Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket

27. februar 1957

Ikke ferdig korrekturlest etter skanning.

27. februar 1957

Vårt hovedtema er den riktige behandlingen av motsigelser i folket. For letthets skyld vil vi diskutere det i 12 hovedpunkter. Skjønt vi også vil komme inn på motsigelsene mellom oss og våre fiender, vil denne diskusjonen hovedsakelig dreie seg om motsigelser i folket.

I. TO FORSKJELLIGE SLAGS MOTSIGELSER

Aldri før har landet vårt vært så sammensveiset som det er i dag. Seirene under den borgerlig-demokratiske og den sosialistiske revolusjonen og resultatene av det sosialistiske oppbyggingsarbeidet har raskt forandret Kinas ansikt. En enda lysere framtid for vårt fedreland ligger foran oss. Tida med nasjonal splittelse og kaos som folket avskydde, er forbi for aldri mer å komme tilbake. Ledet av arbeiderklassen og det kommunistiske partiet går vårt folk på 600 millioner som en mann inn for den store oppgaven å bygge sosialismen. Landets samling, folkets enhet og våre forskjellige nasjonaliteters enhet — dette er grunnlaget som garanterer vår saks sikre seier. Men det betyr ikke at det ikke lenger finnes motsigelser i samfunnet vårt. Å tro at det ikke lenger finnes noen, er en naiv tanke som ikke stemmer med den objektive virkeligheten. Vi står overfor to typer motsigelser — dem mellom oss og fienden og dem innen folket selv. De to er av totalt forskjellig natur.

For å få en riktig forståelse av disse to forskjellige typer motsigelser må vi først være klar over hva som menes med »folket» og hva som menes med »fienden». Uttrykket »folket» har forskjellig innhold i de forskjellige landa og i de forskjellige periodene av historien innenfor ett og samme land. La oss ta vårt eget land som eksempel. Under motstandskrigen mot Japan kom alle klasser, lag og samfunnsgrupper som gikk imot den japanske aggresjonen inn

318

under kategorien folket, mens de japanske imperialistene, de kinesiske forræderne og de pro-japanske elementene alle var folkets fiender. Under frigjøringskrigen var USA-imperialistene og deres lakeier — byråkratkapitalistene, godseierne og Kuomintangs reaksjonære som representerte disse to klassene — folkets fiender, mens de andre klassene, lagene og samfunnsgruppene som sto imot fienden alle kom inn under kategorien folket. På det nåværende trinnet, perioden med oppbygging av sosialismen, kommer de klasser, lag og samfunnsgrupper som fremmer, støtter og arbeider for den sosialistiske oppbyggings sak inn under kategorien folket, mens de kreftene og gruppene i samfunnet som går imot den sosialistiske revolusjonen og er fiendtlig innstilt mot og saboterer den sosialistiske oppbygginga — alle er folkets fiender.

Motsigelsene mellom oss og fienden er antagonistiske motsigelser. Innenfor folkets rekker er motsigelsene i det arbeidende folket ikke-antagonistiske motsigelser, mens motsigelsene mellom de utbyttede og de utbyttende klassene har en ikke-antagonistisk side i tillegg til den antagonistiske. Det har alltid vært motsigelser innenfor folket, men innholdet i disse motsigelsene er forskjellig i hver periode av revolusjonen og i perioden med sosialistisk oppbygging. Under de betingelsene som hersker i Kina i dag, omfatter motsigelsene innen folket følgende kategorier: motsigelsene innen arbeider-. klassen, motsigelsene innen bondebefolkningen, motsigelsene blant de intellektuelle, motsigelsene mellom arbeiderklassen og bondebefolkningen, motsigelsene mellom arbeidere og bønder på den ene sida og de intellektuelle på den andre, motsigelsene mellom arbeiderklassen og andre lag av det arbeidende folket på den ene sida og det nasjonale borgerskapet på den andre, motsigelsene innen det nasjonale borgerskapet osv. Folkeregjeringa vår er ei regjering som virkelig representerer folkets interesser, den er ei regjering som tjener folket. Likevel finnes det ennå visse motsigelser mellom regjeringa og folket. De innbefatter motsigelser mellom statens interesser, kollektivets interesser og individets interesser, mellom demokrati og sentralisme, mellom ledelsen og de som ledes, og den motsigelsen som oppstår ved den byråkratiske måten visse regjeringsfunksjonærer arbeider på i sitt forhold til massene. Alt dette er motsigelser innen folket. Men i det store og hele finner vi under motsigelsene i folket et grunnlag av felles interesser.

I vårt land hører motsigelsene mellom arbeiderklassen og det nasjonale borgerskap til kategorien motsigelser i folket. Stort sett er klassekampen mellom de to en klassekamp innenfor folkets rekker, fordi det kinesiske nasjonale borgerskapet har en tosidig karakter. Under den borgerlig- demokratiske revolusjonen hadde dets karakter både ei revolusjonær og ei forsonlig side. Under den sosialistiske revolusjonen utgjorde utbyttinga av

319

arbeiderklassen ei side av det nasjonale borgerskapets karakter, mens dets støtte til statsordningen og dets villighet til å være med på den sosialistiske omforminga utgjør den andre sida. Det nasjonale borgerskapet er forskjellig fra imperialistene, godseierne og byråkrat-kapitalistene. Motsigelsen mellom det nasjonale borgerskapet og arbeiderklassen er en motsigelse mellom utbyttere og utbyttede, og er av naturen antagonistisk. Men under de konkrete vilkårene i Kina kan denne antagonistiske klassemotsigelsen, dersom den blir riktig behandlet, bli forandret til en ikke-antagonistisk motsigelse og løst ved fredelige midler. Men den vil forandre seg til en motsigelse mellom oss og fienden dersom vi ikke behandler den riktig og ikke følger den politikken som går ut på å forene oss med, kritisere og oppdra det nasjonale borgerskapet, eller dersom det nasjonale borgerskapet ikke godtar denne politikken vår. Ettersom de er av forskjellig natur, må motsigelsene mellom oss og fienden og motsigelsene i folket bli behandlet på forskjellig måte. For å si det kort, i de førstnevnte er det et spørsmål om å skille klart mellom oss selv og fienden, og i de sistnevnte et spørsmål om å skille klart mellom riktig og feilaktig. Det er selvfølgelig sant at skillet mellom oss og fienden også er et spørsmål om rett og urett. For eksempel spørsmålet om hvem som har rett, vi eller de hjemlige og fremmede reaksjonære, imperialistene, føydalistene og byråkrat-kapitalistene, er også et spørsmål om rett og urett, men det står i en annen kategori enn spørsmål om rett og urett innen folket. Vår stat er et folkets demokratiske diktatur ledet av arbeiderklassen og grunnlagt på et forbund mellom arbeidere og bonder. Hva står dette diktaturet for? Dets første oppgave er å undertrykke de reaksjonære klassene og elementene og utbytterne i landet vårt, som går mot den sosialistiske revolusjonen, å undertrykke dem som prøver å ødelegge den sosialistiske oppbygginga, eller med andre ord, å løse de indre motsigelsene mellom oss og fienden. For eksempel å arrestere, forhøre og dømme visse kontra-revolusjonære, og berøve godseierne og byråkrat-kapitalistene deres stemmerett og deres talefrihet for en viss tid — alt dette hører inn under området for vårt diktatur. For å opprettholde ro og orden og beskytte folkets interesser er det også nødvendig å utøve diktatur over bedragere, svindlere, ildspåsettere, mordere, forbrytergjenger og andre kjeltringer som alvorlig forstyrrer offentlig orden. Diktaturets annen funksjon er å beskytte landet vårt mot undergravingsvirksomhet og mulig overfall fra ytre fiender. I så fall er det diktaturets oppgave å løse den ytre motsigelsen mellom oss og fienden. Diktaturets mål er å beskytte hele folket vårt, slik at det kan hengi seg til fredelig arbeid og bygge opp Kina til et sosialistisk land med moderne industri, et moderne landbruk, moderne vitenskap og kultur. Hvem skal utøve

320

dette diktaturet? Selvfølgelig arbeiderklassen og hele folket under dens ledelse. Diktatur kan ikke anvendes innenfor folkets rekker. Folket kan ikke utøve diktatur over seg selv, og en del av folket må heller ikke underkue en annen del. Lovbrytende elementer blant folket vil bli straffet etter loven, men dette er i prinsippet noe annet enn å utøve diktatur for å bekjempe folkets fiender. Det som skal anvendes innen folket er demokratisk sentralisme. Statsordningen vår slår fast at innbyggerne i folkerepublikken Kina nyter talefrihet, pressefrihet, forsamlings-, forenings-, prosesjons-, demonstrasjons- og religionsfrihet, osv. Vår statsordning sier også at statens organer må praktisere demokratisk sentralisme, at de må stole på massene og at deres personale må tjene folket. Vårt sosialistiske demokrati er et demokrati i bredeste forstand som det ikke finnes maken til i noe kapitalistisk land. Vårt diktatur er folkets demokratiske diktatur ledet av arbeiderklassen og basert på forbundet mellom arbeidere og bonder. Det vil si at det hersker demokrati innenfor folkets retter, mens arbeiderklassen i forbund med alle andre som nyter borgerlige rettigheter, og da først og fremst bøndene, utøver diktatur over de reaksjonære klasser og elementer og alle dem som motsetter seg sosialistisk omforming og går imot oppbygginga av sosialismen. Med borgerlige rettigheter forstår vi politisk rett til frihet og demokrati. Men denne friheten er frihet med ledelse og dette demokratiet er demokrati under sentralisert ledelse, ikke anarki. Anarki er ikke i samsvar med folkets interesser og ønsker.

Visse personer i landet vårt frydet seg over hendingene i Ungarn.’ De håpet at noe liknende ville hende i Kina, at tusener på tusener av mennesker ville demonstrere i gatene mot folkeregjeringa. Men deres håp var i strid med massenes interesser og kunne derfor umulig vinne deres støtte. I Ungarn gjorde en del av folket, som var ført bak lyset av hjemlige og utenlandske kontra-revolusjonære, den feilen at de grep til vold mot folkeregjeringa, med det resultatet at både staten og folket ble lidende. Skaden som ble tilføyd landets økonomi i løpet av få ukers opptøyer vil det ta lang tid å reparere. Andre mennesker i vårt land vaklet i spørsmålet om begivenhetene i Ungarn fordi de ikke hadde kjennskap til tingenes virkelige tilstand i verden. De mener at det er for lite frihet under vårt folkedemokrati og at det er mer frihet under et vestlig parlamentarisk demokrati. De vil ha et to-parti system som i vest, hvor et parti har makten og det andre er holdt utenfor. Men dette såkalte to-parti systemet er bare et middel til å opprettholde borgerskapets diktatur, det kan aldri garantere det arbeidende folkets frihet. Frihet og demokrati kan nemlig ikke eksistere abstrakt, bare konkret. Om det i et samfunn som er splittet i klassekamp, hersker frihet for utbytterklassen til å utbytte det arbeidende folket, så er det ingen frihet for det arbeidende folket

321

til ikke å bli utbyttet, og dersom det er demokrati for borgerskapet, så er det ikke noe demokrati for proletariatet og andre arbeidende. Et lovlig kommunistisk part blir tålt i noen kapitalistiske land, men bare så lenge det ikke truer borgerskapets grunnleggende interesser. Ut over det blir det ikke tålt. De som forlanger frihet og demokrati reint abstrakt, ser på demokrati som et mål og ikke som et middel. Demokrati kan iblant se ut til å være målet, men i virkeligheten er det bare et middel. Marxismen lærer oss at demokrati er en del av overbygningen og tilhører området politikk. Det vil si at det til syvende og sist tjener den økonomiske basis. Det samme gjelder frihet. Både demokrati og frihet er relative, ikke absolutte, og de oppstår og utvikler seg under spesielle historiske betingelser. Innenfor folkets rekker er demokrati nært forbundet med sentralisme og frihet med disiplin. De er to motsetninger i en enhet, motstridende og samtidig forenet, og vi må ikke ensidig framheve den ene på bekostning av den andre. Innenfor folkets rekker kan vi ikke unnvære frihet, men vi kan heller ikke klare oss uten disiplin. Vi kan ikke unnvære demokrati, men heller ikke sentralisme. Denne enhet av demokrati og sentralisme, av frihet og disiplin utgjør vår demokratiske sentralisme. Under dette systemet nyter folket utstrakt demokrati og frihet, men samtidig må det holde seg innenfor den sosialistiske disiplinens grenser. Alt dette forstår folkets masser svært godt.

