Reaksjonær vold mot revolusjonær vold

Uansett hva folk ønsker så er politisk vold en faktor i sosial strid og i klassekamp. På tross av at de samarbeidende monopolmedia forsøker å skremme folk med at politisk vold blir utført av svartkledde demonstranter, er sannheten den at det er staten som først og fremst står for voldsbruken – mot folket. Statens vold utøves på en daglig basis: mot arbeidere. Særlig benytter staten vold mot arbeidere med en annen hudfarge enn de herskendes hudfarge. Volden som staten står bak retter seg også i stor grad mot de laveste laga i arbeiderklassen i de imperialistiske landa. Og i enda større grad retter den reaksjonære volden seg mot folkene i koloniland og mot folkene i de nykoloniale nasjonene, som lever under imperialismens åk.

Det kan ikke være en overraskelse at folket forsvarer sine rettigheter med stor kraft. Og noen ganger tyr folket til åpen krig. Vold og voldsbruk er en realitet. Spørsmålet er: Hva slags form må revolusjonær voldsbruk ta?

Militær-strategisk linje i de imperialistiske sentra versus militær-strategisk linje i den halvkoloniale periferien

I de imperialistiske landa går det for seg en livlig debatt om den korrekte militær-strategiske linja for å gå til revolusjon. Debatten går sjøl om de kreftene som er med i denne debatten fremdeles er ganske få. Denne diskusjonen for å fornye den revolusjonære strategien til den internasjonale kommunistiske bevegelsen i de imperialistiske landa er en avgjørende utvikling for framtida til den proletariske verdensrevolusjonen.

Revolusjonære må bryte med parlamentarismen, de må bryte med legalismen, og de må bryte med økonomismen til de revisjonistiske «kommunist»-partiene. På samme tid må vi bryte med dogmatismen, og vi må bryte med ultravenstres forestilling om de urbane geriljakampene i 1970-åra. De urbane geriljakampene kunne man finne i de imperialistiske landa – som i Italia, Vest-Tyskland, USA og i andre land, også.

Som vi i Revolutionary Initiative har slått fast i «Tesene for å bygge partiets bevegelse i Canada» (vedtatt våren 2008): Spesifikke former for kamp er nødvendige for å kunne skape et nytt, sosialistisk samfunn.

Videre ser vi at samtidig som mange revisjonistpartier snakker kommunistene etter munnen så har revisjonistene i praksis aldri makta å komme seg vekk fra kvikksanden som består av legalisme og parlamentarisme.

Den revolusjonære arbeiderklassen vil aldri klare å ta makta før det har en virkelig fortropp som organiserer proletariatet utafor grensene til institusjoner som imperialismen har laga, og den revolusjonære arbeiderklassen vil aldri klare å ta makta innafor grensene som er satt av den borgerlige lovlydighet.

I et imperialistisk land som Canada vil den avgjørende fasen i vår kamp være en væpna oppstand, men en slik hendelse vil være innleda med en langvarig periode med oppbygging av revolusjonære styrker under ledelse av en revolusjonær kommunistisk fortropp. I denne perioden vil kampen ta en politisk og ideologisk karakter. Underveis vil den være åpen kamp mellom den borgerlige staten og arbeierklassen, noe som vil gjøre det ideologiske klimaet mottakelig for å godta væpna kamp som et middel for motstand og revolusjon, men dette er en langvarig prosess. Denne fasen av kampen vil gå over til åpen væpna kamp når borgerskapet allerede de facto har kasta arbeiderklassen inn i borgerkrig.

Bygginga av bevegelsen henimot en væpna oppstand kan stå i motsetning til langvarig folkekrig slik Mao Zedong først utarbeida det og tilpassa det til den halvkoloniale og halvføydale verden. Det er mange kvaliteter som disse to strategiene for revolusjon deler. I halvkoloniale og halvføydale land er væpna taktiske offensiver utført fra begynnelse til slutt gjennom langvarig folkekrig.

Den langvarige folkekrigens klassegrunnlag er den revolusjonære arbeider- og bondealliansen leda av kommunistpartiet. Generelt sett innbærer denne strategien akkumulering av væpna revolusjonære styrker blant bøndene på grunnlag av et program for landreform, ødeleggelse av den føydale landeierklassen og gjennom dette også basisen for imperialistisk utbytting av landsbygda. I forbindelse med langvarig væpna kamp på landsbygda innebærer også langvarig folkekrig organisering av arbeider- og småborgerstyrker i urbane sentra under ledelse av en revolusjonær enhetsfront på et antiimperialistisk grunnlag for ekte nasjonal frigjøring og nydemokrati – et første skritt mot sosialisme. I dag framstår folkekrigene på Filippinene, i India og Nepal som lysende eksempler på den generelle bruken av langvarig folkekrig som en strategi for «den tredje verden».

Trass i forskjellene mellom de militære strategiene i de imperialistiske sentraene versus periferien så er det som disse strategiene har til felles forholdet mellom vold ovenfor de brede massene. Akkurat som den langvarige folkekrigen involverer stadig større deler av folket i bruken av revolusjonær vold, vil ikke revolusjonær vold bli et faktum før den er basert på brei støtte og folkets aktive deltakelse. En riktig strategi for revolusjon vil være å først forberede massene på militant konfrontasjon og så finne måter å væpne massene å i deres økonomiske og politiske kamp mot monopolkapitalismen.

