Kapitalen vs. Tellus

• MILJØSPØRSMÅLET
• FORHANDLINGENE
• KVOTEKJØP
• KAPITALISMENS JAKT ETTER MAKSIMAL PROFITT
• SOSIALDEMOKRATISK MILJØPOLITIKK?
• KAPITALISMEN – ET STABILT SYSTEM?
• ARBEIDERKLASSENS DIKTATUR: SOSIALISMEN
• Fotnoter

MILJØSPØRSMÅLET

Den mest omtalte krisen er den globale oppvarmingen som kommer av et stadig høyere nivå av CO2 i atmosfæren. Dette har opphav i forbrenning av hydrokarboner, nærmere bestemt olje, gass og kull, også kalt fossilt brensel. Fossilt brensel er en ikke-fornybar ressurs, det er karbonmateriale som har fått sin nåværende form som følge av en langvarig prosess, en prosess som har tatt millioner av år. Kort sagt har det blitt brent så mye av disse stoffene at det får direkte konsekvenser for miljøet vi lever i. Årsaken er økningen, eller rettere sagt eksponentiell økning i produksjonen som er basert på disse drivstoffene.

I tillegg krymper lagrene av tilgjengelig drivstoff, og det oppstår (på sikt) nok en krise. Denne krisen har riktignok en del motvirkende tendenser, men den vil like fullt få en rekke alvorlige utslag for kapitalistene og hele verdens folk.

Miljøkrisen er en følge av utviklingen i produktivkreftene kombinert med produksjonsforholdene som er gjeldene for den epoken vi befinner oss i.

Produksjonsforholdene i dag danner det politiske og økonomiske systemet som går under navnet kapitalisme. Denne teksten tar sikte på å påvise hvorfor kapitalismen og miljøkrisen er to sider av samme sak, og hvorfor motsigelsen mellom naturen og kapitalismen ikke kan løses under kapitalismen.

FORHANDLINGENE

Det har opp til flere ganger vært avholdt møter hvor de økonomiske gigantene prøver å forhindre miljøkrisen. Alle forsøkene så langt må regnes som mislykket. Dette er fordi den økonomiske basis ikke muliggjør en løsning på problemet, tvert i mot, problemet forverres for hver dag. Til tross for store ord fra de kapitalistiske stormaktene har de ikke fått på plass tiltak som kan snu eller stoppe den negative utviklingen, og tiltakene de har satt i gang må regnes som mer eller mindre meningsløse. En løsning kommer heller ikke til å finne sted under de nåværende forholdene.

Men kapitalistene har like fullt lagt fram en del kreative forslag:

KVOTEKJØP

Store deler av kapitalen har sitt opphav i forbrenning av olje, kull og gass. Kapitalen er et resultat av produksjonen, og når produksjonen har dagens former er kapitalen også en del av problemet. Kapitalen er ikke løsrevet fra produksjonen, kapitalen er et resultat av økonomien som i hovedsak baserer seg på fossilt brensel. Å kjøpe seg ut av miljøkrisen må derfor sammenlignes med å gi miljøkrisen en ny innpakning. Man får ikke et transportmiddel i bevegelse ved å trekke for gardinene og late som at det beveger seg. Like lite hjelper det å løse miljøkrisen med kvotekjøp.

KAPITALISMENS JAKT ETTER MAKSIMAL PROFITT

Kapitalisten er til en hver tid ute etter maksimal profitt. Maksimal profitt er en forutsetning for at kapitalisten kan fortsette i konkurransen, altså fortsette å være kapitalist. Uten dette vil kapitalisten tape i konkurransen. Dette prinsippet gjelder for alle kapitalister. Statoil-Hydro kan for eksempel ikke fortsette sin virksomhet ved å legge over til miljøvennlige løsninger fordi det rett og slett ikke lønner seg. Hvis Statoil-Hydro gir slipp på fossilt brensel mister de det meste av sitt eksistensgrunnlag, de taper for større aktører. Samtidig er selskapet vevd sammen med andre virksomheter som er avhengig av fossilt brensel. Med andre ord ryker kabalen og vi får en krise.

Kapitalisten tenker ikke kollektivt. For kapitalisten er ønske om å fortsette og vinne fram i konkurransen og berike seg på utbyttingen av arbeidere det vesentlige. Videre er det ingen plan for utviklingen i stor skala. Her er det den sterkestes rett som gjelder. Derfor kan ikke kapitalisten i samsvar med disse relativt enkle prinsippene legge en idealistisk plan for hvordan utviklingen skal se ut i stor skala, ikke engang om han hadde ønsket det.

Dette står ikke i motsetning til at det kan oppstå bærekraftige former for produksjon, men de vil komme i skyggen av produksjon basert på fossilt brensel, så lenge fossilt brensel er mest lønnsomt.

Så kunne man argumentert for at staten hadde grepet inn. Problemet er at staten ikke er en nøytral part, staten baserer seg også på kapitalismen. Staten er den største kapitalisten. Som kjent eier staten store deler av Statoil-Hydro, derav navnet. Og staten avskyr kriser.

Staten, eller statene er også en del i konkurransen. Hvis Kina fjerner seg fra energi basert på hydrokarboner, vil Kina tape i konkurransen. Derfor er det ikke rart at staten Kina hardnakket argumenterer for at USA og EU skal trappe ned produksjonen, mens USA og EU på sin side argumenterer for det motsatte.

Det er nærliggende å stille spørsmålet, kunne ikke de kapitalistiske forhandlerne kommet til enighet og gjort avtaler for å forhindre utslippene? Svaret er nei, de baserer seg alle på det samme systemet. Til syvende og sist er det loven om maksimal profitt som er gjeldene. Derfor er det umulig for dem å komme til enighet.

