Studentprotester over hele Europa

- Kan dere fortelle litt om utdanningssystemet i Østerrike?

Det østerrikske utdanningssystemet er basert på streng sosial utvelgelse. Det første trinnet er de såkalte folkeskolene hvor barna går fra de er seks til de er ti. Etter dette kan familiene velge hvorvidt de vil sende barna til utvidet grunnskole eller såkalte gymnaser. På grunn av økonomiske forhold må størstedelen av arbeiderklassen sende barna sine til de billigere utvidede grunnskolene siden dette ikke er så dyrt som gymnasene, og dessuten tar kortere tid (bare fire år mot gymnasenes åtte). Når en er ferdig med den utvidede grunnskolen, venter læretida for de fleste. Det er mulig å ta studieforberedende utdanning også, men det avhenger av hvor gode karakterer man får.

For å klare overgangen fra den utvidede grunnskolen til studieforberedende utdanning må de aller fleste ta privattimer, men dette er svært dyrt, og derfor har mange barn av arbeiderklassen problemer med å få gode nok karakterer til å kunne komme inn på høyere utdanning. Ved gymnasene er privatundervisning mer uvanlig siden elevene her har godt med tid på å tilegne seg gode karakterer.

For å komme inn på høyere utdanning trenger man Matura (som tilsvarer vitnemålet i norsk videregående opplæring, vår merknad). Men mange som kommer fra den utvidede grunnskolen er tvunget til å ta ekstraundervisning for å klare dette siden grunnlaget de sitter med fra før av ikke er tilstrekkelig til å kunne klare Matura. På seksti- og begynnelsen av syttitallet begynte østerrikske myndigheter å lage en rekke lover som skulle gjøre det lettere å komme inn på høyskolene rett fra den utvidede grunnskolen. På denne tiden var Østerrike i ferd med å bli et imperialistisk land, slik at produksjonsmidlene var i ferd med å endre seg drastisk, derfor var det i borgerskapets interesse å legge til rette for at flere skulle ta høyere utdanning.

I dag fins denne loven i realiteten ikke lenger, og siden midten av åttitallet har utdanningssystemet beveget seg bakover. Den sosiale utvelgelsen har vokst, det er vanskeligere å komme inn i høyere utdanning dersom en har gått i den utvidede grunnskolen – og gebyrene har økt.

Gebyrene er et kapittel for seg selv. I 2001 innførte høyreregjeringa studiegebyr. Etter valget i 2008 gjennomførte sosialdemokratene (som vant valget) en studiegebyrreform. Nå slipper studentene gebyrene hvis de gjennomfører på normert tid. Men mange studenter fra arbeiderklassen er ikke i stand til dette siden studiefinansieringen er mangelfull og de fleste som ikke får støtte fra foreldrene derfor må arbeide ved siden av studiene. Med andre ord har sosialdemokratenes politikk sørget for at de fattige studentene må betale mens de rike slipper.

- Hvilke erfaringer fins med studentkamp i Østerrike og hva er deres syn på enhet mellom studenter og de ansatte ved utdanningsinstitusjonene?

Det fins ingen «tradisjon» for studentkamp ved universitetene. Det var tendenser til opprør på sytti- og åttitallet og et mindre opprør i 1996, men de siste årene har det bare vært en svak bevegelse mot studiegebyrene. Denne bevegelsen var svak siden den fra begynnelsen var ledet av det østerrikske studentparlamentet. Denne institusjonen er en reaksjonær, borgerlig institusjon dominert av grønne, sosialdemokrater og liberale. De sier at de er en «fagforening» for studentene, men alle kan se at de i beste fall er en serviceorganisasjon. Dette er grunnen til at bare 20 % deltar i valgene til studentparlamentet – ved enkelte universitet er deltakelsen så lav som 7 %.

Størstedelen av studentene ønsker ikke studentparlamentet som en «fagforening», og det er en av grunnene til at vi mener at studentparlamentet ikke har noen legitimitet på noe som helst vis. Studentparlamentet mener at studentene ikke skal kjempe, men heller gå inn i forhandlinger med regjeringen om sine krav og gjennom diskusjon søke seg fram til enighet med utdanningsministeren. Og siden det ikke er noen tradisjon for kamp ved universitetene og studentene selv sjelden har erfaring fra slikt så får studentparlamentet innflytelse over eventuelle spirer til kamp svært lett.