Kjemp mot reaksjonære, nihilister og voldsromantikere

Revolusjonære må trekke et skarpt skille mellom seg og reaksjonære, nihilister og voldsromantikere. Objektivt sett er alle disse former for vold, men annerledes i innhold. Deres vold er kontrarevolusjonør i kraft av sine konsekvenser.

Reaksjonær vold er de former for vold – ofte fremmet av imperialismen eller deler av borgerskapet – som setter visse deler av arbeiderklassen og småborgerskapet opp mot hverandre. I imperialistiske land har disse formene for vold for det meste hatt en fascistisk og rasistisk karakter. I halvkoloniale og halvføydale land har kommunalisme, religiøs sekterisme og politisk islam spilt den samme rolla og splitta de utbytta massene ved å la det borgerlige lederskapet seile under nye flagg for så å avlede kampen fra nasjonal frigjøring og sosialisme.

Nihilistisk vold er de voldshandlinger som er desperate handlinger begått av enkeltpersoner eller små grupper ut fra håpløshet. Disse har ingen strategisk plan for revolusjon. Muslimer har blitt et lett må for ”krigen mot terror” siden politisk islam ikke har noe sosialøkonomisk program for frigjøring utenfor det imperialistiske systemet eller noe alternativ til det halvføydale, halvkolonialistiske samfunnet som landene er underlagt imperialismen gjennom. Mange muslimer har gått i fella ved å ta opp reaksjonær og nihilistisk vold som et middel for ”motstand” når det som trengs er en ekte folkekrig. Effekten av å se denne strømmen av kontrarevolusjonær vold – kombinert med enten taushet omkring, eller svartmaling av revolusjonær vold rundt om i verden – er å sløve bevisstheten til folk slik at de skal godta at bare «fredelige midler» kan lede til «endring». Aldri blir massene gjort oppmerksom på de suksessfulle og svært populære handlingene som blir utført av folkekrigen på Filippinene, i Nepal og i India.

Til slutt har vi voldsromantikerene, som har en del felllestrekk med nihilistisk vold. Deres vold er ikke massene klare til å akseptere og utføres uten brei støtte i folket. Den påståtte bombinga anarkister skal ha stått for mot en filial av Royal Bank i Ottawa den 18. mai 2010 er nettopp et slikt tilfelle av voldsromantikk. Det faktum at mange i Ottawa mener at bombinga faktisk ble utført av politiet sjøl demonstrerer bevisstheten hos mange om at disse typer handlinger (uansett om den ble utført av politiet eller ikke) til slutt gavner statens maktapparat. Revolusjonære massebevegelser og klassebevissthet lar seg ikke så lett antene av slike tåpelige og terroristiske handlinger som er fullstendig løsrevet fra en helhetlig revolusjonær strategi.

For å konkludere er den prinsipielle forskjellen mellom reaksjonær og revolusjonær vold den at de reaksjonære formene har sitt utgangspunkt i total fortvilelse og mangel på tillitt i folket, mens den revolusjonære volden setter mennesket i sentrum for sin kamp for revolusjonær forandring. En terrorist er en kyniker som individualistisk omsetter sin desperasjon til handlinger som massene fordømmer og som borgerskapet griper for å rettferdiggjøre den økende statsterroren. Den revolusjonære integrerer seg sjøl i de revolusjonære klassene, lærer av dem og utvikler en revolusjonær klassebevissthet blant dem for å bringe den revolusjonære kampen inn i en høyere fase.

Den nåværende situasjonen og våre umiddelbare oppgaver

Imperialismen er i en tilstand av krise som det kan bare administrere gjennom å intensivere utbyttinga av det internasjonale proletariatet, gjennom fortsatt plyndring av naturressurser og kutt i bruken av offentlige midler for å øke monopolkapitalistenes profitt og ved å utvide statens undertrykkelsesapparat for å beskytte seg sjøl og monopolkapitalen mot folkets vrede.

«Nyliberal» monopolkapitalisme omformer de imperialistiske landene til strategisk fordel for arbeiderklassens revolusjon. Imidlertid vil ikke revolusjonen komme av seg sjøl – den må organiseres og utføres bevisst. Revolusjonære må arbeide offentlig og i skjul for å styrke folkets kamp ved å bygge ut en mektig massebevegelse, forsvare folkets demokratiske rettigheter og lansere en avgjørende kamp for sosialismen. Vi må engasjere stadig breiere lag av arbeiderklassen i politiske og økonomiske kamper gjennom å organisere det breie flertallet, ved å isolere det reaksjonære mindretallet og vinne alle arbeiderklassens mulige allierte på vår side.

Samtidig må vi bygge en ekte kommunistparti, forent av en revolusjonær ideologi og i stand til å lede massebevegelsen mot å føre revolusjonen. Marxismen-leninismen-maoismen er utgangspunktet for å lage en ny revolusjonær teori og praksis som kan lede folk fram til den endelige seieren over imperialismen.