Nye studentdemonstrasjoner i Tyskland

De demonstrerte mot planene om at en i større og større grad må betale for utdanning i Tyskland. Etter de store studentprotestene høsten 2009 uttalte partiene som nå sitter i regjering at de stod på studentenes side. Men så var dette også før valget. For sannheten er at ingen av kravene studentene stilte, har blitt oppfylt. Flere fagforeninger støtta også opp om demonstrasjonene, da den tyske regjeringa også fører en ekstremt arbeiderfiendtlig politikk.

EU påvirker utdanningspolitikken

Bakgrunnen for utviklinga i europeisk utdanningspolitikk finner vi i Lisboa-strategien, som EU vedtok i mars 2000. Målsettinga den gangen var at EU skulle bli den mest «dynamiske og konkurransedyktige» økonomien på verdensbasis innen 2010. EU ser på USA som et forbilde når det gjelder endring av utdanningssektoren, og Bologna-prosessen fra 1999 har på ti år gjort den europeiske utdanningssektoren mer og mer enhetlig.

Internasjonalisering er ikke negativt. Problemet er at bak honnørord som «internasjonalisering» og «modernisering» gjemmer det seg markedsretting og tilpassing av utdanningssektoren til ønskene det private næringslivet har. Nye eliteinstitusjoner blir også bygd opp. En av grunnene til at studentene gikk ut i gatene igjen i Tyskland, er det enorme fokuset et par eliteinstitusjoner får på bekostning av alle de andre institusjonene som de «mindre flinke og vellykka» må studere ved.

Monopolselskapene ønsker at utdanningssektorens hovedoppgave skal bli å forsyne kapitalistene med dugelig arbeidskraft. Helst skal disse heller ikke tenke en kritisk tanke ved dagens økonomiske system, og tyske myndigheter har lytta til dette og gjort det vanskelig – eventuelt forbudt – å drive enkelte typer politisk virksomhet åpent ved skoler og høyere utdanningsinstitusjoner.

Klare til å redde bankene – men ikke utdanninga

I Bremen brukte demonstrantene slagordet «Für die Banken sind sie fix, für die Bildung tun sie nix!» (Til bankene kommer de løpende, men for utdanninga gjør de ingenting). Det forteller oss hva som er det viktigste for politikerne. De tar heller hensyn til bankene enn å sørge for velferd og utdanning for vanlige folk.