! Julie var derimot litt mer skeptisk, da det viste seg at apen (som heldigvis var bunnet fast) likte å kaste alt den fikk i hendene mot henne. Dette hadde Eren (sykepleieren) en forklaring på: " It’s because she haven’t seen anyone like you before, you look different" Så selv om apen var rasistisk, var vi begge enige om at det var utrolig å se en ape så nærme live."

Dag 16:

«Nå er klokken snart 10 om morgenen, og vi sitter og nyter en god frokost på hotellet, men ikke uten å oppdatere dere om dagen i går selvfølgelig.»

_"Jeg og Linda falt pladask for et forkle med Ellen Johnsen på, og de hadde til og med med matchende pannebånd. Dette ble med fort en del av bagasjen!

Etter møtet med slummen og medlemmene i NAPA der, som satte sine spor, dro vi tilbake til sentrum for å kjøpe litt Liberianske godsaker å ta med hjem. Dette viser seg å være enklere sagt enn gjort, med tanke på at Phyllis ikke er det mest strukturerte mennesket i verden, for å si det mildt. Vi elsker henne, men hun loker noe fryktelig til tider, og i går var en av disse dagene. Derfor endte det hele med at vi var innom et supermarked og kjøpte en brus, før vi dro tilbake til hotellet. Bedre lykke i dag, sier vi."_

Dag 17:

«Ellers gikk dagen med til å se siste episode av sex og singeliv og nerding på nettet!»

«Men vi føler at vi har klart og dra prosjektet i land, og vi syntes at fangsten er ganske så fin og stor!  Vi har tusenvis at ting å fortelle når vi kommer hjem.. Så det er med god samvitighet at vi koser oss de 2 siste dagene i Lieria!»

Dag 18:

_"Resten av dagen bare slappet vi av, spiste sen middag, og hang i resepsjonen. Alle menneskene rundt oss sier så mye fint, at de vil savne oss MASSE på hotellet, og hvilken glede det har vært å ha oss her! det er så utrolig hyggelig å høre, men disse menneskene vil vi virkelig savne også! De har fått altfor lite oppmerksomhet.. men damene og herrene på hotellet er vidunderlige!

Vi kan jo ikke til Lindas fortvilelse ungå å nevne en spesiell mann. For hver dag sitter det nemlig en mann med utgansdøra, vi har aldri hørt han si ett ord.. men han smiler veldig! Så idag etter frokosten når Linda skulle gå tilbake på rommet, stoppet damene i resepsjonen henne og sa de ville si henne noe! Den stille rolige mannen hadde nemlig falt PLADASK for Linda, men var så sjenert at han ikke turte å si noen ting! Men hver gang Linda hadde gått forbi, så fort hun var ute av rommet, så rødmet han og snakket i evigheter om hvor betatt han var av henne. Så nå tok damene saken i sine egne hender. Linda rødmet og fniste og snudde seg, der hun ser stakkarsen sitte å høre på hele historien mens han ser ned i bakken! Men fortsatt turte han ikke si ett ord. Da vi var vel fremme på rommet, ringte hotel telefonen for første gang, det var mannen som ville snakke med Linda.. Han ba henne med på en kveldstur imorgen, han ville bare så gjerne holde henne litt i hånden. Linda ble skrekkslagen, mannen er kansje 40 år gammel og kjempe sjenert.. Men hos Julie var det INGEN støtte å hente.. så etter en rask telefon samtale med Karna hjemme i Norge roet hun seg ned.. så vi får se hva morgendagens tur bringer! Kansje det er 3 mennesker som tropper opp på gardemoen på Tirsdag? Søtt er det nå hvertfal!

Vi sjønte idag hvor mye vi har opplevd, sett og lært.. og det kan vi BEVISE

5 gode grunner til at Linda og Julie har jobbet i Liberia: 1.Vi er omtrent like bleke som da vi dro fra Norge (På tross av 30 grader og Sol) 2.Vi har ikke sett EN eneste severdighet 3.Vi har ikke med oss en eneste survernir hjem til Norge 4.Vi har spist froksot på Hotellet HVER dag – og frokosten er slutt TIDLIG! 5.Vi har aldri våknet opp fyllesjuke"_

Dag 20:

«Det hele føltes ambivalent, på den ene siden var vi selvfølgelig takknemlige for alt, men samtidig var det også utrolig vemodig.  Men vi kunne ikke sutre og grine for alltid, det var tross alt tre og en halv time og vente på flyplassen. Det betydde at humøret måtte opp, noe vi fikset med et heftig inntak av Skittles fra veska til julie. Dette resulterte i at vi trøtte og utkjørte fikk en aldri så liten berg og dalbanetur og blei hypre som baran det!»

«Mens Linda var på flørtern kom Julie ut fra toalettet og ante fred og ingen fare. Helt til en sint dame kom og dro ned kjolen til hennes, hun hadde nemlig klart å stappe hele bakdelen av kjolen ( de er jo så korte disse kjolene hennes) ned i trusa.  På en time hadde vi altså klart og sjekke opp halve flyplassen, og i tillegg vise dem rompa.»

«Så bar det altså til Marocco igjen, og utslåtte etter lang reise sovnet vi til klokka var 15.00 på det kjære hotel volubilis.  Og opp våknet vi til sol og følelesen av å være utsultet. Vi bestemte oss derfor for å få litt mat i skrotten og ta en taxi til et kjøpesenter hvor vi spise tradisjonell mat (host, mc, host) og tok oss en runde rundt i den ene butikken som minnet mistenkelig om coop obs.  Dette var også stedet da Julie endelig skulle få litt oppmerksomhet, etter å ha stått i skyggen av linda i Liberia. Folk i Marocco hadde et svært ulikt syn på Julie sitt  (korte)kjolevalg. dvs guttene var svært fornøyd, mens jentene stoppet opp og hvisket og pekte, bokstavelig talt. Dette var en selvtillitboost for julie, som tok all pr som god pr.  Taxituren tilbake til hotellet, skulle man tro bare var en vanlig taxitur. Men så må vi huske på at alt i dette landet foregår på fransk, som passer utmerket ettersom julie i tillegg til engelsk kan snakke dårlig tysk og si sie,sie på spansk, mens linda kan rutte med litt arabisk og en smule gresk. Dette resulterer i mange slitsomme episoder, som denne taxituren. Vi skjønner ikke en dritt hva taxisjåføren sier, og han skjønner ikke en dritt av det vi sier heller. Alikevel fortsetter han å prate som et helvette, mens vi svarer på de språkene vi kan.  jaja, vi kom fram til slutt, og da mener vi til slutt»