Når vi går inn for frihet med ledelse og demokrati under sentralisert rettledning, mener vi ikke på noen måte at det skal anvendes tvangsmidler for å klargjøre ideologiske spørsmål eller spørsmål som omfatter det å skille mellom riktig og feilaktig i folket. Alle forsøk på å avgjøre ideologiske spørsmål om hva som er riktig og hva som er feilaktig ved hjelp av administrative tiltak eller tvangsmidler er ikke bare virkningsløse, men direkte skadelige. Vi kan ikke avskaffe religionen ved påbud eller tvinge folk til ikke å tro. Vi kan ikke tvinge folk til ikke å tro. Vi kan ikke tvinge folk til å oppgi idealismen, mer enn vi kan tvinge dem til å tro på marxismen. Den eneste måten å avgjøre spørsmål av ideologisk karakter eller stridsspørsmål innen folket på, er ved hjelp av den demokratiske metoden, med diskusjon, kritikk, overbevisning og oppdragelse, og ikke ved hjelp av tvang eller undertrykkelse. For at folket skal være i stand til å produsere og studere effektivt og ordne livet sitt på en skikkelig måte, ønsker det at regjeringa deres, og de som leder produksjonen, kultursektoren og undervisningssektoren, skal gi dem klar beskjed om hva som skal gjøres. Alle forstår at den offentlige orden ikke kan opprettholdes uten forordninger fra administrasjonen. Administrative forordninger og metoden med overbevisning og fostring utfyller hverandre når det gjelder å løse motsigelser i folket. Selv administrative regler for å opprettholde offentlig ro og orden må selvsagt være ledsaget av overtalelse og

322

fostring, for i mange tilfelle vil ikke regler alene være nok. Denne demokratiske måten å løse motsigelsene i folket på ble i 1942 sammenfattet i formelen »enhet, kritikk, enhet». Hva vil det si? Det betyr at vi går ut fra ønsket om enhet, løser motsigelsene gjennom kritikk eller kamp, og når fram til en ny enhet på et nytt grunnlag. Etter vår erfaring er dette den riktige måten å løse motsigelser i folket på. I 1942 anvendte vi den for å løse motsigelser innenfor det kommunistiske partiet, nemlig motsigelsene mellom dogmatikerne og det store flertallet av medlemmene og mellom dogmatisme og marxisme. »Venstre»-dogmatikerne hadde grepet til metoden med »hensynsløs kamp og harde slag» i striden innenfor partiet. Denne framgangsmåten var ikke riktig. I vår kritikk av »venstre»-dogmatismen avskaffet vi denne gamle metoden og anvendte en ny, en som gikk ut fra ønsket om enhet, skjelraet mellom riktig og feilaktig gjennom kritikk og kamp og nådde fram til en ny enhet på et nytt grunnlag. Dette var den metoden vi brukte under korrigeringsbevegelsen i 1942. Slik var det oppnådd full enighet i partiet i løpet av noen få år, allerede på den tida da det kinesiske kommunistpartiet holdt sin sjuende nasjonale kongress i 1945, og som følge av det ble seieren sikret for folkets store revolusjon. Det viktigste er å gå ut fra ønsket om enhet. For uten ønsket om enhet vil vi ikke lenger ha kampen under kontroll. Ville ikke det være det samme som »hensynsløs kamp og harde slag»? Og hva slags enhet i partiet ville det bli tilbake? Det var denne erfaringen som ledet oss fram til formelen »enhet, kritikk, enhet». Eller med andre ord, »lær av tidligere feil for å unngå feil i framtida, og helbred sykdommen for å redde pasienten». Vi anvendte denne framgangsmåten også utenfor partiet. Den ble brukt med stort hell i de anti-japanske baseområdene når det gjaldt forholdet mellom ledersjikt og massene, mellom armeen og folket, mellom offiserer og menige, mellom de forskjellige enhetene i armeen og mellom forskjellige grupper av kadrer. Anvendelsen av denne metoden kan for øvrig føres tilbake til ennå tidligere tider i partiets historie. Den er blitt anvendt helt siden våre revolusjonære væpnede styrker og baseområder i sør ble opprettet i 1927, for å ordne opp i forholdet mellom partiet og massene, mellom armeen og folket, mellom offiserer og menige, og andre forhold innen folket. Den eneste forskjellen er at under den anti-japanske krigen ble metoden anvendt mye mer bevisst og målrettet. Og etter frigjøringa av hele landet har vi anvendt denne samme metoden med »enhet, kritikk, enhet» i vårt forhold til de demokratiske partiene og overfor industri- og handelsfolk. Vår oppgave er nå fortsatt å utvide og forbedre ytterligere bruken av denne metoden overalt innenfor folkets rekker. Vi vil at alle våre fabrikker, kooperativer, forretningsforetak, skoler, regjeringskontorer og andre offentlige instanser, kort sagt at alle våre 600 millioner skal anvende den til å løse motsigelser oss imellom.

323

Under vanlige forhold er ikke motsigelsene i folket antagonistiske. Men dersom de ikke blir behandlet skikkelig, eller årvåkenheten vår blir svekket, kan det oppstå antagonisme. I et sosialistisk samfunn er ei slik utvikling vanligvis bare et lokalt og forbigående fenomen. Grunnen er at systemet med menneskers utbytting av andre mennesker er avskaffet og at folkets interesser i bunn og grunn er de samme. De antagonistiske aksjonene som fant sted i ganske stor utstrekning under begivenhetene i Ungarn, var et resultat av både hjemlige -og utenlandske kontra-revolusjonære elementers virksomhet. Dette var både et ganske spesielt og et forbigående fenomen. Det er et eksempel på at reaksjonære innenfor et sosialistisk land, i forbund med imperialistene, forsøker å nå målene for sin sammensvergelse ved å utnytte motsigelsene i folket til å få i stand uro og opptøyer. Denne lærepengen fra begivenhetene i Ungarn har krav på full oppmerksomhet. Mange mennesker later til å mene at spørsmålet om å anvende demokratiske metoder for å løse motsigelser i folket, er noe nytt. Men det er det faktisk ikke. Marxister har alltid hevdet at proletariatets sak helt avhenger av folkets masser og at kommunistene må bruke den demokratiske metoden med overbevisning og fostring når de arbeider blant det arbeidende folket og ikke på noe vilkår gripe til kommandering eller tvang. Det kinesiske kommunistpartiet holder trofast på dette marxist-leninistiske prinsippet. Det har stadig vært vårt syn at under folkets demokratiske diktatur må man anvende to forskjellige metoder, en diktatorisk og en demokratisk, for å løse de to forskjellige slags motsigelser som foreligger — dem mellom oss og fienden og dem innen folket. Denne tanken er blitt forklart gang på gang i vårt partis dokumenter og i taler av ansvarlige partiledere. I min artikkel »Om folkets demokratiske diktatur», skrevet i 1949, sa jeg: »Foreningen av disse to sider, demokrati for folket og diktatur overfor de reaksjonære, utgjør folkets demokratiske diktatur.» Jeg pekte også på at for å løse problem innenfor folkets rekker »er den metoden vi anvender demokratisk, overbevisningens metode, ikke tvangsmetoden». Og igjen da jeg talte til nasjonalkomiteen for folkets politiske rådgivende konferanse, på dens annet møte i juni 1950, sa jeg:

»Folkets demokratiske diktatur anvender to metoder. Overfor fienden— bruker det diktaturets metode, det vil si i så lang tid som det er nødvendig, lar det dem ikke få ta del i politisk virksomhet, og det tvinger dem til å adlyde folkeregjeringas lover og ta del i arbeidet, og gjennom arbeidet forandre seg til nye mennesker. Overfor folket derimot, bruker det ikke tvangsmetoden, men den demokratiske, det vil si at folket nødvendigvis må ta del i politisk virksomhet og ikke bli tvunget til å gjøre ditt eller datt,
324
men bli oppdradd og overbevist etter den demokratiske metoden. Denne oppdragelsen er selvoppdragende, og grunnlaget for å oppdra seg selv er kritikk og selvkritikk.»

Slik har vi ved mange anledninger diskutert anvendelsen av den demokratiske metoden for å løse motsigelsene i folket. Videre har vi stort sett anvendt den i arbeidet vårt, og mange kadre og mange andre folk er vel kjent med den i praksis. Hvorfor føler da noen at denne metoden er ny? Fordi kampen mellom oss og fienden, både den indre og den ytre, tidligere var meget akutt, og motsigelsene i selve folket derfor ikke var så iøynefallende som i dag.

Det er ganske mange mennesker som ikke greier å skjelne klart mellom disse to forskjellige slag av motsigelser — dem mellom oss og fienden og dem i folket — og de er tilbøyelig til å blande dem sammen. Det må innrømmes at det undertiden kan være lett å gjøre det. Vi har hatt eksempler på en slik sammenblanding i arbeidet vårt tidligere. Under bekjempelsen av de kontrarevolusjonære ble noen ganger bra folk ved en feiltakelse tatt for å være det motsatte, og slike ting hender også i dag. Vi klarer å begrense mistakene våre fordi det har vært vår politikk å trekke en skarp grense mellom oss og fienden og å rette på feil når og hvor de ble oppdaget.

Den marxistiske filosofien hevder at loven om motsetningenes enhet er en grunnleggende universell lov. Denne loven virker overalt, i naturens verden som i menneskesamfunnet og i tankenes verden. Mellom de to sidene i en motsigelse er det på en og samme tid enhet og kamp, og det er dette som’ tvinger tingene til å bevege seg og forandre seg. Motsigelser finnes overalt, men de skifter i overensstemmelse med de forskjellige tings forskjellige natur. I ethvert fenomen eller enhver ting er motsetningenes enhet betinget, midlertidig og forbigående, og følgelig relativ, mens kampen mellom motsetningene er absolutt. Lenin har gitt en meget klar framstilling av denne loven, og i vårt land har et stigende antall mennesker nådd fram til forståelse av den. Men for mange mennesker er det en ting å godta denne loven, og noe helt annet å anvende den når de undersøker og behandler problemer. Mange våger ikke å erkjenne åpent at det ennå finnes motsigelser i folket i landet vårt, skjønt det nettopp er disse motsigelsene som driver samfunnet vårt framover. Mange vil ikke innse at det fortsatt finnes motsigelser i et sosialistisk samfunn, med det resultat at de blir hemmet og passive når de står overfor sosiale motsigelser. De forstår ikke at et sosialistisk samfunn vil bli mer enhetlig og mer konsolidert gjennom den uopphørlige prosessen som den riktige behandlingen og løsningen av motsigelsene utgjør. Av denne grunn må vi forklare tingene for folket vårt, .og først og fremst for kadrene våre, for å hjelpe dem til å forstå motsigelsene i et sosialistisk samfunn og lære dem å bruke de riktige metodene i behandlingen av disse motsigelsene.

325

Motsigelsene i et sosialistisk samfunn er fundamentalt forskjellige fra dem i de tidligere samfunn, som for eksempel i det kapitalistiske. I det kapitalistiske samfunnet kommer motsigelsene til uttrykk i akutte antagonismer og konflikter, i skarp klassekamp. De kan ikke bli løst av det kapitalistiske system selv, de kan bare bli løst gjennom sosialistisk revolusjon. Omvendt stiller saken seg når det gjelder motsigelser innenfor et sosialistisk samfunn der de ikke er antagonistiske, og der de kan bli løst, den ene etter den andre, av det sosialistiske sytemet selv.

