Da folket hadde makta

Den 1. oktober 1999 – altså på 50-årsdagen for maoistenes seier i Kina – hadde den amerikanske storavisa New York Times en lederartikkel der man påstod følgende:

Millioner av mennesker døde uten grunn i sultkatastrofene i Kina. Disse sultkatastrofene skyldtes Maos uberegnelige økonomiske politikk. Mange millioner mennesker måtte ofre sine karrierer og de måtte ofre sine ambisjoner på grunn av kulturrevolusjonens fanatisme på 1960- og 70-tallet. Så godt som all økonomisk framgang i Kina i det siste halve hundreåret fant sted fra og med 1978. Da gav Deng Xiaoping opp de rettesnorene for handling som hadde blitt fulgt i det maoistiske, det sosialistiske, Kina. Deng Xiaoping åpna Kinas økonomi for resten av verden, og slik frigjorde Deng Xiaoping de kreative kreftene hos det kinesiske folket.

Som et svar på denne lederartikkelen i New York Times sendte maoisten og den politiske økonomen Raymond Lotta et svarbrev til avisa. Brevet fra Raymond Lotta til New York Times blei ikke trykka. Følgende tekst er en utvida versjon av brevet:

Til redaktøren i New York Times

Raymond Lotta, publisert første gang i Revolutionary Worker 7. november 1999

I deres lederartikkel i avisa den 1. oktober, trykka på 50-årsdagen til revolusjonens seier i Kina, påstår du at, sitat: «Så godt som all økonomisk framgang i det siste halve hundreåret har funnet sted fra og med 1978. Da gav Deng Xiaoping opp de rettesnorene for handling som hadde blitt fulgt i det maoistiske, det sosialistiske Kina».

Påstander om at Kina led av økonomisk stillstand, og påstanden om at det herska et økonomisk vanstyre gjennom Kinas periode med kamerat Mao Zedong som leder (fra 1949 – til 1976), stemmer overhodet ikke med fakta.

La oss først ta for oss jordbruket i Kina. Før frigjøringa i 1949 var sult, matmangel og massiv hungersnød helt vanlig i landet. Men etter frigjøringa blei flere hundre millioner bønder – som nå var befridd fra det gamle, føydale systemet i landet – mobilisert for å øke landbruksproduksjonen på et kooperativt grunnlag. Enorme områder med allerede eksisterende jordbruksarealer blei forbedra. Samtidig blei stadig nye områder omdanna til dyrka jord.

I 1949 var bare rundt én million mål jord tilknytta menneskeskapte vanningsanlegg. I 1974 var omtrent 500 millioner mål tilknytta menneskeskapte vanningsanlegg. Dette betydde at Kina hadde verdens største område med menneskeskapte, "kunstige”, vanningsanlegg.

Det forekom ingen sløsing med vannressursene, man greide å få kontroll over oversvømmelser og man gjennomførte prosjekter mot jorderosjon. Alt dette forandra sjølve landskapet i Kinas jordbruksområder. Massiv treplanting blei satt i gang i områder som før hadde vært skoger, men som hadde blitt ødelagt. På denne måten gjenskapte man store skogsområder.

Innen midten av 1970-tallet laga bøndene sjøl de viktigste maskinene til jordbruksformål – og de reparerte også disse maskinene sjøl. Slik var det i de fleste landbruksområdene. Over 70 prosent av rismarkene og hveteåkrene blei sådd med de mest fruktbare kornsortene.

I perioden fra 1960 til 1975 økte produksjonen av korn i Folkerepublikken med en årlig rate på mellom 3,2 og 4 prosent – godt over befolkningsveksten i Kina i det samme tidsrommet.

Time Magazine innrømte at i 1976 var problemet med å gi folket nok mat – sitat – «blitt løst».

La oss så se på industrien. Før 1949 hadde Kina praktisk talt ingen moderne maskinproduksjon.

Gjennom den maoistiske perioden i Kina hadde landets arbeiderklasse konstruert et sterkt industrielt grunnlag. Dette gjorde at man var stadig bedre i stand til å forsyne de forskjellige industrigreiner med fullt ferdig utstyr. Det maoistiske Kinas industrielle vekstrate var blant de høyeste i verden. Veksten var på 14 prosent i gjennomsnitt hvert år i perioden fra 1949 til 1952. I 1976 var den industrielle vekstrata på 11 prosent. Under formann Maos ledelse blei Kina sjølforsynt med olje. Landet blei i stand til å lage datamaskiner, og landet blei i stand til å lage moderne fryseriskip.

På samme tid: Arbeiderne og bøndene i Kina utvikla, produserte, og benytta temmelig avansert tekonologi. Denne arbeider- og bondeskapte teknologien kunne så bli tilpassa de lokale forholda rundt omkring i folkekommunene og på fabrikker i nærliggende områder.

Før frigjøringa i 1949 var størsteparten av jernbanene i Kina konsentrert i de nordøstlige provinsene og i kystområdene. Men gjennom Kinas maoistiske periode blei jernbanenettet kraftig utbygd og styrka: Alle provinser, fylker og alle autonome områder – unntatt det fjellrike Tibet – fikk nå jernbaner.

Videre blei den fullstendige lengden av vegnettet åpna for trafikk og økte med mere enn ni ganger i den maoistiske perioden. Hele provinser, slike som Sichuan, Guanxi og Fujian kom på denne måten ut av sin tidligere isolasjon.

Helsekampanjer for massene, drevet fram av folkemassene sjøl, gjorde at man klarte å befri landet fra narkotikaavhengighet. Helsekampanjene utrydda sjukdommer som tidligere hadde hjemsøkt fattigfolket i Kina. Medisinske klinikker som blei drevet av såkalte barfotleger – det vil si bønder som hadde lært og som mestra forebyggende helsearbeid – blei satt i gang.Barfotlegene var i stand til å ta seg av de grunnleggende, nødvendige behov for å bedre folkehelsa. Barfotlegene og deres klinikker spredte seg vidt utover landsbygda. Den gjennomsnittlige forventa levealderen i Kina steig fra under 30 år før 1949 til 65 år i 1975.

Hvis dette ikke er et økonomisk framskritt; vel, hva er da et økonomisk framskritt?

(Oversatt og tilrettelagt for Tjen Folket v. S.H.)