Fattige elever og studenter

Men svært mange av disse ordningene gjelder ikke for studenter, og enda flere gjelder ikke for elever i videregående skole.

En student kan (men er langt fra garantert) få trygd om hun eller han blir syk i løpet av studietida. Det eneste en elev vil oppleve om hun eller han har eller får en kronisk lidelse, som for eksempel migrene, er at denne eleven risikerer å miste skoleplassen. Enkelte får migreneanfall så ofte som annen hver dag, og dette kan lett føre til høyt fravær fra skolen. Likevel har de ikke rett til å ha mer fravær enn andre uten å risikere å miste plassen. Ikke har de rett til sosialstøtte heller, fordi videregående skole er et «gratis tilbud.» Faktum er likevel at de elevene som bor på hybel ofte har store problemer med å klare seg økonomisk (Dette gjelder også avholdsfolk.) Grunnen er som regel at utbetalingene fra Lånekassen ikke på langt nær er nok til å dekke de reelle utgiftene.

Stort gap mellom studiestøtte og faktisk behov

La oss ta utgangspunkt i en borteboer som går studiespesialisering, og har foreldre med middels god råd. De kan kanskje sende sønnen eller dattera si 2000,- kr. i måneden. Borteboerstipendet er i snitt 3710,- kr. i måneden, det vil si at før husleia er betalt, har eleven 5710,- kr. å rutte med. Og allerede der vil jeg stoppe opp litt. Statens Institutt for Forbruksforskning anslo i 2006 at en voksen person bør klare seg på drøyt 6500,- kr. i måneden for å leve på et rimelig forbruksnivå (Beregnet ut ifra inflasjon, antas det at beløpet i dag vil ligge på i overkant av 7000,- kr.) Med et rimelig forbruksnivå menes et forbruk som kan godtas av folk flest. Boutgifter er ikke medregnet. Når stipendbeløpet er for skoleåret 2009/2010, mens beregninga på hvor mye man bør ha for å klare seg er fra 2006, bør det ringe ei bjelle.

Når husleia, som gjerne er mellom 3500,- og 4000,- kr,, er betalt, er alt hybelboeren sitter igjen med 1710,- til 2210,- kr., medregna støtta fra foreldrene, og dette skal dekke alt av mat og klær hele måneden. Hvis ikke foreldrene hadde hjulpet ungen sin, hadde han eller hun altså sittet igjen med maksimum 210,- kr i måneden, omtrent 7,- kr. dagen. Og lykke til hvis du vil prøve å finne sunn og næringsrik mat som skal holde en tenåring gående en hel dag for sju kroner! Og selv om det blir litt enklere medregna støtta fra foreldrene, er det heller ikke enkelt å få tak i ordentlig mat for 57,- til 74,- kr. dagen med det prisnivået vi har her i landet i dag (Lavinntektsgrensa i Norge er i dag 109 000,- kr. i året for en som bor alene, regna utifra OECD-skalaen, eller 157 000,- kr i året etter EU-skalaen. Studiestipend og -lån betales bare ut for august-mai, juni og juli må en klare seg sjøl).

Hele studeilånet går til husleie

I 1999 gjorde dinside.no ei beregning på hvor mye en Oslo-student ville sitte igjen med av studielånet etter at boutgiftene var betalt. Resultatet? Ikke ei krone til overs, men derimot 110,- kr. i underskudd, og dette er kun de utgitene som går direkte på bolig. I tillegg kommer depositum når en først skal skaffe seg hybel eller leilighet, eventuelle møbler som må kjøpes inn, særlig om det er første gang en flytter på hybel, mat, klær, studiemateriell, reiser (blant annet til og fra hjemmet, da reisestipendet fra Lånekassen nærmest er en vits), fritidsaktiviteter og så videre. Kan det da virkelig stemme, som noen sier, at studentene syter over dårlig råd uten grunn?

I praksis er mange studenter og elever i dag tvunget til å jobbe deltid ved siden av studiene. Dette har flere konsekvenser – negative for studentene, men positive for kapitalistene:

• En får ikke gjennomført studiene eller skolegangen i normert tempo.

• En presterer dårligere i løpet av studie- eller skoletida som følge av at en ikke kan bruke så mye tid på studiene eller skolegangen som en helst vil.

• Folk som jobber deltid har ofte dårligere arbeidsvilkår enn andre, både lønnsmessig og på andre måter. Graden fagorganiserte blant folk ansatt i deltidsstillinger er lavere enn blant heltidsansatte.

• En er avhengig av å stille opp når sjefen vil det og ikke når det passer en sjøl å arbeide.

Hva kan gjøres for å endre forholdene?

Det som i første rekke må gjøres, er å få tiskuddene fra Lånekassen á jour med de faktiske behovene. Da ordninga først blei innført, gikk det faktisk an å leve på lånet eller stipendet, så man kunne fokusere fullt ut på studiene, i stedet for å måtte jobbe ved siden av. Det ville også være en stor fordel om ordinga også blei utvida til å gjelde juni og juli i tillegg, for særlig i juni er det mange som sliter med å få endene til å møtes. Andre tiltak som kan lette forholdene for borteboerne, er å skaffe til veie nok boliger til alle, og å gjøre studentboligene tilgjengelige også for elever i videregående skole. I dag må man nemlig være minst atten år gammel for å få tilgang til disse leilighetene.

Forebyggende tiltak er viktig

Å ha et sted hvor unge hybelboere, både elever og studenter, kan møtes, og helst få kjøpt en middag for en rimelig penge, vil hjelpe både for økonomien og psyken. Å måtte begynne på nytt å bygge opp en vennekrets et nytt sted, kan være slitsomt, særlig hvis en stor andel av medstudentene kommer fra byen man studerer i. Å ha et møtested for ungdom som alle er i samme situasjon vil da kunne hjelpe med å bygge sosiale nettverk, og gjøre det mulig å engasjere seg med det man er interessert i. Problemet er at kommunene ikke klarer å se det direkte resultatene av slike tiltak, fordi det ikke vises noen klare kutt i utgiftene direkte, men heller mindre økning. Dette kommer også av at utgiftene til å drive slike ordninger er i byen de studerer i, mens utgiftene om de av ulike grunner ikke klarer å fullføre pålegges hjemkommunen deres.