En mann ser rødt

For Michael May, en gruvearbeider fra den lille tyske byen Moers på grensa mot Nederland, valgte nemlig å skjenke 2,5 millioner euro til Tysklands marxist-leninistiske parti (MLPD).

Billig Škoda og utgått mobiltelefon

Michael May har fremdeles en mobiltelefon som for lengst er gått ut av produksjon og kjører rundt i en Škoda Fabia. Det duger for ham. Med telefonen kan han ringe, og bilen frakter ham fra A til B. Han er gruvearbeider og har vært det hele voksenlivet, sjøl om foreldra ville at han skulle bli arkitekt og ta over farens suksessfulle arkitektfirma. Men for May var det viktigere at han fulgte overbevisninga si og blei sammen med den klassen han ønsker at skal gripe makta – arbeiderklassen.

Visst begynte han på arkitektstudiet, men siden verden brant rundt ham med Vietnam-krig og studentopprør, varte det ikke mer enn et år eller så. May gikk ned i gruvene i stedet og tjente til livets opphold der. En ledende studentaktivist fra den gang var Joschka Fischer, seinere utenriksminister. May hever stemmen når han hører navnet.

«Han har ødelagt livet sitt. Til å begynne med var han i gata for å protestere mot den amerikanske krigføringa i Vietnam, nå smiler han sammen med den amerikanske presidenten når det blir prat om krigføringa i Afghanistan og Irak. Det er bedre å støtte originalen – MLPD – enn å være en slik politisk kameleon», sier May.

Tom Koenigs

Men May har også forgjengere som har gjort liknende ting. På begynnelsen av syttitallet støtta banksjefsønnen Tom Koenigs protestbevegelsene i Vest-Tyskland med kontanter og skjenka også en større sum til kommunistene i Nord-Vietnam. «Jeg ønsker ikke kjøpe noen innflytelse, jeg heller», sier May.

May er ingen rappkjefta politiker, men nede i gruvene og på gatene har han lært å prate for seg. På spørsmål om MLPD er en stalinistisk ulv i borgerligdemokratiske fåreklær, svarte han følgende til den tyske storavisa Tageszeitung:

«Se omkring deg. Det er mange fornuftige mennesker her inne som ikke vil ha noe av vold. Men skal man la de som blir utbytta ikke ha noen maktmidler mens de som sitter i ledelsen for storkonserna fortsatt skal kunne unne seg 30 % lønnsforhøyelse?»

Største etter krigen

Michael Mays donasjon til MLPD er den største donasjonen fra en enkeltperson til et politisk parti i den tyske etterkrigshistoria. Den tyske talkshowvertinna Sabine Christiansen uttrykte sin respekt for Mays valg offentlig, og skapte med det en liten skandale i den tyske offentligheten. Christiansen er – i tillegg til å være en av Tysklands mest respekterte TV-journalister – også aktiv i å støtte UNICEFs arbeid som tysk UNICEF-ambassadør og aktivist i Reportere uten grenser. For henne er ikke politisk aktivisme og ekte engasjement noe fremmed. Men for mange var det det. Særlig var kritikken – både mot May og Christiansen – sterk fra de store partiene i forbindelse med at et så lite og omstridt parti fikk så mye penger opp i henda sånn over natta. Særlig regjeringspartiet Den kristelig-demokratiske unionen (CDU) ergra seg over dette, og Kristina Köhler fra CDU beskyldte May for «idioti» og Christiansen for å la programmet sitt bli «en plattform for de venstreekstreme».

(Se May forsvare donasjonen sin her i et annet tysk prateprogram)

Nytt partihovedkvarter

MLPD hadde fra før av en sunn økonomi bygd opp helt uten statsstøtte, men sa sjølsagt ikke neitakk når en av partiets sympatisører banka på døra og sa at han kunne tenke seg å skjenke partiet en svært stor sum. Men nå hadde partiet økonomisk frihet til å kjøpe et gedigent lokale i utkanten av Gelsenkirchen-Horst – og det til spottpris. For prisen var drevet til bunns på grunn av kollaps i eiendomsmarkedet i akkurat denne delen av Tyskland.

Lokalene husa tidligere både bank, forsikringsselskap og til og med politi. Men partiledelsen kjøpte det, medlemmene pussa opp på dugnad og nå huser bygninga i tillegg til partihovedkvarter også kantine/kafé, møtesal, overnattingsfasiliteter og undervisningslokaler i tillegg til blant annet et museum. De ansatte i partiet har ei makslønn på 972 euro i måneden – det er nemlig det som er gjennomsnittlig lønn i den tyske arbeiderklassen. Og enda har partiet penger til overs etter storhandelen av nye lokaler.

Noe av pengene gikk også til å frakte demonstranter fra hele Tyskland til en stor demonstrasjon utenfor regjeringskvartalet i Berlin, hvor de demonstrerte mot de harde kuttene i velferden som tyske regjeringer av ulik farge har innført de siste åra. Michael May var også der: «Det var en flott kampstemning», sier han.

Hvorfor MLPD?

«Det er ganske enkelt», sier May på spørsmål om hvorfor akkurat MLPD får pengene. «Det er det eneste partiet som står last og brast med arbeidere. I 1997, under gruvearbeiderkonflikta som var den gang, var MLPD det eneste partiet som støtta aksjonerende arbeidere uten å stille betingelser». Men om han er medlem av partiet sjøl? «Det vil jeg ikke svare på», sier May.

«Vi trenger et alternativ til dagens samfunn. MLPD, med sin visjon om ekte sosialisme, stiller opp et troverdig alternativ», hevder May. Men kan man styre systemet med en slik donasjon? «Nei», sier May. «Jeg kan gi deg et eksempel». Han tømmer kaffekoppen og setter den til side før han støtter albuene på bordet. «I Tyskland fins det to og en halv million barn som lever under fattigdomsgrensa. Jeg kunne gitt hvert av barna én euro hver. Men det ville ikke forandra på noe. MLPD har en visjon om et annet samfunn hvor fattigdom og utbytting er avskaffa. Sosialismen kommer alle til gode. Derfor valgte jeg å gi pengene mine til MLPD», erklærer han.

May har gjort det riktige – for han og for den tyske arbeiderklassen.