De grunnleggende motsigelser i et sosialistisk samfunn er fremdeles dem mellom produksjonsforholdene og produktivkreftene og mellom overbygningen og den økonomiske basis. Men de er fundamentalt forskjellige av karakter og har helt andre kjennetegn enn dem som motsigelsene mellom produksjonsforholdene og produktivkreftene og mellom overbygningen og den økonomiske basis hadde i det gamle samfunnet. Det nåværende samfunnssystemet i vårt land er de foregående langt overlegent. Dersom dette ikke var tilfelle, ville ikke det gamle systemet ha blitt omstyrtet og det nye systemet ville ikke ha blitt opprettet. Når vi sier at de sosialistiske produksjonsforholdene er gunstigere for utviklinga av produktivkreftene enn de gamle produksjonsforholdene, mener vi at de tillater produktivkreftene å utvikle seg med en fart som var uoppnåelig i det gamle samfunnet, slik at produksjonen kan øke jamt og møte folkets tiltakende behov skritt for skritt. Under imperialismens, føydalismens og byråkrat-kapitalismens herredømme utviklet produktivkreftene i det gamle Kina seg svært langsomt. I over femti år før frigjøringa produserte Kina bare noen få titalls tusen tonn stål i året, dersom vi ikke regner med utvinninga i de nordøstlige provinsene. Tar vi dem med, utgjorde topp-produksjonen av stål bare noe over 900 000 tonn i året. I 1949 var den nasjonale stålproduksjonen bare litt over 100 000 tonn. Likevel er det nå, bare sju år etter frigjøringa av landet vårt, oppe i over 4 millioner tonn. I det gamle Kina var det knapt noen maskinindustri å snakke om, for ikke å nevne bil- og flyindustri. Nå har vi alt dette. Da folket styrtet imperialismen, føydalismen og byråkrat-kapitalismen, var det mange som ikke var klar over hvilken vei Kina måtte gå — mot kapitalisme eller mot sosialisme. Kjensgjerningene har nå gitt svaret: Bare sosialismen kan redde Kina. Det sosialistiske systemet har muliggjort ei rask utvikling av produktivkreftene i landet vårt. Dette er en kjensgjerning som selv våre fiender utenfor landet må innrømme. Men det sosialistiske systemet vårt er først blitt opprettet nylig. Det er ennå ikke fullt ut gjennomført og konsolidert. I felles statlig og private bedrifter får fremdeles kapitalistene en fast rente av sin kapitalt og dette betyr at det fremdeles eksisterer utbytting. Når det gjelder eiendomsforholdet, har disse

326

foretakene ennå ingen fullstendig sosialistisk karakter. Når det gjelder jordbruks- og håndverkskooperativene våre, er noen av disse fremdeles bare halvt sosialistiske. Selv når det gjelder de fullt ut sosialistiske kooperativenes eiendomsforhold, gjenstår det å løse visse problemer. Forholdet mellom produksjon og omsetning i overensstemmelse med sosialistiske prinsipper er fremdeles under oppbygging i forskjellige greiner av vår økonomi, og vi søker stadig etter bedre og bedre former. Å finne det riktige forholdet mellom akkumulering og forbruk innen hver av den sosialistiske økonomiens to sektorer — den hvor produksjonsmidlene eies av hele folket og den hvor de eies kollektivt — og også mellom de to sektorene innbyrdes, er et innfløkt problem som det ikke er lett å finne en fornuftig løsning på med en gang. For å oppsummere: Sosialistiske produksjonsforhold er blitt opprettet, og de harmonerer med produktivkreftenes utvikling, men de er ennå langt fra fullkomne, og denne ufullkommenheten står i motsetningsforhold til veksten i produktivkreftene. Bortsett fra at det er harmoni såvel som motsigelse mellom produksjonsforholdene og de voksende produktivkreftene, er det såvel harmoni som motsigelse mellom overbygningen og den økonomiske basis. Overbygningen som består av statssystemet og lovene i folkets demokratiske diktatur, og den sosialistiske ideologi rettledet av marxismen-leninismen, spiller en positiv rolle ved å lette seieren for den sosialistiske omforminga og opprettelsen av en sosialistisk arbeidsordning. Den er tilpasset den sosialistiske, økonomiske basis, det vil si de sosialistiske produksjonsforholdene. Men levninger av borgerlig ideologi, og visse byråkratiske framgangsmåter i statsorganene våre, og svakheter i visse ledd i statsinstitusjonene våre, står i motsetning til den sosialistiske, økonomiske basis. Vi må fortsette å løse alle slike motsigelser i lys av våre spesielle forhold. Selvfølgelig vil det dukke opp nye problemer etter hvert som disse motsigelsene blir løst. Og ytterligere anstrengelser vil kreves for å løse de nye motsigelsene. For eksempel må det foregå en fortløpende tilpasning ved hjelp av statlig planlegging for å løse motsigelser mellom produksjonen og samfunnets behov, som lenge vil fortsette å eksistere.

Hvert år setter landet vårt opp en økonomisk plan for å skape et riktig forhold mellom akkumulering og forbruk og oppnå balanse mellom produksjon og behov: Balanse er bare en forbigående relativ- enhet mellom motsetningene. Ved årets slutt blir den balansen sett under ett, forrykket av motsetningenes kamp. Enheten undergår en forandring, balansen blir ubalanse, enhet blir til mangel på enhet og på ny blir det nødvendig å utarbeide en balanse og en enhet for neste år. I dette ligger vår planøkonomis- overlegenhet. For denne balansen, denne enheten blir til dels satt opp hver måned eller hvert kvartal og delvise justeringer blir nødvendige. Undertiden

327

oppstår det motsigelser og balansen blir forrykket på grunn av at våre subjektive tiltak ikke svarer til den objektive virkeligheten. Det er hva vi kaller å begå feil. Ustanselig dukker det opp motsigelser som ustanselig må løses. Det er den dialektiske loven for tingenes utvikling.

I dag er det slik at massenes storstilte og voldsomme klassekamper som var karakteristiske for de tidligere revolusjonære periodene stort sett er slutt, men klassekampen er på ingen måte helt over. Selv om folkets breie masser har ønsket det nye systemet velkommen, har de ikke ennå vennet seg helt til det. Regjeringas folk har ikke tilstrekkelig erfaring og må gjennomgå videre studier og utforske spesielle politiske problemer. Med andre ord, det trenges tid for at vårt sosialistiske system kan bli bygget opp og konsolidert, for at massene skal venne seg til det nye systemet og for at statsfunksjonærene skal lære og få erfaring. Derfor er det påkrevet at vi nå reiser spørsmålet om å skille motsigelser innen folket ut fra dem mellom oss og fienden, så vel som spørsmålet om den riktige behandlingen av motsigelsene i folket, slik at vi kan samle folk av alle nasjonaliteter i vårt land til ny kamp, kampen mot naturen for å utvikle vår økonomi og kultur, og hjelpe hele nasjonen til å komme seg forholdsvis greit igjennom denne overgangstida og til å konsolidere vårt nye system og bygge opp vår nye stat.

II. SPØRSMÅLET OM UNDERTRYKKELSE AV KONTRA—REVOLUSJONÆRE

Når det gjelder spørsmålet om å undertrykke kontra-revolusjonære, så er det et spørsmål om kamp mellom oss og fienden. Innen folket er det noen som ser dette spørsmålet i et noe annet lys. To slags personer har her et syn som er forskjellig fra vårt. De som har en »høyreorientert» måte å tenke på, skjelner ikke mellom oss og fienden og regner fienden for å tilhøre oss. De anser nettopp de personene som venner, som de breie masser betrakter som fiender. De »venstreorienterte» forstørrer i den grad motsigelsene mellom oss og fienden at de tar enkelte motsigelser i folket for motsigelser mellom oss og fienden og betrakter folk som kontra-revolusjonære som ikke virkelig er det. Begge disse synsmåtene er feilaktige. Ingen av dem kan føre fram til en riktig behandling av spørsmålet om å undertrykke de kontra-revolusjonære, eller til en riktig vurdering av dette arbeidet. For å lage oss en riktig vurdering av arbeidet vårt for å undertrykke kontra-revolusjonære så la oss se på hvilken virkning begivenhetene i Ungarn hadde i Kina. Etter disse hendingene var det noe uro blant en del av våre intellektuelle, men ikke noe oppstyr. Hvorfor

328

ikke? En av grunnene må sies å være at vi hadde lyktes i å undertrykke de kontra-revolusjonære ganske grundig.

Selvfølgelig skyldes ikke konsolideringa av staten vår først og fremst undertrykkinga av kontra-revolusjonen. Den skyldes først og fremst det faktum at vi har et kommunistparti, en frigjøringsarme og et arbeidende folk som er blitt herdet gjennom tiår i revolusjonær kamp. Partiet vårt og våre væpnede styrker har røtter i massene. De er blitt herdet i en langvarig revolusjonær ild. De har evnen til å kjempe. Vår folkerepublikk ble ikke bygd over natta, men har utviklet seg skritt for skritt ut fra de revolusjonære baseområdene. Noen ledende demokrater har også blitt herdet mer eller mindre og har gått igjennom urolige tider sammen med oss. Noen intellektuelle ble herdet gjennomkampen mot imperialisme og reaksjon. Etter frigjøringa har mange av dem gjennomgått en ideologisk omdanningsprosess som har som mål å sette dem i stand til å skille klart mellom oss og fienden. Dessuten skyldes konsolideringa av staten vår det faktum at våre økonomiske tiltak er tvers igjennom sunne, at folkets utkomme er sikret og stadig bedres, at vår politikk overfor det nasjonale borgerskap og andre klasser er riktig, og så videre. Likevel er utvilsomt vår framgang når det gjelder undertrykkelsen av kontra-revolusjonære en viktig grunn til konsolideringa av staten vår. Av alle disse grunnene er studentene våre med få unntak patriotiske og støtter sosialismen, skjønt mange av dem kommer fra andre familier enn arbeiderklassefamilier. De vaklet ikke under hendingene i Ungarn. Det samme gjelder det nasjonale borgerskapet, for ikke å snakke om de viktigste massene — arbeiderne og bøndene.

Etter frigjøringa kvittet vi oss med mange kontra-revolusjonære. Noen ble henrettet fordi de hadde begått svært alvorlige forbrytelser. Dette var absolutt nødvendig. Det var et krav fra folkets breie masser, og det ble gjort for å befri massene fra årelang undertrykkelse under de kontra-revolusjonære og alle slags lokale tyranner, med andre ord for å frigjøre produktivkreftene. Hadde vi ikke gjort det, ville ikke massene ha vært i stand til å rette ryggen. Men siden 1956 har det foregått en radikal forandring i situasjonen. I landet som helhet betraktet har størsteparten av de kontra-revolusjonære blitt utrensket. Vår hovedoppgave har skiftet fra det å løse produktivkreftene fra -fortidas lenker til å beskytte dem og utvikle dem i samsvar med de nye produksjonsforholda. Fordi noen ikke klarer å forstå at politikken i dag svarer til situasjonen i dag, slik som vår tidligere politikk svarte til den tidligere situasjonen, vil de bruke vår nåværende politikk til å omgjøre avgjørelser i tidligere saker og benekte den store framgangen vi har hatt i undertrykkelsen av kontra-revolusjonen. Dette er aldeles galt, og massene vil ikke tillate det.

329

Framgang har vært det dominerende i vårt arbeid med å undertrykke de kontra-revolusjonære, men det har også forekommet feil. I noen tilfelle var det overgrep og i andre tilfelle var det noen kontra-revolusjonære som unnslapp. Vår politikk er: »Kontra-revolusjonære må undertrykkes hvor de enn finnes, feil må rettes når og hvor de oppdages.» Vår linje i arbeidet med å undertrykke kontra-revolusjonen er masselinja. Selvsagt kan det oppstå feil også i vårt arbeid når vi følger masselinja, men de vil bli færre og lettere å korrigere. Massene vinner erfaring gjennom kamp. Av det som blir gjort riktig lærer de hvordan tingene skal gjøres. Av det som blir gjort galt får de nyttig lærdom om hvordan feil kan unngås.

