Tjue år etter massakren på Den himmelske freds plass

Fra midten av mai 1989 samlet stadig flere demonstranter seg på Den himmelske freds plass i Kinas hovedstad Beijing. De som gikk i spissen for demonstrasjonene, var studenter som krevde forbedringer innenfor utdanningsvesenet, økte demokratiske rettigheter og kamp mot korrupsjon og byråkrati. I løpet av måneden tiltok demonstrasjonene i styrke, og blant demonstrantene var det høyst ulike motiv for å protestere. Men det demonstrantene var enig om, var kampen mot regjeringens undertrykking av folket.

17.mai fant det sted ulovlige massestreiker blant arbeiderne i Beijing for å støtte demonstrantene. Arbeiderne demonstrerte for å få tilbake rettigheter de hadde under Mao Zedongs styre under parolen «Gi oss vår frihet tilbake!». Mer konkret var det retten til å fremme offentlig kritikk og retten til å streike arbeiderne siktet til. Masseprotestene ble voldsomt slått ned med panservogner og geværer den 4.juni 1989. I flere vestlige land gikk kommunistiske partier med forankring i maoismen i spissen for å organisere protestdemonstrasjoner mot Kinas ambassader i utlandet.

Demonstrantene brukte metoder fra kulturrevolusjonen

Demonstrantene sang «Internasjonalen» og brukte metoder fra kulturrevolusjonen for å fremme sine krav: massemobilisering, konfrontasjon med ledelsen i statsapparatet og taler og debatter. Etter diskusjoner med soldatene som var sendt ut av den kinesiske staten, allierte mange seg med demonstrantene etter å ha fått forståelse for deres krav. Soldatene ville ikke gå i mot eget folk, slik de også hadde lært i den offisielle opplæringa av vernepliktige.

Men situasjonen endret seg. Den byråkratisk-kapitalistiske regjeringen under ledelse av Deng Xiaoping betegnet demonstrasjonene som «kontrarevolusjonære» og satte inn tropper som lot seg misbruke og utøvde en massakre. Fremdeles er det usikkert hvor mange av demonstrantene som ble drept av militærvesenet.

Borgerlige massemedier utnyttet situasjonen raskt til å fortelle at det som skjedde i Kina, var et resultat av et «kommunistisk diktatur». Bare ti år tidligere ble den som trakk i trådene bak massakren, Deng Xiaoping, feiret som den som sørget for at Kina brøt med Mao Zedongs kurs og førte Kina inn på den kapitalistiske stien igjen.

I dagens Kina øker motsigelsene

I dag tilspisser klassemotsigelsene seg igjen i Kina. Bakgrunnen er den internasjonale økonomiske krisa. Av de rundt 130 millioner leiearbeidere som finnes i landet, har 20 millioner mistet jobbene sine siden begynnelsen av krisen. De og familiene deres står ovenfor en mildt sagt usikker fremtid. Motstanden mot privatisering av statlige virksomheter og miljøødeleggelsene landet opplever, vokser kraftig. I løpet av første kvartal 2009 fant det sted 58.000 masseprotester og demonstrasjoner, dersom vi skal stole på offisielle tall. I hele 2008 så vi rundt 120.000 slike året sett under ett.

For å kunne oppnå noe gjennom disse kampene, trengs det en sterk ledelse som kan gå i spissen for folkets protester. I 1989 uttalte den svenske, maoistiske forfatteren Jan Myrdal følgende til den tyske marxist-leninistiske ukeavisen Rote Fahne:

«Det er nødvendig at marxist-leninistene bygger opp sin egen organisasjon for å føre kampene».