Antikommunistens tragiske død

Glorifiseringa av Lech Kaczyński etter hans død fortjener imidlertid noen merknader. En aggresiv antikommunist og ekstremt reaksjonær politiker blir rost opp i skyene for sin innsats for folket sitt. Kaczyński blei født i 1949 og vokste opp i en familie prega av reaksjonær polsk nasjonalisme og katolisisme. Han studerte juss og blei det intellektuelle alibiet i Solidaritets-bevegelsen på begynnelsen av åttitallet. I 1981-82 satt han nesten ett år i fengsel for dette.

En ekstremt reaksjonær politiker

Dette blir trukket fram i hyllesten av Kaczyński som en forkjemper for fred, frihet og demokrati.Men om vi ser bak kulissene, framstår den avdøde presidenten som en ekstremt reaksjonær politiker.

Den polske opposisjonsbevegelsen Solidaritet (Solidarność, offisielt Det uavhengige selvstyrte fagforbundet «Solidaritet», Niezależny Samorządny Związek Zawodowy «Solidarność») var svært sammensatt. Sammen med ekte marxist-leninister som for lengst hadde avslørt det sittende byråkratisk-kapitalistiske styret i Polen, deltok også antikommunister som Kaczyński og seinere president og fredsprisvinner Lech Wałęsa.

Etter de politiske omveltningene i 1989 kasta Kaczyński seg sjøl inn på den politiske løpebanen, og avslørte hurtig sine reaksjonære holdninger. Allerede i 1990 agiterte han for at dødsstraff skulle gjeninnføres, og homoseksualitet var ifølge ham en forbrytelse. Som borgermester i Warszawa forbød han demonstrasjoner for homofiles rettigheter i 2004 og 2005. Valgkampen hans for partiet «Lov og rettferdighet» («Prawo i Sprawiedliwość») blei støtta av den sterkt reaksjonære katolske radiokanalen Radio Maryja, og med antisemittisme og rasisme som våpen blei han i 2005 valgt til president.

Antikommunismen lovfestes

27. november 2009 undertegna presidenten en lov som forbød kommunistiske symboler i Polen. Bruk av kommunistiske symboler i andre sammenhenger enn innenfor kunst og museer kunne dermed bli straffa enten med fengsel i inntil to år eller bøter.

Krisa i kapitalismen har også ramma Polen hardt, og klassekampen har skjerpa seg også der. Antikommunismen har ikke lenger noen særlig virkning på breie lag av folket, og presidenten måtte derfor gå til skrittet å forby bruken av kommunistiske symboler for at marxist-leninistene ikke skal få vise seg fram og vise alternativet til dagens kapitalistiske system, som uunngåelig fører til kriser og dårligere levekår for vanlige folk.