Overalt hvor det er blitt oppdaget feil under arbeidet med å undertrykke de kontra-revolusjonære, er det blitt tatt skritt, eller det blir tatt skritt, for å korrigere dem. De som ennå ikke er oppdaget vil bli rettet så snart de kommer fram i lyset. Beslutninger om frifinnelser eller rehabilitering bør få den samme publisiteten som de opprinnelige feilaktige avgjørelsene. Jeg foreslår at det lages en omfattende oversikt over arbeidet med å undertrykke de kontra-revolusjonære i år eller neste år, for å oppsummere våre erfaringer og oppmuntre til å forsvare det som er rett og riktig og bekjempe det som er galt.3 Nasjonalt bør denne oversikten tas hånd om av Den nasjonale folkekongressens permanente komite og den tilsvarende instansen innenfor Folkets politiske rådgivende konferanse, og på det lokale plan av folkerådet i kommunene og provinsene og av komiteer under Folkets politiske rådgivende konferanse. I dette tilbakeblikket må vi hjelpe de mange kadre og aktivister som har vært med i dette arbeidet og ikke gi dem noen kalddusj. Vi må ikke ta motet fra dem. Men ikke desto mindre må feil bli rettet når de oppdages. Dette må være innstillinga hos alle offentlige sikkerhetsorganer, anklagemyndigheter og rettsinstanser, fengsler og de institusjoner som har som oppgave å reformere forbryterne gjennom arbeid. Vi håper at overalt hvor det er mulig vil medlemmer av Den nasjonale folkekongressens permanente komite og av Folkets politiske rådgivende konferanse og de folkevalgte ta del i utarbeidelse av en slik oversikt. Det vil være til hjelp under arbeidet med å bedre lovsystemet vårt og i en riktig behandling av kontra-revolusjonære og andre forbrytere. Den nåværende situasjonen når det gjelder de kontra-revolusjonære kan beskrives på følgende måte: Det finnes ennå kontra-revolusjonære, men ikke mange. Men først og fremst, det finnes fremdeles kontra-revolusjonære. Noen sier at det ikke finnes kontra-revolusjonære lenger, at alt er fred og ro og at vi derfor kan legge hodet på puten og sovne inn. Men slik forholder det seg ikke. Faktum er at det ennå finnes kontra-revolusjonære (det vil selvfølgelig ikke si at man finner den overalt og i alle organisasjoner), og vi må fortsette å

330

bekjempe dem. Vi må forstå at skjulte kontra-revolusjonære som er på frifot ikke vil la seg ta sovende, men sikkert vil gripe enhver anledning til å skape uro. USA-imperialistene og Chiang Kai-shek-klikken sender stadig inn hemmelige agenter for å drive undergravningsvirksomhet. Selv etter at alle eksisterende kontra-revolusjonære er blitt utrensket, kan det dukke opp nye. Dersom vi slutter å være på vakt, vil vi bli tatt stygt ved nesen, og vi vil lide alvorlig for det. Kontra-revolusjonære må ryddes ut med fast hånd hvor som helst man finner dem i virksomhet. Men ser en hele landet under ett, kan man trygt si at det ikke er mange kontra-revolusjonære igjen. Det ville være galt å si at det ennå finnes mange kontra-revolusjonære i Kina. Å godta dette synet ville også føre galt avsted.

III. SPØRSMÅLET OM SAMVIRKE I JORDBRUKET

Vi har en jordbruksbefolkning på over 500 millioner, så våre bønders situasjon veier meget tungt når det gjelder utviklinga av økonomien vår og konsolideringa av statsmakten vår. Etter min mening er situasjonen sunn i sitt grunnlag. Organiseringa av landbrukskooperativer er blitt gjennomført med stor framgang, og dette har løst den store motsigelsen i vårt land mellom sosialistisk industrialisering og individuelle bondebruk. Fordi omdannelsen til kooperativer i landbruket gikk så fort, var det noen som ble bekymret og lurte på om det ikke ville komme tilbakeslag. Det var også noe som gikk galt, men heldigvis ikke noe alvorlig, og stort sett er hele bevegelsen sunn. Bøndene arbeider med god vilje, og trass i de verste oversvømmelser, tørker og tyfoner greide de i fjor å øke kornavlingene. Men nå er det noen som lager sin egen lille tyfon, de brummer om at landbrukskooperativene ikke duger, at de ikke er noe bedre enn enkeltbruk. Er landbrukskooperativene enkeltbrukene overlegne, eller er de det ikke? Blant de dokumentene som er delt ut til dette møtet er det ett om Wang Kuo-fang-kooperativet i Tsun-Hua-distriktet i provinsen Hopei, som jeg vil anbefale dere å lese. Dette kooperativet ligger i et bakket lende og var tidligere meget fattig. I mange år var det avhengig av korntilskudd fra regjeringa. Da kooperativet ble opprettet i 1953, kalte folk det »fattigkooperativet». Men det er blitt mer velstående år for år, og nå, etter fire års hardt strev, har de fleste husholdninger der lager av korn. Det dette kooperativet har greid, skulle andre kooperativer også kunne gjøre under normale forhold i løet av samme tid eller litt lengre. Det er altså ingen grunn til å si at det er noe galt med landbrukskooperativer.

331

Det er også klart at det kreves hard kamp for å bygge opp et slikt kooperativ. Nye ting har alltid vansker og tilbakeslag å stri med i begynnelsen. Det er barnesykdommer. Det er ren fantasi å tro at sosialismens sak er enkel som fot i hose, uten vansker og tilbakeslag, eller at den ikke krever veldige antrengelser. Hvem er det så som aktivt støtter samvirkebevegelsen på landet? Det er det overveldende flertallet av fattige og lavere middelstore bønder som utgjør mer enn 70 % av landbefolkningen. De fleste av de resterende 30 % er også fulle av håp når det gjelder kooperativene. Det er bare et ganske lite mindretall som virkelig er misnøyde. Fordi de ikke har analysert situasjonen riktig, er det ganske mange som dømmer ut fra de enkelte tilfellene uten å sette dem inn i sin sammenheng og bedømme framgang og tilbakeslag under denne synsvinkelen og uten å peke på årsakene til manglene. Slik blir det blåst opp til en liten tyfon av enkelte som hevder at kooperativene ikke er overlegne. Hvor lang tid vil det ta å konsolidere kooperativene eller få slutt på dette snakket om at de ikke er overlegne? Skal en dømme ut fra erfaringer om mange kooperativers framvekst, vil det formodentlig ta fem år eller litt lenger. Ettersom de fleste av våre kooperativer bare er litt over ett år gamle, ville det være urimelig å forlange for mye av dem. Etter mitt syn ville det være godt gjort om kooperativene kan bli konsolidert i løpet av den andre femårsplanen etter å ha blitt opprettet i løpet av den første. Kooperativene er nå i ferd med gradvis å konsolideres. En del motsigelser står det igjen å løse, så som motsigelsene mellom staten og kooperativene og dem som forekommer mellom og innenfor kooperativene selv.

Vi må vie produksjons- og distribusjonsproblemene konstant oppmerksomhet som midler til å løse disse motsigelsene. La oss ta produksjonsspørsmålet. Kooperativenes økonomi må tas med i statens felles økonomiske planlegging, men de må samtidig få beholde en viss manøvreringsog handlefrihet som ikke er uforenlig med statens allmenne plan eller med dens politikk i sin alminnelighet, dens lover og reguleringer. Samtidig må hvert hushold innenfor kooperativene rette seg etter fellesplanen for det kooperativet eller det produksjonslaget det tilhører, bortsett fra de egne planene det måtte finne passende å sette opp når det gjelder jord som er blitt tildelt for privat bruk og andre økonomiske foretak som er overlatt til privat drift. Hva angår spørsmålet om fordeling av inntektene, må vi regne med både statens, kollektivenes og de enkelte individers interesser. Vi må finne en riktig måte å behandle det tresidige forholdet på mellom statens jordskatt, kooperativenes opplegging av fond og bøndenes personlige inntekter, og hele tida passe på å foreta nyjusteringer for å løse eventuelle motsigelser dem

332

imellom. Akkumulering er viktig både for staten og for kooperativene, men den må ikke overdrives på noen av sidene. Vi bør gjøre alt som står i vår makt for å sette bøndene i stand til å øke sine personlige inntekter fra år til år, i normale tider ved hjelp av produksjonsøking.

Mange sier at bondens tilværelse er hard. Er dette riktig? På en måte er det det. Det vil si, fordi imperialistene og deres agenter undertrykte og utbyttet oss i over hundre år, er landet vårt et utarmet land, og levestandarden, ikke bare for våre bonder, men også for våre arbeidere og intellektuelle, er ennå lav. Vi trenger flere titall år med intenst arbeid for å heve levestandarden for hele folket skritt for skritt. For så vidt er »hard» det riktige uttrykket. Men på en annen måte er det ikke riktig. Vi tenker da på den påstanden at i løpet av de sju åra som er gått etter frigjøringa, har arbeiderne fått det bedre, men ikke bøndene. Men med meget få unntak har også bøndene fått det en del bedre. Etter frigjøringa er bøndene kvitt godseiernes utbytting og produksjonen har økt fra år til år. Ta for eksempel kornavlingene. 1 1949 var hele landets produksjon bare noe over 105 millioner tonn. I 1956 var den steget til noe over 180 millioner, en økning på nesten 75 millioner. Statens skatt på jordbruket er ikke hey, den beløper seg til bare noe over 15 millioner tonn i året. Det kvantum korn som staten kjøper av bøndene til standard priser er bare noe over 25 millioner tonn. Disse to postene til sammen blir over 40 millioner tonn. Videre blir over halvparten av dette kornet solgt tilbake til landsbyene og nærliggende byer. Det er åpenbart at ingen kan si at det ikke har skjedd en forbedring i bøndenes stilling. Vi forbereder oss på å stabilisere hele den årlige mengde korn som den totale kornskatten og det korn som blir innkjøpt av staten utgjør, på et nivå av omtrent 30 millioner tonn i løpet av de nærmeste få år, for å bidra til landets utvikling og kooperativenes konsolidering. På denne måten vil det lille antallet husholdninger som en ennå finner utover landsbygda og som har underskudd på korn, få nok, og alle bondehusholdninger, unntatt dem som dyrker avlinger for industrien, ha korn i reserve eller i det minste være selvhjulpne. Det vil ikke lenger finnes fattige bønder, og levestandarden for hele bondebefolkningen vil nå opp til, eller overgå de mellomstore bøndenes nivå. Det er ikke riktig bare å sammenlikne en bondes gjennomsnittlige årsinntekt med en arbeiders og dra den slutning at den ene er for lav og den andre for høy. Arbeidernes produktivitet er mye høyere enn bøndenes, mens de sistnevntes levekostnader er mye lavere enn arbeidernes i byene, så arbeiderne kan ikke sies å ha blitt favorisert av staten. Men lønnen til noen få arbeidere og noen funksjonærer er litt for høy, og bøndene gjør rett i å være misnøyde med dette. Derfor er det nødvendig å foreta visse omjusteringer overensstemmende med de foreliggende omstendigheter.

333

IV. SPØRSMÅLET OM FOLK I INDUSTRIEN OG HANDELEN

Under omforminga av samfunnet vårt ble i 1956 private industri- og handelsforetak omgjort til foretak eid i fellesskap av staten og private, ved siden av at det ble organisert kooperativer i landbruk og håndverk. At dette gikk så fort og glatt hang nøye sammen med vår behandling av motsigelsen mellom arbeiderklassen og det nasjonale borgerskapet som en motsigelse i folket. Har denne klassemotsigelsen blitt fullstendig løst? Nei, ikke ennå. Det vil ennå kreve atskillig tid. Men det er dem som sier at kapitalistene er så omformet at de nå ikke er noe særlig forskjellige fra arbeiderne og at ytterligere omforming ikke er nødvendig. Andre går så langt som å si at kapitalistene nå er litt bedre enn arbeiderne. Andre igjen spør om ikke også arbeiderklassen skal omformes, dersom omforming er så nødvendig. Er disse synsmåtene riktige? Selvfølgelig ikke.

Under oppbygginga av det sosialistiske samfunnet trenger alle å omformes, utbytterne og også det arbeidende folket. Hvem sier at arbeiderne ikke trenger omforming? Selvfølgelig er omforminga av utbytterne kvalitativt forskjellig fra det arbeidende folkets omforming, og de to må ikke forveksles. Arbeiderklassen omformer hele samfunnet under klassekampen og i kampen mot naturen, og omformer samtidig seg selv. Den må ustanselig lære under sitt arbeid og skritt for skritt overvinne sine mangler og aldri holde opp med det. Ta oss som er til stede her som eksempel. Mange av oss gjør framskritt hvert år. For mitt eget vedkommende er det slik at jeg hadde alle slags umarxistiske ideer før, og det var først senere at jeg tilegnet meg marxismen. Jeg lærte litt marxisme fra bøker og foretok ei begynnende omforming av ideene mine. Men det var hovedsakelig ved å ta del i klassekampen opp gjennom åra at jeg ble omformet. Og jeg må fortsette å lære dersom jeg skal gjøre videre framskritt, ellers vil jeg bli hengende etter. Kan kapitalistene være så bra at de ikke lenger trenger omforming?

Det er noen som hevder at det kinesiske borgerskapet ikke lenger har en tosidig karakter, men bare en ensidig. Er det sant? Nei. Selv om medlemmer av borgerskapet er blitt ansatt i ledelsen av bedrifter som eies i fellesskap av staten og private og er i ferd med å bli omformet fra utbyttere til arbeidende mennesker som lever av sitt eget arbeid, så får de fremdeles en viss rente av sin kapital i fellesbedriftene, det vil si, de har ennå ikke løsrevet seg fra selve roten til utbytting. Mellom dem og arbeiderklassen er det ennå en betraktelig avstand i ideologi, følelser og livsvaner. Hvordan er det da mulig å si at de ikke lenger har en tosidig karakter? Selv når de ikke lenger får utbetalt sine faste renter av kapitalen og merkelappen »borgerlig» er fjernet, vil de fremdeles

334

trenge ideologisk omforming for en tid. Dersom borgerskapet ikke lenger hadde en tosidig karkter, slik noen hevder, da ville ikke kapitalistene lenger ha den oppgaven å studere og omforme seg.