Da den nåværende bevegelsen oppstod hadde vi en helt annen situasjon. De første tre/fire ukene med demonstrasjoner og okkupasjoner foregikk uten studentparlamentet og helt utenfor deres innflytelse. Det var et stort skritt framover og var svært viktig for utviklingen av en militant bevissthet hos store mengder av studentene. Denne bevegelsen gir oss gode muligheter til å utbre bevisstheten rundt nødvendigheten av en selvstendig organisert, militant forening av studenter som ikke fokuserer på reformspørsmål som mål i seg selv, men som kjemper mot kapitalistenes måte å organisere utdanningssystemet på, med perspektiver på kampen mot kapitalisme som et hele i tillegg.

Som revolusjonære kjemper vi for et helt annet og annerledes utdanningssystem på samme måte som vi kjemper for et helt annet og annerledes samfunnssystem. Vi vet at reformer i kapitalismen er mulig også innenfor utdanningspolitikken, men det er ikke noen sjanse for den typen utdanningssystem som vi ønsker oss – det er bare mulig å oppnå under sosialismen.

På veg mot dette målet må vi også legge til at å administrere kapitalismen ikke er vårt mål. Hvis det skulle komme studenter inn i ledelsen ved universitetene, hva ville det forandre dersom ingenting annet skulle endre seg ved universitetene? Et annet poeng er det også at vitenskapelig ansatte er i en langt annen økonomisk og politisk posisjon enn studentmassene. I noen sammenhenger vil det selvsagt åpne seg muligheten for taktisk samarbeid,, men absolutt ikke på lang sikt. For å gi et eksempel: I Wien er det en gruppe vitenskapelige assistenter og professorer som kaller seg «okkupantlærerne». Dette er en progressiv gruppe som deltar i kampene på militant vis. Hvorfor skulle vi ikke samarbeide med dem i konkrete situasjoner? I den nåværende fasen av kampen er det ingen grunn til at vi ikke skulle gjøre dette, så vi gjør det – men ikke med en målsetting om å delta i administrasjonen av universitetene, men for å bringe kampen videre.

- Hvilke perspektiver har dere på å fortsette kampen sammen med tyskere som kjemper for de samme endringene, og så videre?

Vi mener at en internasjonal koordinasjon av kampene er et essensielt spørsmål for bevegelsen. For noen uker siden begynte vi med internasjonale koordinasjonsmøter. Disse møtene er definitivt et skritt fremover, ikke bare for å koordinere kampene, men også for å lære av hverandre og dessuten å diskutere virkningene av for eksempel Bologna-prosessen i hvert enkelt land. Bologna-prosessen er et godt eksempel på at motstanden må koordineres internasjonalt, siden denne har ulike virkninger i ulike land. Fra et taktisk synspunkt betyr dette at hver bevegelse må kjempe mot de lokale utslagene av denne prosessen i sitt eget land, men samtidig bringer denne kampen frukter kun hvis vi forstår de lokale kampene som en del av en større kamp mot EU – og derfor er det absolutt nødvendig at vi jobber sammen på internasjonalt nivå. Å støtte hverandre gjennom felles koordinering er også svært viktig. For å gi et eksempel: Da politiet forsøkte å tømme universitetet i München kunne de som okkuperte universitetet i Linz sende busser med demonstranter over grensa til Tyskland for å støtte demonstrantene i München – og dermed var ikke politiet i stand til å tømme universitetet der.

Som en regel kan vi si at koordineringen med våre tyske kamerater er svært viktig for oss i Østerrike. Dette er svært enkelt siden vi snakker samme språk slik at koordineringen kunne skje svært raskt og vi dessuten er naboland – det er fullt mulig å arrangere et møte med et okkupert universitet sør i Tyskland på samme dag som interessen for dette blir meldt – da blir det logisk at samarbeidet med demonstranter ved disse universitetene blir dypere enn med andre. Det internasjonale samarbeidet er ikke bare viktig for å lære av hverandre, men også for å motivere de okkuperende studentene. Det er svært motiverende for aktivistene å motta hilsener fra organisasjoner i andre land – for eksempel den militante studentbevegelsen i Hellas – eller hvis de hører at det blir okkupert universitetet på andre steder i verden.

- Hvilke politiske linjer fins blant de kjempende studentene, og hvilken linje arbeider dere etter?

Det fins flere forskjellige linjer i denne kampen, men det er noen hovedlinjer: Den ene er den politiske linjen til studentparlamentet og reformistene. Studentparlamentet hadde den første tiden ikke noen innflytelse, men de kom på banen da de så at protestbevegelsen mobiliserte mange studenter. Etter deres inntreden har protestbevegelsen vært preget av resignasjon og stagnasjon. De har oppnådd en viss innflytelse særlig ved de universitetene og høyskolene hvor protestbevegelsen har vært svak og dårlig organisert. Og de har benyttet sjansen til å passivisere bevegelsen ved å hindre militant aksjonisme. Studentene blir da ledet inn i resignasjon siden de ikke opplever å se noen fremskritt – bare endeløse diskusjoner om uviktige spørsmål.