SOSIALDEMOKRATISK MILJØPOLITIKK?

Dette forklarer hvorfor Kristin Halvorsen kommanderer «shop så det svir». Finanskrisen var opphavet for dette utsagnet. Finanskrisen er en del av de lovmessige syklusene som rir kapitalismen. Man kan utsette krisen ved hjelp av økt forbruk, det vil si at man holder produksjonen i gang. Halvorsen som har styrt roret på den økonomiske skuten er skolert i borgerlig økonomi.

Hun vet hva en krise innebærer for systemet og sin egen posisjon. Grunnen til Halvorsens politikk på dette feltet er ikke en konsekvens av lav moral, det er en konsekvens av det systemet hun opprettholder.

«Sosialisten» Halvorsens praksis kolliderer derfor med SVs «miljøpolitikk». Denne «kollisjonen» er ikke annet enn en konsekvens av SVs kapitalistiske linje, altså SVs ønske om å bevare kapitalismen og reformere kapitalismens på kapitalens premisser. En slik politikk er synonymt med å forkaste det progressive og samtidig villede folk, det er et typisk trekk ved sosialdemokratiet. Dette gjelder ikke bare SV det gjelder også de andre politiske partienes forsøk på å forende miljøpolitikk og kapitalisme. Rødt er heller ikke et unntak med sin prinsippløse støtte til sosialdemokratene og mangel på kapitalismekritikk.

Hva har sosialdemokratene oppnådd i miljøspørsmålet? Lite eller ingenting. Vi kan analysere de underliggende mekanismene som fører til dette. Virkeligheten er et bevis for at analysene stemmer. SV har ikke oppnådd annet enn å desillusjonere arbeiderklassen i spørsmålet om miljøet. Men de har samtidig avslørt sin klassetilhørighet, de tjener ikke folket, de tjener kapitalen og borgerskapet. Igjen bør Halvorsen siteres: «shop så det svir».

KAPITALISMEN – ET STABILT SYSTEM?

Vi har sett en enorm velstandsøkning i verden uten sidestykke i historien under kapitalismen. Vi har også sett kriser, kriger, ødeleggelse og ulikheter i samme skala. I dagens Norge har folk i økende grad fått tilgang til forbruksvarer. Kapitalismen har objektiv interesse av at produksjonen øker. De lovene som gjelder for dette systemet fører til at prisen på et stort antall varer har sunket i perioder med økonomisk vekst. Skraphaugen av ting med lav kvalitet øker i stadig større tempo, for kapitalisten har interesse av å få solgt varene sine. Spørsmålet om kvalitet blir underordnet. Så lenge prisen på en vare, la oss si en mobiltelefon, er lav spiller det liten rolle hvor lenge denne telefonen fungerer.

Men så kommer det en ny faktor inn på banen, nemlig spørsmålet om naturens evne til å tåle denne prosessen. Hadde produksjonen foregått på en måte som ikke hindret videre produksjon hadde saken vært annerledes. Men som tidligere påvist baserer økonomien seg i hovedsak på fossilt brensel. Her oppstår det en alvorlig motsigelse som er grunnlaget for miljøkrisen.

Det må likevel understrekes at miljøkrisen aldri kan være den grunnleggende faktoren for arbeiderklassens revolusjon. Revolusjonen blir født av motsigelsen mellom arbeid og kapital. Om fossilt brensel tar slutt kan også kapitalistenes jag etter profitt hente det første og beste alternativet. Men miljøkrisen kan bli en medvirkende faktor i revolusjonen. Når verdens undertrykte folk fysisk får merke resultatet av kapitalens rovdrift på naturen er det rimelig å anta at dette skaper grobunn for en del misnøye.

ARBEIDERKLASSENS DIKTATUR: SOSIALISMEN

Løsningen på miljøkrisen kan ikke være annet enn at arbeiderklassen griper makten, avskaffer dagens borgerlige diktatur og innfører sitt diktatur over borgerskapet ^[1] . En forutsetning for dette diktaturet er at man utrydder liberalismen, det rådende prinsippet i kapitalismen om den sterkestes rett. Når kollektivet blir satt foran individet åpner det seg en rekke muligheter som tidligere har vært låst.

Arbeiderklassen har mulighet til å ordne opp i de ødeleggelsene som er forårsaket av borgerskapet. Dette krever blant annet en dyptpløyende omlegging i produksjonen, noe som antagelig ikke vil være problemfritt. Det vil like fullt være nødvendig. En omlegging i produksjonen er ikke synonymt med å legge ned produksjonen. Faktum er at sosialismen vil føre til en økt velstand uten sidestykke i historien. Brukes teknologien i arbeiderklassens interesse, og produksjonen tar en bærekraftig form som følge av nøye planlegging, vil det være mulig å heve samfunnet til et langt høyere materielt nivå. Arbeiderklassens diktatur er sosialismen og sosialismen er planøkonomi, og bare denne økonomien er i stand til å stå rustet mot de utfordringene vi har arvet fra den råtnende kapitalismen.

Så klart blir det en del alvorlige motsigelser. Å slutte med fossilt brensel på dagen er praktisk umulig. Arbeiderklassen under ledelse av arbeidernes eget parti, det kommunistiske partiet, må gå en lang vei før motsigelsen er løst. Men en ting bør være klart som dagen: Bare under arbeiderklassens diktatur vil det være mulig å overkomme den miljøkrisen som kapitalismen har skapt.

Les mer på Tjen folkets temaside om miljø

Fotnoter

1. ^Begrepet «diktatur» brukes annerledes i moderne dagligtale, enn dens vitenskaplige og opprinnelige betydning. Du kan lese mer om hva vi legger i dette begrepet i vårt program under overskriften «Demokrati og diktatur»