Det må sies at denne synsmåten ikke stemmer verken med den aktuelle situasjonen blant våre industri- og handelsfolk eller med det de fleste av dem ønsker. I løpet av de siste par åra har de fleste av dem vært villige til å lære og har gjort tydelig framskritt. Deres fullstendige omforming kan bare oppnåes gjennom deres eget arbeid. De bør arbeide sammen med personalet og arbeiderne i bedriftene og betrakte bedriftene som de viktigste plassene der de kan omformes. Men det er også viktig for dem å forandre noen av sine gamle synspunkter gjennom studier. Dette bør skje på frivillig basis. Når de vender tilbake til bedriftene etter å ha tatt del i studiegrupper i noen uker, finner mange industri- og handelsfolk at de har et mer felles språk med arbeiderne og representantene for statsaksjekapitalen i bedriften, så det er lettere å arbeide sammen. De vet av personlig erfaring at de har godt av å lære og omforme seg. Det synspunktet at lesning og omforming ikke skulle være nødvendig, gir ikke uttrykk for flertallets mening blant industri- og handelsfolk, men bare for et lite mindretalls syn.

V. SPØRSMÅLET OM DE INTELLEKTUELLE

Motsigelsene innenfor folket i landet vårt kommer også til uttrykk blant de intellektuelle. De mange millioner intellektuelle som arbeidet for det gamle samfunnet skal nå tjene det nye, og spørsmålet er nå hvordan de kan tilpasse seg det nye samfunnets behov og hvordan vi kan hjelpe dem til å gjøre det. Dette er også en motsigelse innen folket.

De fleste av våre intellektuelle har gjort bemerkelsesverdige framskritt i løpet av de siste sju åra. De har uttalt seg til fordel for det sosialistiske systemet. Mange driver flittig med å studere marxismen og noen er blitt kommunister. Disse siste, skjønt de ennå er få, blir stadig flere. Selvsagt er det ennå noen intellektuelle som er skeptiske når det gjelder sosialismen eller de bifaller den ikke, men de er enminoritet. Kina trenger hjelp fra så mange intellektuelle som mulig i den veldige oppgaven å bygge sosialismen. Vi må ha tillit til de intellektuelle som virkelig er villige til å tjene sosialismens sak, og vi må radikalt forandre vår holdning overfor dem til det bedre og hjelpe dem til å løse de problemene som krever en løsning, slik at de kan få utfolde sine evner og muligheter fullt ut. Mange av våre kamerater er ikke flinke til å omgås intellektuelle. De er altfor

335

ubehøvlet i sin holdning til dem, har ingen respekt for arbeidet deres og blander seg inn i en del vitenskapelige og kulturelle arbeider der deres innblanding er uberettiget. Vi må bli kvitt slike unoter.

Stort sett har våre intellektuelle gjort framskrit, men de må ikke slå seg til ro med det. De må fortsette å omforme seg, gradvis avlegge sin borgerlige verdensanskuelse og ta den proletariske, kommunistiske, slik at de helt kan tilpasse seg det nye samfunnets behov og stå sammen med arbeiderne og bøndene. Denne forandringen i verdensanskuelse er grunnleggende, og hittil kan det ikke sies at flesteparten har gjennomført den. Vi håper at de fortsatt vil gjøre framgang og at de, i løpet av sitt arbeid og sine studier gradvis vil nå fram til en kommunistisk verdensanskuelse, få et bedre grep om marxismen-leninismen og bli ett med arbeiderne og bøndene. Vi håper at de ikke vil stanse på halvveien eller enda verre, gli bakover, for det vil ikke være noen framtid for dem hvis de gjør det. Siden samfunnssystemet i landet vårt er blitt forandret og det økonomiske grunnlaget for den borgerlige ideologien i alt vesentlig tilintetgjort, er det ikke bare nødvendig for mange av våre intellektuelle å forandre sin verdensanskuelse, de har også muligheten til å gjøre det. Men en gjennomgripende forandring av ens verdensanskuelse tar meget lang tid, og vi må arbeide tålmodig og ikke bli heftige. I virkeligheten vil det alltid finnes noen som ideologisk er uvillige til å godta marxismen-leninismen og kommunismen. Vi må ikke være altfor kravstore i våre forventninger til dem. Så lenge de retter seg etter statens forordninger og er engasjert i lovlig virksomhet, må vi gi dem anledning til å utføre et passende arbeid.

I det siste har den ideologiske og politiske virksomheten blant studenter og intellektuelle avtatt noe og usunne tendenser er kommet til syne. Det later til at noen mener det ikke lenger er nødvendig å beskjeftige seg med politikk eller med fedrelandets framtid og menneskehetens idealer. Det ser ut til at marxismen som engang var høyeste mote, ikke lenger er så moderne. For å bekjempe disse tendensene må vi styrke vår ideologiske og politiske virksomhet. Både studenter og intellektuelle må arbeide hardt. Ved siden av å studere sine spesielle fag, må de gjøre framskritt både ideologisk og politisk, hvilket vil si at de må studere marxismen-leninismen, aktuelle begivenheter og politikk:- Ikke å ha en riktig politisk oppfatning er som ikke å ha en sjel. Den ideologiske omforminga som ble gjennomført tidligere var nødvendig, og den har gitt resultater. Men den foregikk på en noe tøff om enn effektiv måte, og noen menneskers følelser ble krenket. Det var ikke bra. Vi må unngå slikt i framtida. Alle etater og organisasjoner må ta på seg ansvaret i det ideologiske og politiske arbeidet. Det gjelder det kommunistiske partiet, ungdomsforbundet, regjeringsdepartementene som har med dette å gjøre, og

336

spesielt gjelder det dem som sitter i ledelsen for undervisnings- og oppdragelsesinstitusjoner og lærere. Vår politikk når det gjelder utdannelse og oppdragelse må sette enhver som får en utdannelse i stand til å utvikle seg moralsk, intellektuelt og fysisk, og bli en arbeider som både har sosialistisk bevissthet og kultur. Vi skal gjøre den tanken kjent og kjær at vårt land skal bygges med arbeidsomhet og nøysomhet. Vi må hjelpe alle våre unge til å forstå at landet vårt fremdeles er et meget fattig land, at vi ikke kan forandre denne situasjonen radikalt på kort tid, at bare gjennom felles anstrengelser fra den yngre generasjonens og hele folkets side, bare med deres egne henders arbeid kan Kina bli sterkt og velstående i løpet av noen tiår. Gjennomføringa av vårt sosialistiske system har åpnet veien til framtidas idealsamfunn, men å gjøre dette idealet til virkelighet krever hardt arbeid. Noen av våre unge mener visst at alt burde være perfekt så snart et sosialistisk samfunn er opprettet og at de burde kunne føre et ferdiglagd lykkelig liv uten å arbeide for det. Det er urealistisk.

VI. SPØRSMÅLET OM DE NASJONALE MINORITETENE

De nasjonale minoritetene i vårt land utgjør over 30 millioner mennesker. Skjønt de bare utgjør 6 % av hele befolkningen, bor de innenfor utstrakte områder som i alt omfatter 50 til 60 % av Kinas totale område. Det er ubetinget nødvendig å skape gode forhold mellom Han-folket og de nasjonale minoritetene. Nøkkelen til dette spørsmålet ligger i å overvinne Han-folkets sjåvinisme. Samtidig må man sørge for å overvinne lokal nasjonalisme overalt hvor den finnes hos de nasjonale minoritetene. Både Han-sjåvinisme og lokal nasjonalisme er skadelig for enheten mellom nasjonalitetene. De representerer en spesiell motsigelse innenfor folket som må overvinnes. Vi har allerede utrettet en del på dette området. I de fleste landområdene der det bor nasjonale minoriteter er det blitt en stor forbedring i forholdet mellom nasjonalitetene, men mange problemer står igjen å løse: I noen områder finnes ennå både Han-sjåvinisme og lok al nasjonalisme i utpreget grad, og det krever vår fulle oppmerksomhet. Som et resultat av anstrengelser som folk av alle nasjonaliteter har gjort i de seinere år, har demokratiske reformer og sosialistiske omforminger stort sett blitt fullført i de fleste nasjonale minoritetenes områder. Demokratiske reformer er ennå ikke gjennomført i Tibet fordi forholdene ennå ikke er modne for det. Ifølge den syttenpunkts avtalen som er oppnådd mellom Folkets Sentralregjering og Tibets lokale regjering, skal samfunnssystemet reformeres, men tida for det kan bare bli

337

fastsatt av den store majoriteten av folket i Tibet og deres ledende offentlige personer når de anser det for gjennomførlig, og vi må ikke være utålmodige. Det er nå blitt bestemt å ikke gå til demokratiske reformer i Tibet i løpet av den annen femårsplans periode. Om de vil bli satt i verk i løpet av den tredje femårsplan, kan bare avgjøres ved å ta hensyn til den situasjonen sm foreligger da.

VII. ALTOMFATTENDE PLANLEGGING OG HØVELIGE TILTAK

Med altomfattende planlegging mener vi planlegging som tar hensyn til alle våre 600 millioner menneskers interesser. Når vi setter opp planer, behandler saker eller tenker over problemer, må vi gå ut fra det faktum at Kina har en befolkning på 600 millioner mennesker, og vi må aldri glemme det. Hvorfor legger vi vekt på dette? Er det mulig at det finnes noen som ennå ikke er oppmerksom på at vi har en befolkning på 600 millioner? Jo da, alle vet det, men når det kommer til stykket er det noen som glemmer det helt og handler som om de mente at jo færre mennesker, jo mindre krets, jo bedre. De som har denne »lille krets»-mentaliteten går imot den tanken å sette alle positive faktorer i sving, å komme overens med alle det går an å komme overens med, og å gjøre alt som er mulig for å vende negative faktorer om til positive, for å tjene den store saken å bygge et sosialistisk samfunn. Jeg håper disse menneskene vil få et videre syn og virkelig erkjenne at vi har en befolkning på 600 millioner, at dette er et objektivt faktum og at det er et gode. Vår store befolkning er et gode, men det medfører naturligvis også vansker. Oppbygginga har stor framgang på alle fronter og med gode resultater også, men i den nåværende overgangsperioden med store sosiale forandringer finnes det fremdeles mange vanskelige problemer. Framgang og samtidig vansker — dette er en motsigelse. Men motsigelser må ikke bare løses, de kan avgjort også løses. Vårt ledende prinsipp er altomfattende planlegging og høvelige tiltak. Hvilket problem det enn gjelder – om det gjelder mat, naturkatastrofer, sysselsetting, opplæring, de intellektuelle, en felles front av alle patriotiske krefter, de nasjonale minoriteter, hva det enn er — så må vi alltid starte fra utgangspunktet altomfattende planlegging som. tar hele folket i betraktning og iverksette høvelige tiltak etter rådslagning med alle dem det gjelder, i lys av de særegne mulighetene som foreligger til den tida og på det stedet. Vi må ikke på noe vilkår klage over at det er så mange mennesker, at de er tilbakestående, at forholdene er vanskelige og at mange ting er innfløkte og så{ la problemene ligge. Betyr dette at bare regjeringa skal ta seg av alt og

338

alle? Selvsagt ikke. I mange tilfelle kan problemene straks bli overlatt til offentlige organisasjoner eller til massene — begge er fullt ut i stand til å tenke ut mange gode måter å behandle disse tingene på. Dette faller også innenfor rammen for prinsippet om altomfattende planlegging og høvelige tiltak. Vi må overalt rettlede organisasjonene og massene i så henseende.