Studentmassene har ofte ikke hatt noen politiske erfaringer før den nåværende protestbevegelsen kom på banen. Den revolusjonære venstresida i Østerrike er også marginalisert, slik at det har vært vanskelig å fremstå som ledende i denne bevegelsen for oss. Reformistene i Kommunistisk Studentforbund (Et studentforbund dominert av revisjonistene Østerrikes Kommunistiske Parti og Kommunistisk Initiativ (tilsvarende NKP her i Norge, vår anmerkning) deltar i studentparlamentet og sprer sine giftige slagord om diskusjoner med departementet og for reformer.

Studentmassene gikk ikke til gatene for å oppnå en invitasjon til diskusjon fra utdanningsdepartementet, men samtidig hadde de heller ikke et revolusjonært perspektiv. I denne fasen av bevegelsen propaganderte våre medlemmer og sympatisører for at bevegelsen måtte skape en ny form for organisasjon formet som militante studentråd. Vårt sentrale slagord var «Ingen forhandlinger med Hahn! Kjemp for opprettelsen av militante rådsstrukturer!» (Johannes Hahn er den østerrikske ministeren for forskning og utdanning, vår anmerkning).

Med dette slagordet vant vi innflytelse blant radikale deler av protestbevegelsen og vi skapte en taktisk polarisering ovenfor reformistene. Samtidig kjemper vi også mot den borgerlige og reformistiske strategien at denne kampen kun handler om utdanningspolitikk og ikke har noe å gjøre med et utvidet samfunnsperspektiv. Mot dette satte vi parolen om at «[å] kjempe mot dette utdanningssystemet betyr å kjempe mot kapitalismen». Vi arbeider for å danne et revolusjonært kommunistisk parti i Østerrike. Det er essensielt for å kunne kjempe mot kapitalismen og for sosialismen. Et slikt parti dannes gjennom kamp og ikke på internett eller ved et skrivebord.

Vårt strategiske slagord har gitt oss muligheten til å komme i kontakt med radikale og progressive krefter i protestbevegelsen, og vi har gitt disse en idé om hva slags kamp vi må føre. Ved ett universitet spredte vi vår politiske linje med en dagsavis, noe som var svært viktig for å styrke de progressive kreftene i protestbevegelsen og for å samle de radikale og progressive kreftene rundt vår organisasjon.

En annen viktig del med vår politiske linje var kampen for at studentbevegelsen skulle komme i kontakt med progressive deler av fagforeningene og med unge arbeidere. Sammen med andre organisasjoner på den radikale venstresiden og med progressive – men uorganiserte – deler av bevegelsen førte vi denne kampen. Dette var suksessfullt og et av resultatene ble en nasjonal aksjonsdag hvor tusenvis av studenter og arbeidere demonstrerte sammen.

Vår strategi og taktikk har vært suksessfull og vi har vunnet nye medlemmer og sympatisører i løpet av denne kampen. Men vi er en liten organisasjon, så vi har ikke kunnet legge så mange krefter inn i denne bevegelsen som vi kunne ønske, på samme vis som andre organisasjoner på den radikale venstresiden i Østerrike. For tiden er størstedelen av protestbevegelsen under innflytelse av studentparlamentet, noe som desorienterer og villeder i kampen, ja de kjemper sågar i mot alle former for selvorganisering av studenter. Nå er protestbevegelsen i øyeblikket i en vanskelig situasjon, men dette kan endre seg svært raskt, for eksempel hvis universitetsledelsen bestemmer seg for å tømme universitetet i Wien. De neste ukene vil bli helt avgjørende.

Vi kjemper fortsatt for perspektivene jeg trakk opp tidligere og for reorganiseringen av viktige deler av protestbevegelsen, men i øyeblikket ligger ikke de objektive vilkårene til rette for den radikale venstresiden. En av våre viktigste oppgaver i øyeblikket er å konsolidere våre nye medlemmer og de delene av bevegelsen hvor vi har innflytelse. Dette er viktig for vår egen styrke og som en forberedelse til protestbevegelsene som vil oppstå i fremtiden, men også for den nåværende protestbevegelsen og hvordan vi kan fortsette vårt arbeid i denne.