VIII. OM Å »LA HUNDRE BLOMSTER BLOMSTRE OG HUNDRE TANKERETNINGER KAPPES» OG OM »LANGSIKTIG SAMEKSISTENS OG GJENSIDIG RETTLEDNING»

»La hundre blomster blomstre, la hundre tankeretninger kappes» og »langsiktig sameksistens og gjensidig rettledning» — hvordan kom disse slagordene til å bli lansert? De ble lansert ut fra Kinas særegne forhold, på grunnlag av den erkjennelsen at forskjellige slags motsigelser fremdeles eksisterer i et sosialistisk samfunn, og som svar på landets trengende behov for å påskynde sin økonomiske og kulturelle utvikling. Å la hundre blomster blomstre og hundrevis av tankeretninger kappes er en politikk som tar sikte på å fremme kunsten og vitenskapens vekst og en blomstrende sosialistisk kultur i landet våxt. Forskjellige former og stilarter i kunsten skal kunne utvikle seg fritt og forskjellige skoler innen vitenskapen skal fritt kunne kappes. Vi mener det er skadelig for kunstens og vitenskapens vekst dersom administrative tiltak blir anvendt for å sette igjennom en spesiell stil i kunsten eller en spesiell tankeretning og å fordømme en annen. Spørsmål om riktig og galt i kunst og vitenskap bør avgjøres gjennom frie diskusjoner innenfor de kunstneriske og vitenskapelige kretsene og gjennom praktisk arbeid på disse områder. De må ikke avgjøres på en summarisk måte. En prøvetid er ofte nødvendig for å avgjøre om noe er riktig eller galt. Opp igjennom historien har det ofte hendt at nye og riktige ting til å begynne med ikke har vunnet anerkjennelse hos flertallet i folket og har måttet utvikle seg ad omveier og i kamp. Ofte har riktige og gode ting blitt sett på ikke som velluktende blomster, men som giftig ugras. Kopernikus’ teori om solsystemet og Darwins teori om utviklinga ble en gang avvist som feilaktige og måtte vinne fram gjennom forbitret motstand. Kinas historie byr på mange liknende eksempler. I et sosialistisk samfunn er betingelsene for det nyes framvekst radikalt forskjellig fra og langt bedre enn betingelsene i det gamle samfunnet. Likevel hender det ofte at nye lovende krefter blir holdt tilbake og fornuftige forslag hindret. Dessuten kan framveksten av nye ting, bortsett fra bevisst undertrykkelse, ganske enkelt bli hindret av manglende klarsyn. Derfor er det

339

nødvendig å være forsiktig i spørsmål om hva som er riktig og galt i kunst og vitenskap, oppmuntre til fri diskusjon og å unngå forhastede konklusjoner. Vi tror at en slik holdning kan hjelpe til å sikre en relativt lett utvikling av kunst og vitenskap. Marxismen har også utviklet seg gjennom kamp. Til å begynne med var marxismen gjenstand for allslags angrep, og den ble betraktet som et giftig ugras. Den blir fremdeles angrepet og blir ennå sett på som et giftig ugras i mange deler av verden. I de sosialistiske landa er stillinga en annen. Men ikke-marxistiske og dessuten anti-marxistiske ideologier finnes også i de landene. Selv om en sosialistisk omforming i det vesentlige er gjennomført i Kina når det "gjelder eiendomsforholdene, og selv om de omfattende og voldsomme klassekampene som var karakteristiske for de tidligere revolusjonære periodene stort sett er forbi, finnes det ennå rester av de beseirede jordeier- og kompradorklasser, det finnes fremdeles et borgerskap og omforminga av småborgerskapet har bare så vidt begynt. Klassekampen mellom proletariatet og borgerskapet, klassekampen mellom de forskjellige politiske kreftene og klassekampen på det ideologiske området mellom proletariatet og borgerskapet vil fortsatt være lang og innviklet og vil til tider bli meget akutt. Proletariatet søker å forandre verden i overensstemmelse med sitt syn og det samme gjør borgerskapet. For så vidt er spørsmålet om hvilken retning som vil vinne ennå ikke helt avgjort, sosialismen eller kapitalismen. Marxistene er ennå en minoritet i hele folket så vel som blant de intellektuelle. Derfor må marxismen fremdeles utvikle seg gjennom kamp. Marxismen kan bare utvikles gjennom kamp, og det gjelder ikke bare fortid og nåtid, det gjelder nødvendigvis også framtida. Det som er riktig utvikler seg alltid i kamp med det som er galt. Det sanne, det gode og det vakre eksisterer som motsetning til det feilaktige, det onde og det stygge og vokser i kamp med det. Så snart noe som er galt blir forkastet og en bestemt sannhet godtatt av menneskene, begynner nye sannheter sin kamp med nye feiltakelser. Slike kamper vil aldri opphøre. Det er loven for sannhetens utvikling og da nødvendigvis også for marxismen. Det vil ta temmelig lang tid før utgangen på den ideologiske kampen mellom sosialisme og kapitalisme i vårt land vil være avgjort. Grunnen er at innflytelsen fra de borgerlige og de intellektuelle som kommer fra det gamle samfunnet vil holde seg i lang tid framover i vårt samfunn, og det vil også deres klasseideologi. Dersom dette ikke blir tilstrekkelig forstått, eller ikke forstått i det hele tatt, vil de alvorligste feil bli begått, og nødvendigheten av å føre kam på det ideologiske området vil bli oversett. Ideologisk kamp er ikke som andre former for kamp. Den eneste brukbare metoden i denne kampen er en grundig resonnerende metode og ikke grov tvang. I dag befinner

340

sosialismen seg i en fordelaktig stilling i den ideologiske kampen. Statsmakten er hovedsakelig i hendene på det arbeidende folket ledet av proletariatet. Det kommunistiske partiet er sterkt og dets anseelse høy. Skjønt det forekommer feil og mangler i arbeidet vårt, kan ethvert ærlig menneske se at vi er lojale mot folket, at vi både er bestemt på og i stand til å bygge opp fedrelandet vårt sammen med dem, og at vi allerede har hatt stor framgang og vil nå enda bedre resultater. Det store flertall av borgerskapet og de intellektuelle som kommer fra det gamle samfunnet er patrioter og villige til å tjene sitt blomstrende, sosialistiske fedreland. De vet at de vil være hjelpeløse og ikke ha noen lys framtid, dersom de vender seg bort fra sosialismens sak og fra det arbeidende folket ledet av det kommunistiske partiet. Siden marxismen er godtatt som den ledende ideologi av flertallet av folket i vårt land, kan noen kanskje spørre om det går an å kritisere den. Selvfølgelig går det an. Marxismen er en vitenskapelig sannhet og frykter ingen kritikk. Dersom den gjorde det, og dersom den kunne omstyrtes gjennom kritikk, ville den være uten verdi. Er det ikke et faktum at idealistene kritiserer marxismen hver evige dag og på alle måter? Og alle de som har borgerlige og småborgerlige ideer og som ikke ønsker å skifte mening, kritiserer ikke de også marxismen på alle måter? Marxister bør ikke være redde for kritikk fra noe hold. Tvert imot, de trenger å herdes og utvikles og vinne nye posisjoner stikk imot all kritikk og i kampens storm og hete. Å bekjempe gale ideer er som å bli vaksinert — man utvikler større immunitet mot sykdom som resultat av vaksineringa. Planter som dyrkes i drivhus kan en ikke vente skal bli robuste. Å gjennomføre politikken med å la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger kappes vil ikke svekke, men styrke marxismens ledende stilling på det ideologiske området. Hvilken holdning skal vi ta overfor ikke-marxistiske ideer? For så vidt det gjelder umiskjennelige kontra-revolusjonære og sabotører av sosialismens sak, er det greit, vi tar rett og slett fra dem ytringsfriheten. Men når det gjelder feilaktige ideer innen folkets rekker, er det en helt annen sak. Vil det nytte å bannlyse slike ideer og ikke la dem komme til uttrykk? Absolutt ikke. Det er ikke bare nytteløst, men meget skadelig å anvende summariske metoder i behandlingen av ideologiske spørsmål i folket, spørsmål som har med menneskenes åndelige liv å gjøre. Man kan forby folk å gi uttrykk for gale ideer, men ideene, tankene vil være der like fullt. På den annen side, dersom riktige ideer blir pleiet i et drivhus uten å bli utsatt for elementenes rasing eller uten å bli gjort immune mot sykdom, så vil de ikke vinne seier over feilaktige ideer. Det er derfor bare gjennom diskusjon, kritikk og resonnering

341

at vi virkelig kan fremme riktige tanker og ideer og overvinne gale, og virkelig løse problemer.

Borgerskapet og småborgerskapet vil uunngåelig gi uttrykk for sine egne ideologier. De vil uunngåelig like hardnakket hevde sine politiske og ideologiske meninger i alle spørsmål. Noe annet er ikke å vente, og vi må ikke gripe til undertrykkelse eller hindre dem i å uttrykke seg, men gi dem liv og samtidig argumentere med dem og rette høvelig kritikk mot dem. Det er utvilsomt nødvendig å kritisere gale ideer av enhver art. Det ville opplagt ikke være tilskuer mens gale ideer spres uhindret, og la dem råde grunnen alene. Feil må kritiseres og giftig ugras bekjempes overalt hvor det dukker opp. Men kritikken må ikke være dogmatisk og metoden som anvendes må ikke være metafysisk, vi må tvert imot legge an på å bruke den dialektiske metoden. Det som trengs er en vitenskapelig analyse og overbevisende argumenter. Dogmatisk kritikk avgjør ingenting. Vi er imot giftig ugras av alle slag, men vi må omhyggelig holde ut fra hverandre det som virkelig er giftig ugras og det som i virkeligheten er en velluktende blomst. Sammen med folkets masser må vi lære å holde de to omhyggelig ut fra hverandre og anvende riktige metoder i bekjempelsen av ugraset.

Samtidig som vi kritiserer dogmatismen må vi være oppmerksomme på nødvendigheten av å kritisere revisjonismen. Revisjonismen, eller høyreopportunismen, er en borgerlig tankeretning som er enda farligere enn dogmatismen. Revisjonstene, høyre-opportunistene, fører alltid marxismen i munnen, de angriper også »dogmatismen». Men i virkeligheten er det essensen i marxismen de angriper. De bekjemper eller fordreier materialismen og dialektikken, bekjemper eller prøver å svekke folkets demokratiske diktatur og det kommunistiske partiets ledende rolle, og bekjemper eller prøver å svekke den sosialistiske omforminga og den sosialistiske oppbygginga. Etter at den sosialistiske revolusjonen har vunnet en avgjørende seier i landet vårt, er det fremdeles en del mennesker som forgjeves håper å kunne gjenopprette det kapitalistiske systemet og bekjemper arbeiderklassen på alle fronter, også den ideologiske. Og revisjonistene er deres høyre hånd i denne kampen.

Ved første blikk kan det se ut som slagordene — la hundre blomster blomstre og la hundre tankeretninger kappes — ikke har noen klassekarakter. Proletariatet kan anvende dem fil sin fordel og det kan også borgerskapet og andre folk. Men forskjellige klasser, lag og sosiale grupper har hvert sitt syn på hva som er velluktende blomster og hva som er giftig ugras. Hva er det da som fra de breie massers synspunkt må være kriteriet i dag for å skille mellom velluktende blomster og giftig ugras? Hvordan skal — i vårt folks politiske liv — riktig og galt bli skilt fra hverandre i ord og gjerning? På grunnlag av prinsippene i statsordningen, det overveldende flertallet av vårt folks vilje og

342

den felles politiske holdningen som er blitt bekjentgjort ved forskjellige anledninger av våre politiske partier og grupper, mener vi at kriteriene stort sett må bli følgende:

Ord og handlinger skal bidra til å forene, ikke til å atskille, folkene som tilhører våre forskjellige nasjonaliteter.
De skal være til beste og ikke til skade for den sosialistiske omforminga og den sosialistiske oppbygginga.
De skal bidra til å konsolidere og ikke underminere og svekke folkets demokratiske diktatur.
De skal bidra til å konsolidere og ikke underminere og svekke den demokratiske sentralismen.
De skal bidra til å styrke og ikke avvise eller svekke det kommunistiske partiets ledelse.
De skal være til det beste og ikke til skade for den internasjonale sosialistiske enheten og enheten mellom alle fredselskende mennesker i verden.

Av disse seks kriteriene er de viktigste den sosialistiske vei og partiets ledelse. Disse kriteriene er framsatt ikke for å hindre, men for å fremme den frie diskusjonen av de forskjellige spørsmål i folket. De som ikke er enige i disse kriteriene kan likevel legge fram sitt eget syn og forsvare sin sak. Men siden flertallet av folket har klare kriterier å gå etter, så kan kritikk og selvkritikk bli fremmet etter rene linjer og kriteriene kan bli anvendt på folks ord og gjerninger for å.avgjøre om de har rett eller urett, om de er velluktende blomster eller giftig ugras. Dette er politiske kriterier. Skal man dømme om gyldigheten av vitenskapelige teorier eller fastslå det estetiske verd av kunstverker, trenger man naturligvis ytterligere tilsvarende kriterier. Men disse seks politiske kriteriene kan anvendes på all virksomhet innenfor kunst og vitenskap. Kan det i et sosialistisk land på noen måte finnes noen nyttig vitenskap eller kunstnerisk virksomhet som går imot disse politiske kriteriene?

De synspunktene som er framlagt ovenfor er basert på Kinas særegne historiske vilkår. Disse er forskjellige i de forskjellige sosialistiske landa og i de forskjellige kommunistpartier. Derfor hevder vi ikke at andre land og partier skal eller må følge Kinas vei.

Slagordet »langvarig sameksistens og gjensidig rettledning» er også et produkt av Kinas særegne historiske vilkår. Det ble ikke lansert plutselig, men hadde vært i emning i flere år. Ideen med langvarig sameksistens hadde lenge vært der. Etter at det sosialistiske systemet var blitt grunnfestet forrige år, ble slagordet framsatt i klare ord. Hvorfor bør de borgerlige og småborgerlige demokratiske partiene få lov til å eksistere side om side med arbeiderklassens

343

parti i lengre tid? Fordi vi ikke har noen grunn til ikke å vedta en politikk som går ut på langvarig sameksistens med alle de politiske partiene som virkelig tjener den oppgaven å forene folket for sosialismens sak og som nyter folkets tillit. Så tidlig som i juni 1950, på det andre møtet av Nasjonalkomiteen for folkets politiske rådgivende konferanse, framla jeg saken slik:

»Folket og folkeregjeringa har ingen grunn til å avvise noen eller nekte noen å skaffe seg utkomme og tjene landet, forutsatt at vedkommende virkelig er villig til å tjene folket, og forutsatt at han virkelig hjalp folket da det var vanskelige tider, gjorde gagn før og fortsetter å gjøre gagn uten å gi opp på halvveien.»

Det jeg her drøftet var det politiske grunnlaget for langvarig sameksistens mellom de forskjellige partiene. Det er det kommunistiske partiets ønske så vel som dets politikk å eksistere side om side med de forskjellige demokratiske partier i lang tid framover. Men hvorvidt disse demokratiske partiene fortsatt kan eksistere framover, avhenger ikke bare av kommunistpartiets ønske, men også av hvor bra de gjør det, og om de nyter folkets tillit. Gjensidig rettledning partiene imellom er heller ikke noe nytt for så vidt som de lenge har rådet og kritisert hverandre. Det sier seg selv at gjensidig rettledning ikke er noen ensidig sak. Det betyr at kommunistpartiet skal rettlede de demokratiske partiene og omvendt. Hvorfor skal de demokratiske partiene få lov til å rettlede kommunistpartiet? Fordi et parti så vel som et individ har et stort behov for å høre meninger som er forskjellige fra sine egne. Vi vet alle sammen at rettledning overfor kommunistpartiet hovedsakelig blir gjort av det arbeidende folket og partimedlemmene. Men at det finnes demokratiske partier er også til vår fordel. Selvsagt vil råd og kritikk utvekslet mellom kommunistpartiet og de demokratiske partiene bare spille en positiv rolle i rettledningen når de retter seg etter de seks politiske kriteriene som er gjengitt ovenfor. Slik håper vi at alle de demokratiske partiene, for å tilpasse seg det nye samfunnets behov, vil ha sin oppmerksomhet rettet mot ideologisk omforming og strebe etter langsiktig sameksistens med kommunistpartiet og gjensidig rettledning.

IX. OM URO FORÅRSAKET AV SMÅ GRUPPER MENNESKER

I 1956 gikk et lite antall arbeidere og studenter til streik på enkelte steder. Den umiddelbare årsaken til disse urolighetene var at man hadde unnlatt å etterkomme enkelte av kravene deres om materielle goder hvorav noen kunne og burde ha blitt oppfylt, mens andre var malplasserte eller overdrevne og derfor

344

ikke kunne imøtekommes på det daværende tidspunktet. Men en viktigere grunn var byråkratiet innenfor lederskapet. I noen tilfelle faller ansvaret for slike byrålratiske feil på de høyere myndigheter, 3g de lavere må ikke få hele skylden. En annen årsak til disse urolighetene var mangel på ideologisk og politisk oppdragelse blant arbeiderne og studentene. Samme år laget også noen medlemmer av landbrukskooperativene noe uro, og her var også hovedårsaken byråkrati fra lederskapets side og mangel på opplysningsarbeid blant massene.

Man må innse at noen mennesker er tilbøyelige til å være opptatt av de umiddelbare, praktiske og personlige interessene og ikke forstår, eller ikke forstår i tilstrekkelig grad, de langsiktige, nasjonale og kollektive interessene. Fordi de mangler politisk og samfunnsmessig erfaring, er det mange unge mennesker som ikke er i stand til å se kontrasten mellom det gamle Kina og det nye, og det er ikke lett for dem fullt ut å forstå de prøvelsene folket vårt gikk igjennom under kampen for å frigjøre seg fra underkuelsen under imperialistene og de Kuomintang-reaksjonære, eller den lange perioden med anstrengende hardt arbeid som må til før et lykkelig sosialistisk samfunn kan opprettes. Derfor. må vi hele tida drive en livlig og effektiv opplysningsvirksomhet blant massene og alltid fortelle dem sannheten om vanskene som vokser fram og diskutere med dem hvordan de skal overvinnes.

Vi bifaller ikke uroligheter, fordi motsigelser i folket kan løses i overensstemmelse med formelen »enhet—kritikk—enhet», fordi uroligheter nødvendigvis vil forårsake tap og ikke bidrar til å fremme sosialismen. Vi tror at folkets masser støtter sosialismen, at de samvittighetsfullt følger disiplinens lover og er fornuftige, og sikkert ikke vil ta del i uroligheter uten god grunn. Men dette betyr ikke at uroligheter i vårt land er umulig. Når det gjelder dette spørsmålet, må vi være oppmerksomme på følgende:

For å få fjernet den grunnleggende årsaken til urolighetene, må vi gjøre ende på byråkratiet, vesentlig forbedre den ideologiske og politiske oppdragelsen og behandle alle motsigelser på en riktig måte. Dersom dette blir gjort, vil det i det store og hele ikke forekomme uroligheter.
Dersom uroligheter oppstår som følge av dårlig arbeid fra vår side, da må vi lede dem som er innblandet inn på den riktige veien, bruke urolighetene som ekstra anledning til å forbedre arbeidet vårt_ og oppdra kadrene og massene og utarbeide løsninger på de spørsmålene som tidligere hadde ligget uløste. Under behandlingen av enhver urolighet må vi gjøre arbeidet vårt omhyggelig og ikke anvende overforenklede metoder eller erklære saken avgjort for tidlig. Anførere under urolighetene må ikke uten videre bli avsatt fra jobben eller utvist, unntatt de som har begått kriminelle handlinger eller er aktive kontra-revolusjonære og må behandles etter loven. I et stort land som
345
vårt er det ingenting å bli alarmert av om små grupper mennesker lager uro. Tvert imot, slike uroligheter vil hjelpe oss til å bli kvitt byråkratiet.

Det finnes også små grupper i vårt samfunn som uten hensyn til samfunnets interesser, med vilje bryter loven og begår forbrytelser. De er flinke til å dra fordel av vår politikk og forvrenge den, med hensikt sette fram urimelige krav for å opphisse massene, eller med overlegg spre rykter for å skape uro og forstyrre ro og orden. Vi har ikke til hensikt å la slike folk få ture fram. Tvert imot må det bli satt i verk passende rettslige tiltak mot dem. At slike folk blir straffet er et krav fra massene, og det ville være å gå imot folkets vilje dersom de ikke ble straffet.

X. KAN EN DÅRLIG TING BLI EN GOD TING?

I vårt samfunn er det, som jeg sa, ille når noen mennesker skaper uro, og vi bifaller det ikke. Men når urolighetene inntreffer, gir de oss høve til å hente lærdom av det, å overvinne byråkratiet og oppdra kadrene og massene. For så vidt kan en dårlig ting bli til en god ting. Urolighetene har altså en tosidig karakter. All uro kan betraktes på denne måten.

Alle vet at begivenhetene i Ungarn ikke var en god ting. Men de hadde også to sider. Fordi våre ungarske kamerater traff de riktige forholdsregler i løpet av begivenhetene, har det som var et onde etter hvert blitt til et gode. Den ungarske staten er nå fastere etablert enn noensinne, og alle de andre landa i den sosialistiske leiren har fått en lærepenge.

På samme måte var den verdensomspennende kampanjen mot kommunismen og folket som startet i siste halvparten av 1956 naturligvis en dårlig ting. Men den oppdro og herdet kommunistpartiene og arbeiderklassen i alle land, og dermed har den blitt til en god ting. I stormen og presset i denne perioden var det mange som trakk seg ut av kommunistpartiet i flere land. Et slikt frafall reduserer partiets medlemmer og det er naturligvis beklagelig. Men det har også en god side. Vaklende elementer som er uvillige til å fortsette, har gått ut, men det store flertallet av stødige partimedlemmer er blitt fastere sammensveiset i kampen. Hvorfor skulle ikke det være en god ting? For å summere opp: Vi må lære å se på problemene fra alle sider, se baksida så vel som forsida av tingene. Under gitte betingelser kan en dårlig ting føre til gode resultater og en god ting til dårlige resultater. For over 2000 år siden sa Lao Tzu: »Lykke og hell ligger gjemt i det onde, hell og ulykke lurer inne i det gode.» Da japanerne marsjerte inn i Kina, kalte de det en seier. Store områder av Kinas jord ble tatt, og kineserne kalte det et nederlag. Men Kinas nederlag

346

inneholdt frøene til seier, mens Japans seier inneholdt frøene til nederlag. Har ikke historien bevist at det er sant?

Folk over hele verden diskuterer nå om en tredje verdenskrig vil bryte ut eller ikke. Dette spørsmålet må vi også være mentalt forberedt på å analysere. Vi står fast på fredens side og imot krig. Men dersom imperialistene insisterer på å slippe løs en ny krig, behøver vi ikke være redde for den. Vår holdning i dette spørsmålet er den samme som vår holdning når det gjaldt uroligheter: 1) vi er imot, 2) vi er ikke engstelige. Den første verdenskrig ble fulgt av Sovjetunionens fødsel med en befolkning på 200 millioner. Etter den andre verdenskrigen sto det fram en sosialistisk leir med en befolkning på til sammen 900 millioner. Dersom imperialistene insisterer på å sette i gang en tredje verdenskrig, da vil sikkert ytterligere flere hundre millioner gå over til sosialismen, og da vil det ikke bli mye plass igjen på jorda for imperialistene. Det er også sannsynlig at hele imperialismens struktur vil falle helt sammen. Under gitte betingelser vil hver av de to motstående sidene i en motsigelse uvegerlig forvandles til sin motsetning som et resultat av kampen mellom dem. Her er de foreliggende betingelsene viktige. Uten gitte betingelser kan ingen av de to motstående sidene forvandles til sin motsetning. Av alle klasser i verden er proletariatet den som er ivrigst etter å forandre sin stilling og dernest kommer halvproletariatet, for den første eier ingenting og den sistnevnte er ikke stort bedre stilt. Den nåværende situasjonen, med USA som kontrollerer et flertall innenfor FN og dominerer i mange deler av verden, er en forbigående situasjon som med tida vil endres. Kinas stilling som et fattig land som er nektet sine rettigheter i internasjonale saker, vil også endres — det fattige landet vil bli rikt, landet som er nektet sine rettigheter vil endres til et land som nyter sine rettigheter i fullt monn — en forvandling av tingene til sine motsetninger. Her er de avgjørende betingelsene det sosialistiske systemet og et enhetlig folks felles innsats.

XI. OM Å VÆRE ØKONOMISK

Her vil jeg si noen ord om det å være økonomisk. Vi ønsker å drive et storstilt oppbyggingsarbeid, men landet vårt er fremdeles meget fattig — i dette ligger det en motsigelse. En måte å løse denne motsigelsen på er å gjøre stadige forsøk på å praktisere streng økonomi på alle områder.

Under San-Fan-bevegelsen (eller de tre anti’er) i 1952, kjempet vi mot korrupsjon, sløseri og byråkrati, med hovedvekten på å bekjempe korrupsjon. I 1955 slo vi til lyd for en økonomisering, og med stor framgang. Vi la den

347

gangen hovedvekten på å bekjempe den urimelige høye standarden i uproduktive planer for store anlegg, og på økonomisering med bruk av råmaterialer i industriproduksjonen. Men på den tida ble ennå ikke sparing tatt alvorlig som et ledende prinsipp i alle greiner av nasjonaløkonomien, eller i regjeringskontorene, hærens enheter, skolene og folkets organisasjoner i det hele tatt. I år krever vi økonomisering og slutt på sløsing på alle områder over hele landet. Vi mangler ennå erfaring i anleggsvirksomhet. I løpet av de siste åra har vi hatt stor framgang, men det har også forekommet sløseri. Vi må etter hvert bygge opp flere storslagne moderne anlegg som skal være grunnpilarene i vår industri, for uten dem vil vi ikke være i stand til å gjøre landet vårt til en sterk, moderne industrimakt i løpet av de kommende tiår. Men hovedmengden av våre bedrifter må ikke bygges i den målestokken. Vi må oppføre flere små og mellomstore bedrifter og nytte fullt ut det industrielle grunnlaget som det gamle samfunnet har etterlatt, slik at vi kan gjennomføre en stram økonomi og utrette mer med mindre penger. Det har begynt å vise seg gode resultater i løpet av de få månedene som er gått siden prinsippet om å øve streng økonomi og bekjempe sløseri ble fremmet på det andre plenumsmøtet i sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti i november 1956, og i mer inntrengende ordelag enn før. Den nåværende økonomiseringskampanjen må gjennomføres på en grundig og konsekvent måte. .På samme vis som kritikken av våre andre feil eller mistak, kan kampen mot sløseri sammenliknes med det å vaske seg i ansiktet. Vasker ikke folk seg i ansiktet hver dag? Det kinesiske kommunistpartiet, de demokratiske partiene, demokrater som ikke står tilsluttet noe parti, de intellektuelle, industri- og handelsfolk, arbeidere, bønder og håndverkere — kort sagt alle de 600 millionene mennesker i landet vårt — må strebe etter å øke produksjonen og sparsomheten, og bekjempe ekstravaganse og sløseri. Dette er av fundamental betydning, ikke bare økonomisk, men også politisk. En farlig tendens har nylig vist seg blant mange av våre funksjonærer — en manglende vilje til å ta del i massenes medgang og motgang, en tendens til å være opptatt av personlig ry og inntekt. Dette er meget uheldig. En måte å overvinne det på er å forenkle våre organisasjoner i løpet av kampanjen for å øke produksjonen og øve sparsomhet, og å overføre kadre til lavere stillinger, slik at et betraktelig-antall vender tilbake til produktivt arbeid. Vi må sørge for at alle våre kadre og hele vårt folk stadig husker på at landet vårt er et stort sosialistisk land, men økonomisk tilbakeliggende og fattig, og at dette er en meget viktig motsigelse. Til å gjøre Kina rikt og sterkt trengs det flere tiårs intens innsats som blant annet vil omfatte bestrebelsene på å praktisere en stram økonomi og bekjempe sløseri, dvs. en politikk med sikte på å bygge opp landet vårt gjennom flid og nøysomhet.

348

XII. KINAS VEI TIL INDUSTRIALISERIN

Når jeg her skal drøfte vår vei til industrialisering, vil jeg først og fremst befatte meg med forholdet mellom veksten i tungindustrien, lettindustrien og jordbruket. Det må slås fast at tungindustrien er kjernen i Kinas økonomiske oppbygging. Samtidig må vi yte utviklinga av jordbruket og lettindustrien full oppmerksomhet.

Ettersom Kina er et stort jordbruksland med over 80 % av sin befolkning i jordbruksområdene, må industrien utvikle seg sammen med jordbruket, for bare slik kan industrien sikre seg råmaterialer og et marked, og bare slik er det mulig å legge opp forholdsvis store fonds til å bygge en mektig industri. Alle vet at lettindustrien er nært forbundet med jordbruket. Uten jordbruket kan det ikke finnes noen lettindustri. Men man innser ikke ennå like klart at jordbruket skaffer tungindustrien et viktig marked. Denne kjensgjerningen vil imidlertid bli lettere å innse etter hvert som en gradvis framgang i den tekniske forbedringa og moderniseringa i jordbruket krever mer og mer maskineri, gjødsel, vannreservoarer og elektriske kraftanlegg så vel som lettelser i transporten for brukene, og brensel og byggematerialer til forbrukerne utover landet. Under den andre og tredje femårsplanen vil hele vår nasjonaløkonomi dra fordel av det, dersom vi kan oppnå en enda større vekst i jordbruket vårt og slik gi en impuls til ei tilsvarende større utvikling av lettindustrien. Ettersom jordbruket og lettindustrien vokser, vil tungindustrien, som på den måten blir sikret et marked og kapital, utvikle seg raskere. Følgelig vil det som ser ut som en langsommere takt i industrialiseringa, faktisk ikke være så langsom og kanskje til og med raskere. I løpet av tre femårsplaner eller kanskje litt mer, vil Kinas utvinning av stål kunne økes til 20 millioner tonn eller mer, sammenliknet med topproduksjonen før frigjøringa som var på noe over 900 000 tonn i 1943. Dette vil glede folket både i by og land.

Jeg har ikke tenkt å dvele ved de økonomiske spørsmålene i dag. Med knappe sju års økonomisk oppbygging bak oss, mangler vi ennå erfaring og trenger å få mer. Vi hadde ingen erfaring i revolusjon heller da vi begynte, og det var først etter at vi hadde blitt slått overende flere ganger og fått erfaring, at vi vant en landsomfattende seier. Hva vi må kreve av oss selv nå er å skjære ned på den tida vi trenger til å samle erfaring i økonomisk oppbygging, til ei kortere tid enn det tok oss å vinne erfaring i revolusjon, og ikke betale en så høy pris for den. En viss pris må vi nok betale, men vi håper den ikke vil bli så høy som den vi betalte under revolusjonen. Vi må innse at det er en motsigelse her — motsigelsen mellom de objektive lovene for den økonomiske utviklinga i et sosialistisk samfunn og vår subjektive oppfatning av disse

349

lovene — noe som må løses i praksis. Denne motsigelsen kommer også til uttrykk som en motsigelse mellom forskjellige mennesker, dvs. en motsigelse mellom dem som har en relativt presis oppfatning av disse lovene og dem med relativt upresis oppfatning av dem. Dette er også en motsigelse i folket. Enhver motsigelse er en objektiv realitet, og det er vår oppgave å forstå den og løse den så riktig som vi kan.

For å gjøre vårt land til en industrimakt, må vi omhyggelig lære av Sovjetunionens lange erfaring. Sovjetunionen har holdt på med å bygge sosialismen i førti år, og deres erfaring er meget verdifull for oss. La oss spørre: Hvem tegnet og utstyrte så mange viktige fabrikker for oss? Var det De forente stater? Var det Storbritannia? Nei, ingen av dem. Bare Sovjetunionen var villig til å gjøre dette, fordi det er et sosialistisk land og vår allierte. Foruten Sovjetunionen har noen øst-europeiske broderland også gitt oss hjelp. Det er helt riktig at vi skal lære av gode erfaringer som er gjort i alle land, sosialistiske eller kapitalistiske, det er vi alle enige om. Men hovedsaken er likevel å lære av Sovjetunionen. Nå er det to forskjellige innstillinger når det gjelder å lære av andre. Den ene er den dogmatiske som går ut på å overføre alt, enten det passer eller ikke, til våre forhold. Det er ikke bra. Den andre innstillinga går ut på å bruke hodet og lære de tingene som passer til våre forhold, det vil si å ta opp alle erfaringer som er nyttige for oss. Det er denne innstillinga vi må ha.

styrke vår solidaritet med Sovjetunionen, å styrke vår solidaritet med alle de sosialistiske landa — det er hovedlinja i vår politikk, der ligger vår hovedinteresse. Så er det de asiatiske og afrikanske landa og alle de fredselskende land og folk — vi må styrke og utvikle vår solidaritet med dem. Sammen med disse to kreftene vil vi aldri stå alene. Hva de imperialistiske land angår, så må vi stå sammen med folket og strebe etter å sameksistere med disse landa, drive handel med dem og hindre enhver mulig krig, men ikke under noen omstendighet må vi nære urealistiske forestillinger om dem.

NOTER: 1) Med »begivenhetene i Ungarn» siktes det til den kontra-revolusjonære oppstanden i Ungarn i 1956. I slutten av oktober det året brøt det ut kontra-revolusjonære uroligheter satt i gang av imperialismen, i det sosialistiske Ungarn. Kommunister og andre revolusjonære ble massakrert i mengdevis, og Budapest, hovedstaden, var en tid inntatt. Imperialistene forsøkte forgjeves å bryte seg inn i den sosialistiske leiren via Ungarn i den hensikt å slå ned de sosialistiske kreftene i land etter land. Den 4. november opprettet det ungarske folk sin revolusjonære arbeider- og bonderegjering og — med hjelp fra den sovjetiske arme og med sympati og støtte fra hele den sosialistiske leir og de progressive 350 kreftene i verden — knuste de komplottet som var ment å skulle føre til ei kontra-revolusjonær gj eninnføring. 2) Betaling av en fastsatt rente til det nasjonale borgerskapet for å kjøpe opp deres produksjonsmidler i løpet av den sosiale omforminga av samfunnet, utgjør en del av den amortiseringspolitikken som staten har vedtatt. Etter omlegginga av kapitalistisk industri og varehandel, bransje for bransje, til foretak eid i fellesskap av staten og private i 1956, har staten hele tida betalt det nasjonale borgerskapet en fastsatt rente av pengeverdien av deres aktiva, en betaling som skal fortsette en viss tid framover. Denne renten er fremdeles en form for utbytting. 3) I 1957 foretok sentralregjeringa og de lokale myndigheter på alle trinn etter henstilling fra kamerat Mao Tsetung, en oppsjekking av arbeidet med å undertrykke de kontra-revolusjonære. Med unntak av noen få individuelle eksempler, hadde nesten alle sakene blitt riktig behandlet, og dessuten hadde feil blitt rettet overalt hvor de var blitt oppdaget. Sommeren 1957 dro imidlertid de borgerlige høyreorienterte fordel av at vi hadde tatt arbeidet med undertrykkelsen av de kontra-revolusjonære opp til undersøkelse, og de egget til uro i et forsøk på å sette de resultatene vi hadde oppnådd på dette området ut av kraft, og de angrep partiets politikk når det gjaldt å gjøre opp med de kontra-revolusjonære. Men fordi folket over hele landet motarbeidet dem, ble det ikke noe av deres planer. 4) Wang Kuo-fan-kooperativene var Chien Minh-landbruket, skog- og husdyrprodusenters kooperativ i Hsiszushihlipu-landsbyen i Tsunhua fylke i Hopri-provinsen. Under ledelse av dets direktør Wang Kuo-fan ble deri vidt kjent for sin flid og nøysomhet. I september 1958 ble kooperativet til Chien Ming folkekommune med Wang Kuo-fan som leder. 5) Demokratiske reformer ble innført i Tibet tidligere enn den nevnte dato. Den 19. mars 1959 startet de reaksjonære i den lokale regjeringa og de øverste samfunnslagene et omfattende væpnet opprør etter langvarig planlegging og forberedelse i hemmelig forståelse med imperialister og fremmede intervensjonister. Med aktiv støtte av massene av patriotiske tibetanere, både lamaer og legfolk, slo hæren raskt ned opprøret. Demokratiske reformer ble så gjennomført over hele det veldige tibet-området hvor folket på den måten befridde seg selv fra det mørkeste og mest barbariske slaveri. 6) Se Lao Tzu, Tao Te Ching, kap. 58. 351

Tjen folket

| Mao |

08.09.2009

Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket

I. TO FORSKJELLIGE SLAGS MOTSIGELSER

II. SPØRSMÅLET OM UNDERTRYKKELSE AV KONTRA—REVOLUSJONÆRE

III. SPØRSMÅLET OM SAMVIRKE I JORDBRUKET

IV. SPØRSMÅLET OM FOLK I INDUSTRIEN OG HANDELEN

V. SPØRSMÅLET OM DE INTELLEKTUELLE

VI. SPØRSMÅLET OM DE NASJONALE MINORITETENE

VII. ALTOMFATTENDE PLANLEGGING OG HØVELIGE TILTAK

VIII. OM Å »LA HUNDRE BLOMSTER BLOMSTRE OG HUNDRE TANKERETNINGER KAPPES» OG OM »LANGSIKTIG SAMEKSISTENS OG GJENSIDIG RETTLEDNING»

IX. OM URO FORÅRSAKET AV SMÅ GRUPPER MENNESKER

X. KAN EN DÅRLIG TING BLI EN GOD TING?

XI. OM Å VÆRE ØKONOMISK

XII. KINAS VEI TIL INDUSTRIALISERIN

Organisasjon

Aktuelt

Temasider

Informasjon

Other languages